oss 100 kroner!
Non-Governmental Organizations (NGO) oversettes ofte til «frivillige organisasjoner», «ideelle organisasjoner» eller «sivilsamfunnet», men betegnelsene er misvisende, siden de er finansiert av utenlandske stater eller milliardærer for alt annet enn ideelle formål.
Med fremveksten av nyliberalismen, skjøt disse organisasjonene opp som paddehatter i det globale sør. De tilbød billige tjenestetilbud for samfunnsoppgaver som regjeringene en gang gjorde selv. Men deres rolle har også est ut, og gjort visse store frivillige organisasjoner til instrumenter for amerikansk «myk makt».
Av Ahmed Bensaada (Algerie).
Selv om deres opprinnelse er mye eldre, så enhetene gruppert under betegnelsen ideelle organisasjoner (NGO-er) en voldsom økning på 80- og 90-tallet av forrige århundre. Deres virkeområde er mangfoldig: humanitære kriser, matforsyninger, menneskerettigheter eller miljø.
Eksperter sier at denne økningen sammenfaller med økningen av nyliberalisme fremmet i Reagan-Thatcher-æraen. I følge aktivisten Ana Minski er «spredningen av frivillige organisasjoner i sør på 1990-tallet utvilsomt knyttet til svekkelsen av regjeringenes kapasitet til å tilby offentlige tjenester, resultatet av den nyliberale politikken som ble innført i forbindelse med en kapitalisme som nå var globalisert og sterkt finansorientert».
På grunn av innstrammingspolitikk og kutt i offentlige utgifter, har regjeringer henvendt seg til ideelle organisasjoner for å kunne tilby de billige tjenestene som de selv en gang ga i helse-, utdannings-, kultur- og helsesektoren osv. Den indiske forfatteren Arundhati Roy påpekte at de frivillige organisasjonene er generøs på den måten, og deler ut «drypp etter drypp i form av hjelp eller frivillighet, hva folk normalt bør ha rett til». Dette får noen spesialister til å beskrive frivillige organisasjoner som nyliberalismens «trojanske hest».
Med slutten av den kalde krigen, ble frivillige organisasjoner brukt til andre formål. Det handlet om «demokratiseringen» av de østlige landene som tidligere var i den sovjetiske innflytelsessfæren, for å trekke dem bort fra russisk innflytelse. For å oppnå dette, har USA tatt i bruk et arsenal av organisasjoner som har dette som hovedoppgave. Eksempler inkluderer: USAID (United States Agency for International Development), NED (National Endowment for Democracy) og dens fire satellitter, Freedom House og Open Society Foundations til George Soros. Bortsett fra sistnevnte, som er privat, finansieres alle de andre organisasjonene, direkte eller indirekte, delvis eller helt av USAs regjering.
NEDs fire satellitter er velkjente: IRI (International Republican Institute), NDI (National Democratic Institute), Solidarity Center og CIPE (Center for International Private Enterprise).
For å kunne kalle seg en ideell organisasjon, må en gruppe oppfylle minst de følgende fem betingelsene: dens konstitusjon må ha privat opprinnelse, den må handle ikke-kommersielt, den må ha økonomisk uavhengighet, den må ha politisk uavhengighet og den må ha allmenne interesser som sitt oppdrag. Når det gjelder disse amerikanske organisasjonene og gruppene de finansierer i landene som er i fokus, blir disse betingelsene aldri oppfylt.
Bruken av disse organismene har bevist effektiviteten av USAs «myke makt» i regimeskifter. Dette kom til uttrykk i fargerevolusjonene i f.eks. Serbia, Georgia eller Ukraina. Under den arabiske «våren» var disse samme amerikanske «eksport»-organisasjonene involvert i Tunisia, Egypt, Libya, Syria og Jemen, og det katastrofale resultatet av deres innblanding er nå kjent, spesielt i de tre siste landene.
Fremgangsmåten for denne «demokratiseringen» er alltid den samme. Lokale aktivister, uansett om de er allerede samlet i lokale frivillige organisasjoner eller ikke, blir håndplukket, finansiert, trent og plassert i nettverk i deres hjemregion (for arabiske land er dette MENA – Midtøsten og Nord-Afrika). Under eventuelle legitime folkelige protester forårsaket av reelle sosiale problemer, stiller disse aktivistene seg i spissen for demonstrasjonene og prøver å dirigere dem i samsvar med en dagsorden som er bestemt i utlandet.
For å illustrere dette punktet, la oss nevne aktivister som Slim Amamou (Tunisia), Mohamed Adel (Movement of April 6 – Egypt), Ali Ramadan Abouzaakouk, (Libya Human and Political Development Forum – Libya), Aussama Monajed (Movement for Justice and Development – Syria) og Tawakkol Karman (Kvinnelige journalister uten lenker – Jemen).
I mitt hjemland Algerie var flere lokale frivillige organisasjoner som er finansiert av amerikanske organisasjoner veldig synlige under demonstrasjonene, både i 2011 og under Hirak i 2019-2020. Disse gruppene inkluderer blant annet Algerisk liga for forsvar for menneskerettigheter (LADDH), Ungdommens aksjonsgruppe (RAJ), Kollektiv av familier til de forsvunne i Algerie (CFDA) etc. Det er likevel underlig å merke seg at de frivillige organisasjonene som mottar utenlandske subsidier, alle er på samme bølgelengde når det gjelder kravene de fremmer. Ikke en eneste bolig?
De amerikanske organisasjonene som «eksporterer» demokrati blitt utestengt fra visse land. Russland forbød USAID for «innblanding i det russiske politiske liv». Listen over «uønskede» frivillige organisasjoner i Russland har vokst og inkluderer i dag NED, NDI, IRI, Freedom House og Open Society Foundations.
I Sør-Amerika undertegnet ALBA-landene (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América) en resolusjon i 2012 der de ba om øyeblikkelig utvisning av USAID fra alliansens medlemsland (Bolivia, Cuba, Ecuador, Dominica, Nicaragua og Venezuela).
Enkelte BRICS-land (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har lover som forbyr eller styrker kontrollen over slike «frivillige organisasjoner» på deres territorium.
Siden 2014 har frivillige organisasjoner som jobber i Egypt blitt pålagt å registrere seg hos myndighetene, ellers risikerer de beslagleggelse av sine aktiva eller siktelser. I tillegg må myndighetene også godkjenne all finansiering fra utlandet.
I andre arabiske land, stengte De forente arabiske emirater kontorene til flere utenlandske frivillige organisasjoner i 2012, inkludert NDI. For sin del ba den jordanske parlamentarikeren Zakaria Al-Sheikh i januar 2016 underhuset i Jordans parlament om å avslutte aktivitetene til dette samme organet, med argumentet at det «utgjør en fare for nasjonal sikkerhet».
Vær oppmerksom på at slike aktiviteter på amerikansk jord er regulert av Foreign Agents Registration Act, som er en amerikansk lov som krever registrering av lobbyister som representerer utenlandske politiske eller økonomiske interesser. (I Norge er slik finansiell støtte direkte forbudt o.a.)
Til slutt må vi absolutt ikke tro at amerikanske frivillige organisasjoner er de eneste som er aktive på algerisk jord. Andre, europeiske, er sterkt til stede.
Bør vi da lovfeste å føre tilsyn, kontroll eller til og med forby utenlandsk finansiering av frivillige organisasjoner i Algerie? Dette er absolutt et spørsmål som man i nærmeste fremtid må alvorlig ta fatt i.
Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen. Artikkelen er også publisert på bloggen til Ahmed Bensaada.
Kommentar:
Ahmed Bensaada skriver om såkalt «soft power», noe som er et svært viktig begrep for å forstå hvordan NGOene er integrert i moderne imperialistisk strategi og taktikk. Vi har omtalt dette ganske grundig på steigan.no, blant annet her:
State Department, Amnesty og «soft power»
Patrick Henningsen, som var en av innlederne på Mot Dag-konferansen 2019, og er grunnlegger og redaktør av 21st Centurty Wire skrev om dette i artikkelen:
«Smart Power & The Human Rights Industrial Complex»
NGOene knyttes til staten
Gjennom Stortingsmelding 15 (2008–2009) som ble utformet under Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering ble det sterkere enn før lagt opp til at de såkalte NGOene skulle spille en særlig rolle i gjennomføringa av norsk utenrikspolitikk: Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.
Dette er en god beskrivelse av hvordan organisasjoner som Kirkens nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Norwac er blitt instrumenter for norsk utenrikspolitikk og samtidig påvirkningsagenter for denne.
De «frivillige organisasjonene» som redskaper for UD
Eva Thomassen har vist hvordan dette NGO-grepet er brukt som spydspiss i den imperialistiske intervensjonskrigen i Syria, blant annet her:
