Det anti-kinesiske deliriet

18
Tyngdepunktet i verden forandres, men Vesten godtar det ikke. Man forsøker å fortsette hegemoniet i stedet for å forsøke samarbeid, og krig erklæres mot Kina. En krig med flere dimensjoner, og der historien «glemmes».

Av Robert Chavin.

«Det (amerikanske) imperiet er bare stabilt hvis det klarer å selge løgnene sine.»

Michael Parenti, The Face of Imperialism, 2011

Systemet som dominerer internasjonale forbindelser mellom land og nasjonale økonomier, det vil si den globale kapitalismen, har den usedvanlige evnen til å kunne fornye seg ved å «glemme» fortiden, på hvert trinn. Ikke bare demonstrerer den et svært lønnsomt hukommelsestap, men den har freidigheten til å erklære seg som forkjemper for prinsippene den tidligere hadde gitt blanke blaffen i!

Det mest forbløffende er ikke den akrobatiske fleksibiliteten til politikere som til tross for en tilsynelatende inkonsekvens overholder logikken til dominerende samfunnsøkonomiske interesser. Politikken er drevet av penger: fra Det østindiske kompani (privat) som ble gitt privilegier av offentlig makt, til prinsippet om at USAs lover gjelder overalt (ekstraterritorialitet) som Washington har pålagt selskaper av alle nasjonaliteter og sanksjonerte stater. De politisk mektige anstrengelser seg til det ytterste for å tjene de økonomisk dominerende kreftene!

Det mest nedverdigende for folkene som påstår å være åndelige etterkommere av renessansen, opplysningstiden og menneskerettighetene, er den frivillige serviliteten man ser i en stor del av deres intelligentsia, i det minste innen visse fagområder, som juss og økonomi. Deres arbeid er på ingen måte inspirert av noen slags kritisk ånd (og uten den, har man ingen vitenskap!) Gjennom deres karrierer, demonstrerer de en betalt opportunisme, i bytte for middelmådig berømmelse og sikre inntekter av forskjellige slag.

Advokatenes hovedansvar

Næringslivet og deres politikere er de reelle beslutningstakerne i innenriks- og utenrikspolitikk, men det er blant advokatene, som er opplært i de mest konservative akademiske institusjonene, at man finner agentene for strategiene deres. I europeiske land med lang juridisk tradisjon har denne konservatismen en betydelig innflytelse på opinionen, spesielt for de øvre middelklasser. Listen over advokater som  det siste århundret «kneler» foran institusjoner og praksis i etterfølgende regimer, er lang. Internasjonale jurister viser ofte veldig «forståelse» for hjemlandets utenrikspolitikk. Analysene deres skiller seg sjelden fra utenriksministerens. [..]

I løpet av det nittende og første halvdel av det tjuende århundre ble bare «siviliserte stater», med andre ord europeiske stater, regnet som verdige, «som eneste medlemmer av det internasjonale samfunnet og de eneste som hadde rett til å påberope seg folkeretten». Resten av verden var «barbarisk» eller «vill», «europeeren og kineseren, den kristne og muslimen, hadde ikke en identisk juridisk betydning»! Hierarkiet mellom raser og folkeslag var selvinnlysende, og bare begrepene som var anerkjent av europeere hadde «allmengyldighet» (særlig eiendomsretten), fordi de var inspirert av den kristne læren.

Det kinesiske keiserriket og deretter Den første kinesiske republikk, som uttrykte sin motvilje mot å åpne seg for internasjonal handel, ekskluderte seg fra samfunnet av siviliserte folkeslag. For fremtredende vestlige jurister var bruk av makt for å få adgang til det kinesiske markedet en rettighet.

Når det gjelder beskyttelse av menneskerettigheter eller minoriteter, kunne de ikke tas med i betraktning, med henvisning til faren for «å sprenge alle stater», skrev professor i folkerett ved Det juridiske fakultet i Paris i 1931: senere ble menneskerettigheter assimilert til et veldig farlig «dynamitt»!

Til tross for vedtagelsen av FN-pakten, ble prinsippet om folkeslags rett til selvbestemmelse så vel som staters like suverenitet ikke ansett som gjeldende for koloniene («Algerie var Frankrike» og torturen ble forbigått i stillhet …).

Når det gjelder Kina, som ble kommunistisk i 1949, til tross for vestlig hjelp til de nasjonalistiske styrkene (som endte med å søke tilflukt på Formosa), hadde regjeringen ingen juridisk eksistens, det var ikke anerkjent diplomatisk av USA og deres allierte.

Dette sjokkerte overhodet ikke de vestlige og antikommunistiske juristene, som var overbevist om at det eneste legitime Kina var Taiwan. Fakta ble ikke tatt med i betraktning før dagen da Frankrike under president de Gaulle de jure anerkjente Kina regjert fra Beijing.

De eneste folkene som hadde rettigheter, var de som ble «gjort til satellitter» av det sovjetiske «imperiet» som hadde frekkheten til å forstyrre folkeretten ved å innføre enkelte sovjetiske ideer! Gjennom den kalde krigen (og spesielt under Korea- og Vietnam-krigene) var Kinas største feil at det var fiende av USA og deretter tok parti for de alliansefrie landene i en «ny orden» uforenlig med vestlige interesser og ansett som «urealistisk»!

En rekke internasjonalister har vist seg sterkt bekymret over denne tredje verdens ankomst på den internasjonale scenen, og omvendte seg til brennende «Europa-tilhengere». Der bruker de fantasien til å forvandle et Europa dominert av de store selskapene og sponset av USA, til et Europa av fred og av demokrati!

Mot «nye» folkeslag og staters uavhengighet framkjempet av de nasjonale frigjøringsbevegelsene, hadde disse Europa-tilhengerne som sitt ideal en avvisning av suverenitetsprinsippet som en (gammeldags) hindring for blomstringen av en europeisk superstat.

Overført til global skala, åpnet disse juristene døren for allmektigheten til de vestlige stormaktene og transnasjonale private krefter, «markedslover» som erstattet internasjonal lov. Noen sympatiserte med «sivilsamfunnet» og vestlige frivillige organisasjoner for å bekjempe menneskerettighetsbrudd begått av kommunistiske regimer og deres allierte i sør.

Ifølge offisiell tankegang, er Vesten er verdens sentrum

Utenfor Vesten finnes ingen frelse! Representanter for dominerende tenkning innen akademia har et syn på Kina som ligger veldig fjernt fra den «apolitiske objektiviteten» de hevder å besitte.

I 1995, sa for eksempel Marisol Touraine, professor ved Sciences Po i Paris (som ennå ikke var forfremmet til helseminister) «Kinas eneste strategi er å irritere Vesten»: Kina utgjør «en av de verste hindringene for å etablere nye spilleregler respektert av alle». «Kinas økonomiske makt gjør det til en urovekkende bråkmaker som det virker ingen reform av det nåværende regimet kan forbedre.» Imidlertid har «kinesisk kommunisme ikke klart å tilfredsstille ideen om modernitet, som forblir vestlig»! [1]

Til disse imbesilitetene [2] kan man legge til observasjonene fra professor Guilhaudis fra 2002 i samme tonefall, nær det amerikanske utenriksdepartementets meninger [3] : «Kina er en gåte …» … « en krig mellom sivilisasjoner for verdensherredømme anes på horisonten. For øyeblikket kan ikke Kina gjøre det, på grunn av mangel på midler.» «Om Taiwan, sprekker lakken: de truer åpenlyst, som viser Kinas sanne natur» !!

Man passer også nøye på å ikke lage en historie over internasjonal politikk som belyser at det pågår en «skifte i verdens tyngdepunkt», og at det er Asia, og spesielt Kina, som utgjør et dynamisk sentrum for verden, i stedet for en oksident som ødelegger seg selv, særlig med amerikansk aggressivitet, som avslører deres relative svekkelse.

Imperialismen kan ha vært kapitalismens «høyeste» stadium, men det endelige stadiet ser ut til å være et utbredt forfall. Etter å ha hevdet at handel var den grunnleggende kilden til fredelige forhold i verden, inkludert med Kina, fortsetter den amerikanske kapitalismen å gjøre handel til et krigsvåpen i tjeneste for de største svindlerne!

Tilnærmingen til kinesiske realiteter, samt politikken som USA og deres allierte følger overfor Beijing, bekrefter den tradisjonelle og uhelbredelige patologien til et verdenssyn sentrert rundt Vesten, som ikke lenger har midler til å tvinge gjennom sin vilje helt og holdent.

I USA og Europa er Kina sentrum for all kritikk, på alle områder!

Alt som skjer for øyeblikket, er en anledning til å fordømme det overfor det «ulykkelige» kinesere folk og hele verden.

Vi kan ramse opp de siste sakene om det kinesiske kommunistpartiets «dårlige styring», ifølge vestlig propaganda: Hong Kong hvor de «pro-demokratiske» (som demonstrantene beskrives som) undertrykkes mens de bare forsvarer ytringsfrihet (i virkeligheten sine privilegier) i denne business-enklaven på kinesisk territorium, hvis opprinnelse er britisk, og nærmere Singapore og Monte Carlo enn Beijing.

Eller Covid 19, som har krevd mer enn 400.000 menneskeliv over hele verden (inkludert mer enn 130.000 i USA, og det er uklart om dette skyldes «inkompetanse» hos kinesiske forskere eller et «bevisst komplott» mot helsen til vestlige folk, ifølge Trump, som er på jakt etter en syndebukk!

Til disse nylige beskyldningene, må vi legge til det «bekymringsfulle» prosjektet med «silkeveiene», «truslene» som henger over Taiwan, den «uansvarlige» støtten som gis til Nord-Korea, de «for nære» båndene med Russland, undertrykkelsen av tibetanere og kinesiske muslimer, men fremfor alt styrken til et kommunistparti som fortsatt er ved makten, og som tør bruke markedet og finanskapitalistisk grådighet for sin egen vekst, samtidig som den bygger en egen sosialisme! [4] 

Det «verste»skjer imidlertid andre steder: Kinesisk makt, inkludert finansiell makt, har en tendens til å konkurrere med amerikansk makt på alle områder, noe som anses å være uutholdelig av hele Vesten: den bajasaktige trumpismen har i det minste rett på ett punkt for europeerne, nemlig handelssanksjonene mot Beijing!

Bekymringen øker imidlertid i vestlige regjeringskvartal: hva vil skje med verden og hvordan vil profitten utvikle seg hvis Kina for alvor konkurrerer? Spørsmålet, langt fra å være metafysisk, gjør horisonten dyster for de som lenge har trodd de har hatt lov til alt! Noen går så langt som å frykte at vi er for «tolerante» mot Beijing, og at det er utenkelig å la denne veksten i makten til et «ikke-vestlig» land fortsette, som ikke har føyelighet overfor pengenes verden som vises av nyfascismen i New Delhi eller Rio, der prinsippet om «fri» konkurranse kan spilles uten frykt!

For ikke å gi den ønsket om en kinesisk renessanse det minste grunnlag, sørget Vesten for å utviske sin egen destruktive historie mot et Kina som de lenge har ydmyket.

Historisk hukommelsestap

I løpet av det 19. og halvparten av 20. århundre gjennomgikk Kina en total underkastelse, av de vestlige statene og Japan: suvereniteten forsvant, områder ble okkupert, det ble utpint økonomisk, man så økonomiske sanksjoner, massakrer…

De europeiske statene (særlig Storbritannia og Frankrike) og USA ga ikke en leksjon i demokrati, særlig etter 1842, datoen for Nanjing-traktaten, pålagt av Storbritannia etter «opiumskrigen».

Denne krigen, som europeiske historikere er veldig diskret med, er en enorm skandale: Storbritannia, hersker over det koloniserte India, krevde at opiumen som ble dyrket der skulle eksporteres fritt til Kina, hvor forbruk av opium var forbudt! Det var bruken av væpnet makt som gjorde det mulig å åpne dørene til kinesisk territorium og kinesiske havner for eksport, inkludert narkotiske stoffer, lovlig organisert i ensidig pålagte «ulike traktater», som deretter ble gjentatt av en rekke andre stater, inkludert Frankrike, Russland, Japan, Portugal, Sverige, Sveits, Mexico, etc.

Prinsippet om eksterritorial jurisdiksjon pålagt av USA i dag er veldig nær i ånden til det som ble brukt mot utenlandske innbyggere i Kina, som ikke var underlagt kinesisk lov!

USAs nåværende brudd på FN-pakten er av samme slag som bruddene på internasjonal lov og Folkeforbundets pakt som ble påtvunget Kina. Som «belønning» for at Kina gikk med i krigen mot Tyskland (1917-1918), fikk keiserriket Japan retten til å overta de tyske rettighetene og områdene i Kina!

Utenlandske banker i Kina frem til 1945 påla den kinesiske regjeringen, på bankenes betingelser, enorme lån som hindret utviklingen av den nasjonale økonomien. Tilfellet er akkurat det samme i dag for land i sør, under tilsyn Det internasjonale pengefondet og store vestlige banker!

Misjonærer i Kina oppførte seg som den utenlandske imperialismens dørselgere, som de forfalskede produktene fra den amerikanske vulgærkulturen gjør idag.

Det utrolig urettferdige juridiske regimet som ble pålagt kineserne fortjener å bli nøye analysert av vestlige studenter [5]: De ville lære hvilket mesterlig arbeid deres forfedre og jusprofessorer gjorde, hvis navn er hedret i universitets saler. Det var veldig fjernt fra enhver humanistisk bekymring. Studentene ville forstå den dype ydmykelsen til kineserne som ikke har et kort minne og som i dag begynner å ta revansje.

Vesten, på høyden av sin kolonipolitikk, da det ikke var noen motild mot deres ambisjoner, viste hva de var i stand til, før de trakk seg tilbake på 60-70 tallet og begynte å sutre om menneskerettigheter og demokrati!

De hadde alle midler til å «sivilisere» verden: de ødela den istedet, utelukkende for sin profitt!

Tidenes eneste besettelse var anti-bolsjevismen og viljen til å bevare kolonisystemet (Frankrike var for eksempel spesielt opptatt av å beholde Indokina). [6]

Bare én alliert dukket opp for kineserne: Sovjetunionen. I 1924 ble en traktat som endelig var basert på «likhet og gjensidighet» inngått. Den sovjetiske støtten la til rette for å annullere (inkludert foran Den permanente domstolen i Haag) ulike traktater. For første gang kommer Kina ut av sin isolasjon og går inn i det internasjonale liv, takket være europeerne, russerne!

Men Japan, som hadde en meget brutal kolonialisme, erobret Kina fra 1937, misfornøyd med bare et protektorat over Mandsjuria og Nord-Kina!

Den revolusjonære oppvåkningen, veksten i makt og den vestlige fornektelsen

1949: Det kinesiske kommunistpartiet kommer til makten. Deretter begynte en simpel propaganda mot den «gule fare» i Vesten.

Rasisme og forakt kombineres mot dette bondelandet som hevder å ha funnet en egen kommunisme, som nå forplikter Vesten til ikke lenger å ignorere Kina, og fra nå av være opptatt av hva de tenker og hva de gjør. Endringen i situasjonen er brå: «vi forventet det ikke,» bemerker den store forfatteren Han Suyin. Kinas ankomst på verdensscenen skaper bekymringer: De ble lenge ekskludert fra FN og ble ikke diplomatisk anerkjent av vestlige stater. Det eneste målet er å «demme opp for» og isolere det, som om selve eksistensen ikke var legitim! Dette var tidligere den « normale» situasjonen for et Kina dominert av utlendinger: antikommunisme ble påskuddet for forsøket på å gjenopprette en avskaffet verden, som var så «behagelig» for Vesten så lenge!

Hvordan skal man innrømme at en «ikke-hvit» makt med flere hundre millioner innbyggere kan forvandle seg og hevde seg ved bruk av egne ressurser og egen innsats, uten å hente inspirasjon fra den vestlige modellen? Kinas «uforanderlighet» ble verdsatt: dynamikken var «unormal»! Denne dynamikken skapte en kontinuitet mellom fortid, nåtid og fremtid og var en kilde til eksistensiell kvaler i Vesten: vil «østavinden seire over vestavinden?» Og «vil imperialisme da ikke være noe annet enn en papirtiger?»….

Etter perioden med «Maos tenkning», begynte en ny fase, og historien akselererte: den eksepsjonelle utviklingshastighet av det kinesiske kontinentet (1,4 milliarder menn og kvinner), der flere hundre millioner kinesere kom seg ut av fattigdom, forskjøv alle internasjonale forbindelser og tradisjonelle forestillinger om verden: det skuffede vestlige håpet var at Kina skulle gi opp det sosialistiske prosjektet, eller i det minste at en Khrustsjov eller en Gorbatsjov skulle dukke opp for å favorisere kompromisser med verdens etablerte orden!

For vestlige hyklerne var det å tjene penger med kineserne en ting (det vil si en god del). Det ble lenge presentert for offentligheten som et edelt mål. Ved å handle med Kina, deltok vestlige selskaper i et «siviliserende» arbeid, som tidligere, ved å «demokratisere» kineserne.

Men akk, ikke bare er kommunistene fremdeles der, men den kinesiske økonomien blir mer og mer krevende for vestlige selskaper (for eksempel når det gjelder teknologioverføring) etter hvert som den blir mer avansert!

«Dramaet» for Washington, Paris eller Berlin de neste tiårene ville være resultatet av det som kanskje er en enormt «Ny økonomisk politikk», med de nesten ubegrensede ressursene som Sovjet-Russland ikke hadde, nemlig tiltredelsen av Kina som den fremste av verdensmaktene, det nye verdens tyngdepunkt, kilde til ny visdom og en egen sosialisme, nyttig for resten av verden på grunn av en sivilisasjon med gammel kultur. [7]

Kanskje det er et historisk skritt i kampen mot primitiv brutalitet, rasisme og depersonalisering som USA har favorisert så lenge, og for et mindre ulikt og mindre destruktivt samarbeid.

Kanskje for menneskeheten en vei ut fra spedbarnsalderen, til tross for den iherdige benektelsen fra vestlige land som i dag bare ser Kina som «arrogant» og med «erobringstrang». [8]

Er det imidlertid tenkelig at USA og deres europeiske allierte fredelig kan godta å gi avkall på sitt mange århundrer gamle hegemoni? Er endringen av verdens tyngdepunkt, som ikke er første gang i historien man har sett et bytte mellom sentrum og periferi, mulig uten et væpnet forsøk på å forhindre det?


Fotnoter:

[1] Cf. M. Touraine. Le bouleversement du monde. Géopolitique du XXI° siècle. Le Seuil. 1995, p. 355 et s.

[2] Elles rejoignent celles de ceux qui ont fait des « dinosaures » d’Asie un fond de commerce, J.L. Domenach et F. Godement

[3] Cf. J.F. Guilhaudis. Relations internationales contemporaines. Litec. 2002, pp. 136-137.

[4] La station BFM « Business »

[5] Très rares sont les juristes analysant avec rigueur la situation chinoise. Voir J. Escarra (La Chine et le droit international. Pédone. 1931).

[6] Il ne vient pas à l’esprit de C.B. Levenson (La Chine envahit le Tibet. 1949-1959. Ed. Complexe. 1995)

[7] Cf. Han Suyin. La Chine en l’an 2001. Stock. 1967.

[8] Cf. E. Izraelewicz. L’arrogance chinoise. Grasset. 2011.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Robert Charvin er er advokat og professor ved Universitet i Nice.

Andre artikler av Robert Chavin, se her.

Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. tjatta says:

    Før Kina gir tibetanerne friheten tilbake er det ingen grunn til å se på de som noe annet enn tradisjonelle imperalistiske aggressorer

  2. Mikkel says:

    Det finnes ingen som kan ta Kina militært.

    Sånn har det vært siden Kina ble gjenopprettet de første 30 år etter 1949, med hjelp av Sovjetunionen, tungindustri og forsvarsevne til å stå imot alle. Innberegna med atomvåpen.

    USA feilet i å ta nabolandene Korea og Vietnam. USA har ikke en mikroskopisk sjans til å ta Kina militært. Ikke i USA’s økonomiske storhetstid 1950-1970. Selvfølgelig ikke i 2020 når Kina er ti ganger sterkere enn USA industrielt, og på høyde eller foran teknologisk.

    USA vil heller forsøke å ta Kina med destabilisering, terrorisme, propaganda, regimeendring, diplomatisk, og biologisk angrep.

    Alt dette ble forsøkt siden slutten av 2019 med Covid-19. Hundrevis av løgnaktige videosnutter ble produsert for å demonisere Kina.

    Kina taklet angrepet utmerket.

    relevant

    USA har fått viruset i retur, to millioner smittede og har null kontroll på sykdommen (20 000 nye tilfeller hver dag nå i juni 2020). Samtidig stuper økonomien, 40 millioner er blitt arbeidsledige, Økonomien faller med 50% i Q2, hele landet er preget av opptøyer mot politiet.

    Folket i USA begynner å forstå at kapitalistiske oligarkiet ikke er for folk flest, at «demokratiet» er fake, men er fortsatt så hjernevaskede anti-kommunister at oligarkiet sitter trygt. Opptøyene blir bare gateoppgjør og svake anarkistiske soner. Sjekk ‘Capitol Hill Autonomous Zone’ opprettet rundt en politistasjon i Seattle.

    Alt har å gjøre med at Kommunistpartiet har utspilt vestlige oligarkiet i spillet markedsøkonomi.

    Wolfowitz-doktrinen er død. 200 år med britisk-amerikansk kapitalistisk dominans er ferdig, og Europas herjinger i 500 år er ved slutten.

    Spørsmålet er mer om Kommunistpartiet i Kina vil fornye seg i M-L-Mao-ånd.

    Forståelsen av Kommunistpartiets økonomiske politikk som «ny økonomisk politikk» er det nok mye i. Det blir trolig lettere å utvikle kommunistisk økonomi og kultur.

  3. tjatta says:

    Interessant. Den nye norske matsikkerhetspolitikken baseres på at vi har voldsomme mengder med laks i mærene. Men hvor lenge kan vi fø dem om soyaimporten stopper ? Men det ser jo ut som Kina har sårbare forsyningslinjer også

  4. Det som går under radaren på hele den norske borgerlige pressen er at krigsforberedelsene til krig mot særdeleshet Kina akselrerer i stort fart. Klassekampen er ikke interessert i krigsøvelser med B-1 og F-22 over SørKinahavet skjønt USAs militære webber redegjør grundig hver dag.
    Hvem skulle trodd dette at “venstresida” i Norge ter seg som en tilskuer til enorme krigsforberedelser og produserer ikke en lederartikkel om situasjonen engang. Da er det viktigere med rasekrigen mot Ludvig Holberg - statuen utenfor Nationaltheatret.
    Det som måtte finnes av oppegående mennesker i Norge befinner seg i et ekstremt
    uføre da den offisielle venstresida lever i lykkelige illusjoner om tryggheten under Natos atomparaply. Det er US-Ramstein som kontrollerer luftrommet fra Lindesnes til Antarktis.

  5. tjatta says:

    Det har skjedd i Xianjang. Men det tibetanske platået (4000 m) er en hard nøtt for selv han kinesere. Så der er tibetanerne i flertall. Tibetanerne (og noen folkeslag i Nepal som Sherpaene) har utviklet lunger som er i større grad i stand til å oppta oksygen. Vi andre bare lider i sånne høyder

  6. tjatta says:

    Fjellene har alltid vært den siste bastionen for de forfulgte. Det er funnet bosetninger i øvre Mustang (Nepal) som strekker seg 10 000 år tilbake. De hadde nok valgt seg et mer egnet sted om de hadde hatt muligheten. Det finnes myriader av folkeslag i Nepal. De sist ankomne var Brahminerne (Bahun på nepalesisk) som flyktet fra muslimene og senere grunnla Nepal som stat. Med tibetanerne er det en annen historie. De var høyt respektert av kineserne og sett på som en standard innenfor den østlige buddhismen. Det var vel derfor det var så viktig for kommunistene å knuse Tibet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

10 flere kommentarer

Deltakere