PO Enquist og himlaharpan

0
P.O. Enquist på bokmessa i Göteborg. Wikimedia. Av Arild Vågen - Eget arbete, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=16676486
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

En av Sveriges største forfattere Per Olov Enquist, født 1934, døde 25. april 2020 uten å fått Nobelprisen i litteratur. Han vokste opp i Nord- Sverige, på det lille stedet Hjoggböle i Skellefteå i  Västerbottens län.

Hans far, småbruker Elof Enquist, døde da Per Olov var seks måneder, og hans vokste opp som enebarn hos sin mor, folkeskolelæreren  Maja Enquist, født Lindgren, som var sterkt religiøs og aktiv i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Mange av de mest betydelige forfatterne i Sverige i forrige århundre var fra små kår og fra isolerte plasser.  Det gjaldt ikke minst en lang rekke med forfattere fra arbeiderklassen som  Eyvind Johnson, Harry og  Moa Martinson , Ivar Lo-Johansson og Vilhelm Moberg, sammen men med en hel underskog av andre proletarforfattere.

Enquist var ingen arbeiderforfatter, men han er blitt karakterisert som «sosialdemokratisk forfatter», noe som ikke gir mening. For meg er han primært en søkende forfatter som prøver å finne svar på eksistensielle og politiske spørsmål uten å gi noen endelige svar. Han utforsker i mange verk den historiske bakgrunnen til de store folkelige bevegelsene som har forma det moderne Sverige: lekmannsbevegelsen, idrettsbevegelsen og ikke minst arbeiderbevegelsen.

Noe som har fascinert meg i Enquists forfatterskap, er hans beskrivelse av den såkalte «himlaharpan» som er et uttrykk for de kosmiske kreftene i hans  univers. «Himlaharpan» er symbol som uttrykker noe konstant og som også forandres og skifter valør fra det ene romanen til det andre.

I hans roman Sekonden (1971) opptrer «himlaharpan» for første gang i hans forfatterskap. Bokas jeg-forteller, en ung gutt, flytter med sine foreldre inn i et stort, grønt trehus i Norrland. Han er ofte våken om nettene, sitter inntulla i tepper som han former som til et sneglehus med hodet sitt ytterst. I de iskalde vinternettene, i lyset fra månen, lytter han til sangen fra telefontrådene, med det gamle trehuset som klangbunn. Han får det for seg at det er himmelrommet som synger, at han befinner seg innerst inne i universets gigantiske sneglehus. Sangen lyder som misformede stemmer, de er eiendommelige og umenneskelige, noen er skremmende og fiendtlige, andre mer vennlige, men det er som de bærer fram et budskap. Guttens ensomhet er bare tilsynelatende – og han føler han blir tilbudt fluktmuligheter. De kosmiske stemmene fra det ytre univers formidler altså et løfte om et slags fellesskap.

Slik er det ikke neste gang «himlaharpan» opptrer i forfatterskapet, i Musikanternas uttåg (1979). Her minnes bokas hovedperson, den eldgamle Nicanor, sin barndom og sangen fra telefontrådene:

«Det var en fantastisk sang som liksom var hentet fra stjernene, og den kom natt etter natt – alltid når det var kaldt. Det durte som huset hadde vært en cellokasse, og noen der ute i det gnistrende iskalde mørket hadde strøket med en kjempebue over strengene. Det var tusen år med vesterbotnisk ensomhet som sang, ordløst og bedrøvet, nettene igjennom.

——

Den ene enden på trådene var festet til et trehus i en landsby i Västerbotten, den andre enden var ute i rommet, trådene hang i døde stjerner, det hvinte og brølte, sangen kom fra rommet og handlet om de ordløse. Det var himmelharpen».  (side 55 i den norske utgaven)

Vekk er altså det harmoniske sneglehuset, vekk er de samtalende menneskene og deres lokkende fellesskap. Himlaharpan handler nå om de ordløse, noe som også kan sies om PO Enquists forfatterskap: Å få fram ansiktet til de ordløse, de usynlige, de som ikke passer inn, de fremmede. 

I Nedstörtad ängel (1985) og  i dramaet I lodjurets timma (1988) kommer så «himlaharpan»  igjen i andre sammenhenger, men er igjen knytta opp mot de som ikke passer inn.

Den ordløse sangen gjennom rommet er både skremmende og lokkende. Vi kjenner igjen Gud som både straffende og god, men denne guden er sekularisert. Den er et uttrykk for en sang av sorg over tapet av helheten og tapet av det opprinnelige da det alle faste mønstre går i oppløsning der samfunnet rundt gradvis utvikler seg til et moderne industrisamfunn.

Jeg ser for meg at PO Enquist etter å ha lytta til de sørgmodige stemmene gjennom telefontrådene, gav seg til å gi den ordløse sangen et språk.

Les også: Om-meitemark og-sosialisme/

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no