Faktasjekkingens styrker og dilemmaer

5. juli 2020

Sigurd Allern

De siste årene har faktasjekking vokst fram som en selvstendig sjanger innenfor journalistikken. Kildekritikk og verifisering av opplysninger før publisering har alltid vært en sentral del av journalistisk praksis. Faktasjekking som en ny, spesifikk sjanger handler derimot om kontroll av opplysninger etter publisering. I boka Journalistikk, profesjon og endring, Orkana forlag (2019) drøfter professor Sigurd Allern faktasjekkingens rolle i journalistikken. Med forfatterens tillatelse gjengir vi det siste avsnittet i artikkelen Journalistikk som «faktasjekking».

Eksemplene som er nevnt over, belyser både faktagranskningens betydning, begrensning og noen dilemmaer. En positiv virkning og styrke er at både partier og medieorganisasjoner, politikere og journalister som blir utsatt for faktasjekk, kan bli oppmerksomme på de negative konsekvensene av manglende kildekritikk. Det vil forhåpentligvis føre til større nøkternhet i omgangen med tall og eksempler. Det er også positivt at søkelyset rettes mot åpenbare feil og misforståelser som spres viralt. En samfunnsdebatt der deltakerne klarer å skille mellom fakta og verdistandpunkter, gir generelt et bedre grunnlag for en debatt om politiske valg og prioriteringer.

En åpenbar begrensning i repertoaret til faktisk.no er som nevnt at alle påstander om internasjonale forhold bevisst er valgt bort. Både i Norge og andre land er en av mainstream-journalistikkens velkjente svakheter den ukritiske lojaliteten som vises i forhold til nasjonale utenriksog sikkerhetsinteresser. Dette er også et område hvor profesjonelle kilder aktivt motarbeider offentlig innsyn, spesielt knyttet til krigsoperasjoner og konfliktsituasjoner (Nohrstedt og Ottosen, 2014; Ottosen, 2009; Knightly, 1982). Å ekskludere feltet fra faktagranskning henviser en viktig del av journalistikken til en blindsone.

I stor grad ser en slik nasjonal begrensning også ut til å gjelde faktasjekkingsorganisasjoner i mange andre land, inkludert USA. Enkelte oppsiktsvekkende, udokumenterte påstander fra president Trump eller andre ledende amerikanske politikere – for eksempel om forhold i Mexico eller Irak – blir fra tid til annen gransket, men noen systematisk granskning av påstander som er knyttet til amerikanske utenrikspolitiske interesser, finnes ikke. Her spiller ofte radikale, uavhengige journalister som jobber i samme tradisjon som legenden I.F. Stone, er langt viktigere rolle.

Et lærestykke i så måte er den internasjonale mediedekningen av krisen i Venezuela vinteren 2019. Mens politisk engasjerte, radikale nettsteder i USA som FAIR og The Grayzone publiserte flere innsiktsfulle artikler om forfalskede nyhetsrapporter om forholdene i Venezuela, var de amerikanske faktasjekkingsorganisasjonene oppsiktsvekkende tause. Et eksempel er påstandene fra USA-senatoren Marco Rubio og Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, støttet opp av blant annet CNN, om at Nasjonalgarden i Venezuela 23. februar 2019 hadde satt fyr på trucker med ’humanitær hjelp’ fra USA på en av broene ved grensen. The Grayzone-journalisten Max Blumenthal (2019) publiserte allerede dagen etter bilder og vitneprov som viste at dette var falsk informasjon. Dokumentasjonen, inkludert bilder fra broen, dokumenterte at det var maskerte ungdommer fra den venezuelanske høyreopposisjonen som kastet molotovcocktails mot soldatene. En eller flere av disse flaskene med brennbart stoff traff en av de parkerte truckene, noe som var den sannsynlige årsaken til brannen. 10. mars, altså over to uker senere, publiserte New York Times en grundig reportasje som påviste det samme. (1) Den artikkelen var et stykke utmerket og nødvendig journalistikk, kommenterte Glenn Greenwald – en av de sentrale journalistene i publiseringen av Edward Snowdens NSA-filer – men han la til at New York Times hadde liten grunn til å kreditere seg selv for å påvise at nyhetsmeldingene og påstandene fra broen var falske. De løgnene hadde uavhengige, kritiske journalister som ikke føler seg forpliktet til å gjenta makthavernes påstander, for lengst avslørt. (2)

Det er i tillegg verdt å minne om at retoriske overdrivelser og manglende presisjon er problemer av en helt annen type enn bevisst fusk med faktiske opplysninger. Faktisk.no har ironisk nok grundig dokumentert at problemer knyttet til ’falske nyheter’ – som var et sentralt utgangspunkt for lanseringen – enn så lenge har en begrenset relevans i den hjemlige politiske debatten. Å granske åpenbart tøv som formidles via sosiale nettverk og anonymiserte nettsteder, må dessuten avveies mot andre utfordringer. I politiske submiljøer hvor myter og vrangforestillinger dyrkes, er det uansett lite trolig at en formelt saklig faktasjekk er den beste motgiften, de som leser faktasjekker, tilhører sjelden de blindt troende.

En fare som er verdt å være oppmerksom på, er at rutinepreget faktasjekking foran valg – spesielt i et land der de fleste politikere verken er notoriske løgnere eller systematisk manipulerer fakta – lett kan lede til en revisorpreget gransking av mindre viktige tall og detaljer, i stedet for å feste oppmerksomheten om sentrale fakta som har betydning for politiske veivalg, prioriteringer og verdistandpunkter. De som driver med faktasjekk, bør i det minste selv ha et bevisst forhold til denne utfordringen.

At faktisk.no er et samarbeid som finansieres og støttes av mange og tunge medieorganisasjoner, har gitt ressurser og gjennomslagskraft. Samtidig er det et tankekors at faktasjekk som egen sjanger i norsk sammenheng representeres av én organisasjon, og dermed er avhengig av de prioriteringene som foretas i et begrenset redaksjonelt miljø. For det politiske demokratiet er det ingen fordel at medier som fritt og aktivt bør kunne vurdere hverandres journalistikk kritisk, utad framstår som en samlet blokk i forhold både til politikere og til de medieorganisasjonene som befinner seg utenfor det faktasjekkende brødreskapet.

Et evig aktuelt spørsmål kommer i tillegg opp: Hvem faktasjekker faktasjekkerne? Svaret i dag er vel at knapt noen har tid og ressurser til slikt, og heller ikke til å utvide faktasjekking til områder som faktisk.no av ulike grunner ikke prioriterer. Det burde av den grunn etableres minst ett annet norsk forum for faktasjekking, gjerne med en tydelig akademisk tilknytning og kompetanse, og med frihet til å ta opp diskutable påstander som inkluderer internasjonale spørsmål.

1) Footage Contradicts U.S. Claim That Madoro Burned Aid Convoy, The New York Times, Lest 17. april 2019.

2) NYT’s Expose on the Lies About Burning Aid Trucks in Venezuela Shows How U.S. Government and Media Spread Pro-War Propaganda. The Intercept.