oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Det er et viktig poeng i den norske energidebatten at partiene på venstresida (pluss Venstre) på ramme alvor tror at kloden er på vei til å brenne opp, hvis vi ikke raskt gjør noe drastisk for å få ned utslippene. Høyresida (pluss litt av Ap) tror ikke helt på slike teorier, men later likevel som om de gjør det. Slik blir høyresida i stand til å holde fast på norsk olje- og gassproduksjon, samtidig som partiene tilsynelatende kan engasjere seg litt også i debatten om «klimatiltak».
Dette er både interessant og viktig. Det forutsettes at de klimatiltakene høyresida ønsker å realisere, må virke så dårlig at forbruket og eksporten av olje og gassen fra Nordsjøen og Barentshavet kan opprettholdes.
Man går inn for at «klimagassutslippene må reduseres», men ikke så mye at den produksjonen av fossil energi som skaper klimagassutslippene, må legges ned. Man går inn for at bygging av vindkraft som har enorme skadevirkninger i Norge, må være uten særlig global klimabetydning. Man går motstrebende med på en prinsippiell støtte til flytende havvind, selv om krafta er svindyr og ingen i Norge trenger den. Det mest illustrende eksemplet gjelder elektrifiseringen av sokkelen, der man sparer litt gass på sokkelen – gass som deretter blir eksportert sammen med annen gass. Klimagevinsten er lik null.
Kaoset i norsk energipolitikk blir ikke mindre av at også kraftbransjen har en rekke synspunkter som går på tvers av interessene til folk flest, jfr. utredningen fra EnergiNorge denne uka («Fornybarmometeret 2020») som jeg kommenterte tidligere med utgangspunkt i et oppslag på enerWE.
Ap, SV og Rødt har spesielle problemer. Partiene er spesielt opptatt av at en eventuell reduksjon i olje- og gassvirksomheten, ikke må føre til arbeidsledighet. Nedgang i olje- og gassproduksjon må kompenseres av nye «grønne» arbeidsplasser. Og her satser partiene bl.a. knallhardt på flytende havvind (Ap og SV også på landvind), på hydrogenproduksjon fra naturgass og på fangst og lagring av CO2-utslipp. Det er ufattelig hvor mange arbeidsplasser de tre partiene forestiller seg fra slike tiltak. Og utredninger fra SINTEF, NHO, og diverse tenketanker støtter opp og antyder nye arbeidsplasser: Hydrogen (15.000), batteriproduksjon (15.000), digitalisering/datasentre (30.000), havvind (15.000), karbonfangst og -lagring (40.000), og mye mer, noe NHO summerer til 300.000 nye, grønne arbeidsplasser, helst innen 2030.
Realismen i slike politiske utspill er etter alt å dømme fraværende, men forslagene tilfredsstiller behovet for å ha gående en mengde prosjekter i den politiske debatten, parallelt med at det skjer lite eller ingenting med det venstresida oppfatter som hovedspørsmålet – reduksjonen av klimagassutslippene i verden. Det spiller ingen rolle om de fleste tall er urealistiske. Unntatt der skadene er størst, vindkraft i Norge, som heller ikke gir særlig mange nye arbeidsplasser.
Som kjent er de teknologiske løsningene ikke på plass, verken for hydrogen, havvind eller lagring av CO2 m.m. Det blir spennende å se etter neste valg i 2021, hvor lang tid det vil ta før venstresida (hvis det blir regjeringsskifte) vil starte bortforklaringen av at det dessverre var umulig å redusere de norske klimagassutslippene med 50-60 % i løpet av 2020-tallet.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
