Vi bør bytte ut et økonomisk system når det har hatt sin tid

1
Ruinene av Detroit Gray Iron Foundry, som var ett av flere jernstøperier i byen. Shutterstock.
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

Kristin Clemet (KC), leder i tankesmien Civita, formidler sine tanker om hvordan det økonomiske systemet i samfunnet fungerer i en kronikk i Aftenposten søndag 19. juli. Hennes tanker er utformet som et svar på at 75 personer har undertegnet et opprop med et krav om at en utskiftning av det økonomiske systemet må bli et tema før valget i 2021. De 75 vil bort fra et system som er basert på økonomisk vekst og har profittmaksimering som drivkraft, et system som driver oss mot stupet.

Allokering av varer danner ikke noe økonomisk system

KC hevder at det økonomiske systemet vi har i dag heter markedsøkonomi, og at markedsøkonomi står i motsetning til planøkonomi. Hun hevder videre at hensikten med markedsøkonomien er å dekke menneskelige ønsker og behov, og at hvem som helst kan begynne å lage ting de tror forbrukerne trenger og ønsker. Når forbrukerne kjøper mye av noe går prisene opp og kjøper de lite av noe går prisene ned. Vi kan kalle dette et system for allokering av varer. Dette er imidlertid ikke noe økonomisk system.

Markeder for bytte av varer har vært kjent lenge før dagens økonomiske system ble til. Fønikerne slo seg i sin tid (1000 fvt) opp som handelsmenn rundt Middelhavet, etterfulgt av grekerne (500 fvt), igjen etterfulgt av romerne (100 vt) som gjerne plyndret litt i tillegg. Så overtok østhandel til Europa og så igjen atlanterhavshandelen på 1500-tallet. Handel og markeder definerte ikke det økonomiske systemet for disse landene på disse tidene. Det gjorde imidlertid jordbruket og slaveri/føydalsystem, på samme måte som industrialisme og kapitalisme har definert det økonomiske systemet som vi er vant til. Allokering av varer er bare en liten del av dette systemet.

Det er ikke forbrukerne som styrer markedet

KC virker å tro det er forbrukerne gjennom sine kjøp som styrer allokeringen av varer. Det var muligens sånn en gang, men det er ganske langt fra dagens virkelighet. Ta for eksempel boligmarkedet. På 80-tallet overtok eiendomsselskapene mer og mer utvikling og salg av boliger fra boligbyggelagene. De kilte seg inn mellom forbrukerne og entreprenørene, og børsmeldingene til disse viser at de henter ut store fortjenester av det forbrukerne betaler for boligene sine. Disse eiendomsselskapene og deres banker har som krav at alle nye boligprosjekter skal ha solgt 60% før de kan igangsettes. Dersom de ikke har solgt nok blir prosjektene utsatt eller lagt til side. Det medfører at det aldri vil bli produsert så mange nye boliger at prisene går ned for forbrukerne. Kapitaleierne (eiendomsselskapet i dette tilfellet) har full kontroll på markedet og volumet som kommer ut på det. I stedet for at man får et økt volum av boliger med billigere priser til følge, har man et regulert volum, som ved lav etterspørsel fører til opphopning av kapital og eiendommer hos kapitaleierne. Det er ikke bare boligmarkedet som fungerer på denne måten, det gjelder de fleste markedsområder. Det er derfor ikke slik KC later til å tro, enten den demokratiske forbruker eller den diktatoriske stat som styrer markedet, det er kapitaleierne som styrer markedet mest mulig til fordel for seg selv.

Profittmaksimering eller økonomisk vekst

KC forklarer at økonomisk vekst blir til av to grunner, enten ved at flere arbeider eller at de som arbeider gjør det på en smartere og mindre strevsom måte. Dette har lite med dagens virkelighet å gjøre. Økonomisk vekst er avhengig av to andre faktorer, for det første må det finnes kapital til investering, for det andre må det finnes objekter å investere i som kan gi fortjeneste. Når det gjelder kilder for kapital til investering finnes det tre muligheter.

For det første kan man skape fortjeneste ved å arbeide på en smartere måte enn tidligere slik at man har lavere kostnader enn tidligere, for det andre kan man senke lønns- og arbeidsvilkårene til befolkningen (lavere lønn, kortere ferie, lavere pensjon, mindre velferd, import av billig arbeidskraft osv. osv.), for det tredje kan man øke gjeldsgraden i samfunnet. Når det gjelder fordelingen i høyinntektslandene mellom disse tre måtene å framskaffe kapital på, har det skjedd store endringer med store konsekvenser. Metoden KC skisserer, å arbeide smartere enn tidligere har blitt vesentlig svekket som kilde for kapital. Dette er en måte å tjene penger på som hører industrialiseringen til. Forandringer som overgang fra kanaler. hest og kjerre til tog, bil og fly var så store at de medførte vesentlige fortjenester. Dagens forandringer fra bil med sjåfør til noen biler uten sjåfør har liten innvirkning på denne type fortjeneste. I et tjenestesamfunn som de utviklede økonomier har blitt, vil fortjeneste som kommer av å jobbe smartere spille en liten rolle.

Den andre muligheten som gjenstår er å skape fortjeneste gjennom forverring av lønns- og arbeidsvilkår i bred forstand.

Den tredje muligheten er å øke gjeldsgraden i samfunnet. Gjeldsgraden har blitt øket i alle land i løpet av de siste 40 årene med en gjennomsnittlig årlig vekst opp mot 7% av årlig BNP. (PS Lån til husholdninger er sektoren med minst vekst.) Denne låneveksten kommer til ende når finansrenten nærmer seg null. Da vil hovedmetoden for å skaffe fortjeneste bli forverring av lønns- og arbeidsvilkår i bred forstand.

Den andre faktoren vekst er avhengig av, er at det finnes objekter som gir fortjeneste å investere i, være seg mer av det som allerede finnes eller nye ting. Problemet for fortjenesten er imidlertid at den store økningen i gjeldsgrad har ført til en kapitaltilstrømning til produksjonskapital (fabrikker, aksjer, mm) og formueskapital (boliger, fast eiendom mm.) som har drevet prisen på disse i været, så det finnes få objekter å investere i som gir fortjeneste lenger.

Men hvorfor er det et problem? Det er et problem fordi på litt lengre sikt når tilstrømningen av finanskapital til disse kapitalformene avtar, så er denne kapitalens verdi avhengig av hvor mye fortjeneste den kan skape. De fleste har fått med seg hvordan det gikk med produksjonskapitalen i Detroit når den ikke ga noe fortjeneste lenger. Det ble en gigantisk ruinby av forlatt formues- og produksjonskapital. Det vil mest sannsynlig bli kapitalismens framtid.

Ruinene av den berømte Packard-fabrikken i Detroit. Shutterstock.

Systemet lar seg ikke forbedre det må skiftes ut

De 75 som står bak oppropet har etter min mening fullstendig rett i sin oppfordring. Kapitaleierne styrer markedene, de styrer demokratiet (det kan være liten tvil om at demokratiet i USA er på kapitaleiernes premisser), og kapitaleierne er avhengig av fortjeneste for å opprettholde sine kapitalverdier. En fortjeneste de i framtiden blir nødt til å skaffe gjennom omfordeling av verdiene i samfunnet fra den arbeidende befolkning til seg selv. I tillegg kommer problemstillingen rundt klima som KC trekker fram. Varene som produseres i dag har to sider. På den ene siden produseres de, på den andre siden forbrukes de. Den alt overveiende andel av forurensningen i verden skjer på varenes produksjonsside, ikke på forbrukssiden, selv om mange later til å tro det siste. Det betyr at skal klimaet reddes må det skje på produksjonssiden, noe som vil øke kostnadene ved varenes produksjon. Det vil legge ytterligere press på den fortjenesten kapitaleierne er avhengig av og forsterke den negative spiralen kapitalismen allerede er inne i.

Denne artikkelen ble refusert av avisa Aftenposten.

Les andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no her.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. ABC says:

    utskiftning av det økonomiske systemet må bli et tema før valget i 2021

    Enn idag så har den største delen av befolkningen samt økonomer i ulike sammenhenger ikke kunnskap om det monetære systemet og derigjennom ikke kunnskap om det det økonomiske systemet. Hvordan skal man ha en demokratisk diskusjon om noe man ikke har kunnskap om… Eller tør eller kan diskutere offentlig… En annen problemstilling.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere