Av Odd Handegård.
Magnus Marsdal er leder av den «venstreorienterte» tankesmien «Manifest». Artiklene hans i Klassekampen er som lange tåkeflak – 13. mai 2020 handlet en tosiders artikkel om hva venstresida bør gjøre i den mest «omfattende økonomiske krisa» siden 1930-tallet. (Også publisert i Manifest tidsskrift.) Men det er vanskelig å få fatt i hvilke tiltak som trengs, ifølge Marsdal, bortsett fra at «offentlige investeringer kan bli venstresidas viktigste politiske redskap».
Marsdal nevner «klimakrisa» ett sted: «Store statlige investeringer er den eneste realistiske veien ut av klimakrisa» som han knytter til en nødvendig (men delvis tvilsom) utvikling en «digital suverenitet fra Silicon Valley og stordata i demokratiets tjeneste». Han advarer mot «nasjonalisme» og understreker behovet for «internasjonal koordinering og solidaritet», men han skriver ikke et ord om Thomas Piketty, bare om «grønn» VEKST (Green New Deal). Han vil ha en venstreorientert og ikke en høyreorientert utvikling, hva nå det betyr. – Og Aps tankesmie, Agenda, er ikke et hakk bedre.
For å forstå dagens tekst, må man nesten ha lest en del av det han har skrevet tidligere, se f.eks.:
Venstreside med illusjoner som politisk program
Og da blir det litt mer luft mellom tåkedottene. Marsdal vil ha utbygging av havvind og utbygging av hydrogen, lagring av klimagasser i Nordsjøen, fullelektrifisering av Norge, åpenbart en mengde tiltak som vil spise mer av oljefondet enn koronakrisen allerede har gjort. Dette er omtrent det samme som foreslått i Aps Nordsjøplan og som Bjørnar Moxnes langt på vei dessverre ser ut til å ha sluttet seg til.
Regjeringen Solberg nøler riktignok med å sette i gang et slikt «klimatiltak» – av frykt for at en «Nordsjøplan» skal ende opp – ikke som Gahr Støres månelanding» – men som «Erna Solbergs månelanding».
Venstresida er på ville veier. En serie dårlig gjennomtenkte forslag auses ut av tankesmier og partiapparater uten tanke på økonomiske konsekvenser og uten begrep om tiltakene har betydning for klimautviklingen eller om det kanskje finnes mer effektive tiltak. Som nevnt i tidligere innlegg, er venstresidas fullelektrifisering et så langsiktig tiltak at partiene vil få god tid på seg til å bygge MYE vindkraft i Norge lenge før fullelektrifiseringen er avslørt som den megafiasko den er dømt til å bli.
Skulle Norge gjøre et «fornuftig» symbolsk vedtak, kunne det naturligvis ha vært å redusere litt på olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen. Det ville riktignok ikke få noen praktisk betydning for de globale klimagassutslippene fordi det finnes nok av oljeproduserende land i verden som ville sørget for at produksjonen av fossil energi ville bli opprettholdt. Og når produksjonen blir opprettholdt, vil den fossile energien naturligvis bli brukt.
Mye tyder på at alle klimakonferanser, EU-tiltak, FN-utredninger, nasjonale tiltak osv. er helt uten betydning for de globale CO2-utslippene. Først når det om 100 år er lite igjen av den fossile energien, vi verden våkne, men da er det litt seint. Min konklusjon: Det har ingen hensikt å sløse bort så mange milliarder av oljefondet på «klimatiltak» som etter alt å dømme ikke virker, når vi en gang i fremtiden åpenbart ville kunne få behov for pengene.
Magnus Marsdal har naturligvis tilsvarsrett til denne artikkelen og vi oppfordrer ham til å bruke den.
Red.
Les flere artikler av Odd Handegård her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.