oss 100 kroner!
Den økonomiske krisen vi begynner å se konturene av er ikke uventet. Det eneste ved den som er uventet, er hvordan man i høyinntektslandene har kledd den i Koronaklær. Det har lenge vært åpenbart at høyinntektslandene ikke ville kunne komme seg ut av denne krisen med ordinære finansielle virkemidler, som å sette ned renten. La oss først dvele litt ved dette. Krisa er ikke uventet; 17. januar skrev jeg en artikkel her på Steigan.no som het: «Når begynner kapitalens nedtur». Der skrev jeg følgende: «Det gikk 40 år (1980 – 2020) fra man la om penge- og kredittorganisasjonen til finansrenta nærmet seg negativ. Det kan fortsatt gå noe tid hvor verdien til produksjons- og formueskapitalen presses oppover, og dermed fortjenestemarginen nedover. Når fortjenestemarginen på kapitalen samlet nærmer seg null, (si i området 0-2%) vil alle dagens positive bidrag til volumet i den daglige BNP omsetningen (hovedsirkulasjonen) opphøre.»
At denne krisa ville komme omtrent på denne tiden har lenge vært klart. Det neste som må belyses er at høyinntektslandene ikke vil komme seg ut av denne krisa med ordinære finansielle virkemidler som å sette ned renta. I verket «Forandring», som kom ut for noen år siden, beskrev jeg at kredittutviklingen hadde ført den finansielle renta under renta i vare- og tjenesteproduksjonen, noe som ville medføre en periode med svakt stigende finansrente, opp til renta i produksjonen, og at de så ville falle begge to. Jeg siterer: «Hvor lenge kan en slik stimulerende effekt vare? Hva er begrensningen for denne stimulansen? Når finansrenten faller under renten i den produserende realkapitalen, vil en rekke nye transaksjoner bli gjennomførbare som forsvarlige, og antall transaksjoner vil øke. Det fører, i kraft av seg selv, til at renta i produksjonen faller nedover mot finanskapitalrenten. Når renta i produksjonen har funnet sammen med finanskapitalens rente, vil denne perioden med stimulans av produksjonen og den produserende realkapitalen opphøre. Realkapitalrenta og finansrenta vil da sammen begynne en fallende bevegelse, den ene stimulerer ikke den andre lenger. Vi kommer da over i en ny fase uten stimulanser fra at finanskapitalen har mistet sin verdi, en fase som vi ennå ikke har sett. Perioden med fallende rente varte i 35-40 år, det kan være rimelig å anta at fasen med lavere rente på finanskapital enn på realkapital, en fase som de fleste høyinntektslandene har beveget seg inn i, vil vare i 15-20 år, kanskje fram til 2030- 2035, kanskje kortere eller lengre.» Jeg var kanskje litt forsiktig i anslaget over hvor fort utviklingen ville gå.
ECB (EU) meden litt flatere kurve rundt 0, grunnet EUs konstruksjon.
Perioden med stimulans fra den lave finansrenta har tatt slutt. Krisa kom som forventet, men Koronaklærne den hadde på seg var overraskende. Et interessant spørsmål er hvordan krisen hadde kommet, dersom den ikke hadde fått på seg Koronaklærne. Etter min mening lå det i utviklingen at denne krisa vill komme i selve vare- og tjenestesirkulasjonen, og ikke som finanskrise. Som vi ser over har den lavere finansrente i en periode stimulert vare- og tjenesteproduksjonen, sånn at denne har vært større enn den hadde vært med en høyere finansrente. Når disse to rentene, finans og produksjonsrenta faller sammen, opphører denne stimulansen, og volumet i vare- og tjenestesirkulasjonen må reduseres. La oss se på et konkret eksempel for å illustrere dette forholdet.
Amerikansk olje- og gassbransje består av de tradisjonelle oljeselskapene med virksomhet over store deler av verden, og de nyere selskapene som driver fracking i USA. Equinor har gått på en smell i USA på mer enn 200 milliarder, men det er bare toppen av isfjellet. Dersom vi ser på de store, tradisjonelle selskapene ser vi følgende bilde for de siste ti årene. Selskapene har betalt utbytte og kjøpt tilbake aksjer for 536 milliarder dollar, altså grovt regnet et halvt oljefond 5360 milliarder kroner. Selskapene gjør dette for at aksjonærene skal være fornøyd, og for at børsverdiene deres ikke skal bli for lave. Men de har på ingen måte tjent penger til disse utbetalingen, de er finansiert ved hjelp av lån og salg av eiendeler, som det framgår av grafen under.
Hvis vi ser på den nye oljeutvinningen i USA, som ofte foregår som fracking, og har dyre produksjonskostnader, har volumet, som vi ser under, steget fort.
Såkalte oljeanalytikere i høyinntektslandene forklarer lavere oljepriser i verden med priskrig mellom Russland og Saudi-Arabia. Det er nonsens, årsaken ligger i den sterke volumveksten i amerikansk oljeproduksjon. Problemet for amerikanerne er imidlertid at deres oljeproduksjon er langt dyrere enn i andre land med mer tradisjonelle oljekilder. Når prisene går ned som følge av den økte amerikanske produksjonen, er derfor den amerikanske oljeproduksjonen den første som blir ulønnsom. Forskjellig type olje i verden har forskjellige egenskaper og dermed forskjellig prisnivå. Amerikanernes olje noteres i WTI (West Texas Intermediate), som har utviklet seg som vist under:
Det sies at produksjonskostnadene i USA ligger rundt 70 dollar fatet, noe som derfor har gitt et betydelig underskudd for selskapene som driver denne virksomheten.
Vi ser at det de siste 5 årene har vært konkurser i denne bransjen som har kostet långivere 207 milliarder dollar, altså 2070 milliarder kroner. I tillegg kommer all egenkapitalen som må ha gått tapt.
Vi ser at amerikansk oljevirksomhet samlet har hatt et tap på mellom 7 000 og 10 000 milliarder kroner de siste ti åra. Equinors tap på 200 milliarder blir sånn sett et lite bidrag til opprettholdelsen av amerikansk overforbruk.
Denne utviklingen i selve produksjonssfæren har imidlertid blitt overskygget av stadig økende låneopptak blant amerikanske selskaper. Et låneopptak som har vært mulig på grunn av en stimulerende lav finansrente. Vi ser utviklingen i grafen under.
Det er særlig gjeld av typen med gradering BBB (mørk blå), altså bare sånn passe god betalingsevne hos låntageren, som har økt. Nærmere betraktet har denne utviklet seg som vist under:
Dette kan være en illustrasjon på hvorfor den økonomiske krisen med nødvendighet måtte komme, og denne gangen i vare- og tjenesteproduksjonen. Det særegne politiske problemet med denne krisa har vært åpenbart lenge. Renta lå allerede rundt null, eller ville raskt komme dit. Skulle kapitalen berges ut av denne krisa, kunne det bare skje gjennom at sentralbankene «trykket penger». Det vil si at sentralbankene skaper penger gjennom at de ved noen tastetrykk på datamaskinen økte sin balanse. Penger som de så «låner» til staten, som så kan bruke dem på å understøtte den skadeskutte produksjonen i stor skala. Koronaklærne har ført til at utvalget av vare- og tjenesteprodusenter som har kommet i første linje er servicenæringer som ligger nært folks forbruk. Bedrifter i sosiale nettverk, som barer og restauranter, ferieoperatører og reisevirksomhet, underholdningsbransjen osv. De langt mer kapitalkrevende virksomhetene av typen oljeproduksjon som krever hjelp, kommer i de bakre linjer.
Det skal bli morsomt å oppsummere hvordan støtten ble fordelt, og senere fordelte seg gjennom sirkulasjonen, når tåken har lagt seg. Spørsmålet som da må stilles er hvilke konsekvenser denne innsprøytingen av penger vil få i samfunnet. Et tema som vi får se på i neste artikkel.
Les andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
