Er fargerevolusjonen i Hviterussland over før den har begynt?

0
Fra protestene i Minsk. Shutterstock

Hviterussland president Alexandr Lukasjenko hevder at han vant presidentvalget med 80 prosent av stemmene. Det er det ikke mange som tror på. Men det er lite trolig at utfordreren Svjatlana Tsikhanowskaja var noe i nærheten av den valgseieren hun sjøl hevdet at hun hadde. Hun erklærte dagen etter valget at hun ikke anerkjente det offisielle valgresultatet og betraktet seg sjøl som vinner. Hun reiste kort etter til Litauen, antakelig under press fra myndighetene.

I flere dager og netter har ikke minst unge mennesker i Minsk protestert mot valgresultatet og krevd prseidentens avgang, og som vi har pekt på er det svært mange grunner til å protestere mot Lukasjenko.

Men dette har fra start sett ut som et forsøk på en fargerevolusjon av det klassiske slaget som USA står bak. Denne fargerevolusjonen har fått navnet «tøffelrevolusjonen». De første til å bruke dette begrepet var USAs mediekanal Radio Free Europe. Og naturligvis har Atlantic Council båret ved til bålet, som vanlig. Og for å gjøre det helt klart hva det dreide seg om har USAs utenriksminister Mike Pompeo kommet på banen og erklært sin «støtte til demokratiet og fredelige demonstranter.»

Les: Fargerevolusjon etter gammel oppskrift i Hviterussland

Men det later til at denne fargerevolusjonen ikke kommer til å ta av helt. Delvis har sikkerhetspolitiet i Minsk lært av det som skjedde i Kiev vinteren 2014 og har valgt en smartere taktikk. «Vi vil ikke ende opp som Berkut i Kiev,» som en politikilde sa. Berkut var den ukrainske politistyrken som uriktig ble beskyldt for å ha skutt på demonstrantene under Maidan-kuppet i februar 2014.

Og dels er det liten oppslutning om demonstrasjonene:

Og kanskje vel så viktig: Lukasjenko har sikret seg ryggdekning fra Vladimir Putin. Putin har riktignok gratulert Lukasjenko med valgresultatet, men støtten fra Moskva har vært heller lunken. Men det utslagsgivende var en telefonsamtale mellom Lukasjenkoo og Putin der den førstnevnte lovte å styrke alliansen dem i mellom innen rammen av det som kalles Unionsstaten Russland og Hviterussland. Denne formelle statsdannelsen ble avtalt i 1996, men har vært lite annet enn en papiravtale. At den nå bringes på banen og skal aktiveres betyr at Russland fra nå av garanterer Hviterusslands sikkerhet. Og da blir det ingen fargerevolusjon, skriver analytikeren Moon of Alabama.

Det betyr ikke at USA og Polen ikke vil fortsette å prøve, men det er liten grunn til å tro at de vil lykkes. Etter samtalen med Putin sendte Lukasjenko en helikopterbrigade til Hviterusslands vestgrense som en markering mot NATOs militære styrkeoppbygging i Polen og Litauen.

Det ser ut som om USA igjen blir offer for sitt eget spill. Ved å prøve å utløse en fargerevolusjon mot Lukasjenko har de tvunget ham i armene på Putin, og resultatet kan bli at den Unionsstaten som Lukasjenko ikke har vært så ivrig etter å følge opp, kan bli en realitet innen et års tid.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelDu skal ikke knele
Neste artikkelEn svart marxist ville snakke om rase. Da ble det bråk.
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).