De sovjetiske krigsfangene – den glemte historia om krigen i Norge

3
Dette bildet ble funnet i privatarkivet etter lege og major Leiv Kreyberg. Kreyberg var sjef for krigsfangekontoret i Bodø etter den tyske kapitulasjonen. Han organiserte blant annet helsetilsyn og hjemsending av krigsfanger. "Slik bodde de. Overfylte, urenslige rom, syke og friske pakket tett sammen i strid med alle hygienens bud". Foto: Leiv Kreyberg/Riksarkivet, PA-0276/CC-BY-SA

Tale for arbeiderbevegelsens falne under krigen foran minnetavla ved den gamle Arbeiderforeningen i Kristiansand 1. mai 2020.

Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

Kamerater!

Her står vi foran minnetavla over de falne fra arbeiderbevegelsen under krigen på arbeiderklassens internasjonale kampdag. Jens Zahl, en 25 år gammel finerarbeider, og hans bror, havnearbeideren Håkon var begge med i illegalt motstandsarbeid. Det samme gjaldt den høyt respekterte fagforeningslederen i Falconbridge Arbeiderforening, Randulf Fjermeros, og ikke minst malermester Thoralf Hultmann, om hvem det fortelles en helt utrolig, men sann historie – som jeg kommer tilbake til. De var blant 50 politiske fanger som var arrestert og skulle sendes i tysk konsentrasjonsleir med D/S Westfalen. Skipet forliste 8. september 1944 utenfor Marstrand i Sverige hvor alle de fire omkom.

Dette ble en del av norsk krigshistorie kort etter krigen. Andre kapitler tok det lengre tid å få innsyn i. Bare måneden etter begynte Sovjets frigjøring av Norge, i oktober 1944. Dette kostet Den røde arme anslagsvis 10.000 falne soldater i det brutale felttoget fra Litsa vest for Murmansk og fram til Kirkenes. Det tyske despotiet nådde deretter nye høyder med nedbrenninga av Finnmark mens troppene trakk seg tilbake til en ny forsvarslinje, den såkalte Skibotn-Lyngen-linja som et tenkt forsvar mot en framrykkende sovjetisk arme.

Sovjetiske fanger bygger «Blodveien»
Av Blodveimuseet.
Lisens: CC BY-SA 4.0

Med på denne retretten fra Nord-Finland og Finnmark til Troms fulgte et stort antall sovjetiske krigsfanger som har vært retusjert fra historia. Det nyeste anslag på disse er omkring 22.000, altså en menneskemengde på størrelse med Harstad by, som marsjerte opptil 1500 km, pisket fram i en dødsmarsj der tapstallene for alltid forblir ukjente. Tusener av krigsfanger ble umiddelbart satt i anleggsarbeid på den nye forsvarslinja. Høyt til fjells i den arktiske vinter ble sovjetiske slavearbeidere drevet i døden med hardt arbeid, matrasjoner ingen kunne leve av, men også ved drap og annen vold som førte til døden. Dette dokumenterte den britiske War Crimes Commission i 1945. De beskreiv fangeleiren Mallnitz i Kitdalen, der kommisjonen fant massegraver med 143 lik, hvorav 54 hadde blitt skutt og flere mishandlet til døde. Det var general Ferdinand Jodl som var ansvarlig for både dødsmarsjen og utryddelsesleiren. Men kommandanten ble aldri dømt for sine forbrytelser.

Slavene ved Lyngenlinja var blant de nær 100.000 sovjetiske krigsfangene under krigen i Norge. De ble satt til å bygge tyske festninger så vel som fabrikker, vei og jernbane. Dette var sivile anlegg som umiddelbart ble tatt i bruk eller utbygd videre etter krigen, som Årdal og Sunndal Verk og NSBs bygging av Nordlandsbanen. 13.700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under krigen, dvs flere enn de 10.262 nordmenn, sivile som militære, som døde i krigsrelaterte handlinger under 2. verdenskrig. Blant disse var det sjøfolkene i handelsflåten som betalte den høyeste prisen med nær 4.000 tapte liv.

Kan urett måles i tall? Kanskje ikke. Men det er ikke til å komme utenom at når vi skal gjøre rede for Hitler-Tysklands ugjerninger, så ruller det fram millioner av ofre: Seks millioner jøder, 1,5 millioner romfolk (sigøyenere), 27 millioner sovjetiske og over en million jugoslaviske liv, sivile og militære.

De seinere år har jødenes skjebne i Norge under krigen fått stor oppmerksomhet. Antisemittismen i mellomkrigstida har kommet i fokus for å forklare det okkuperte Norges bidrag til Holocaust.

I en kronikk i Aftenposten (29.12.18) i etterkant av den store debatten over Marte Michelets bok om emnet, startet historiker Olav Njølstad sin oppsummering slik: «Det norske Holocaust var nazistenes største krigsforbrytelse i Norge under andre verdenskrig». Slik det er formulert blir det nærmest stående som en eksklusiv krigsforbrytelse hevet over alle andre illgjerninger. Og rett skal være rett, jødene som ble deportert til tyske dødsleire var norske statsborgere og de som døde utgjorde mer enn en tredel av samtlige norske jøder i 1940. Det var en skremmende stor andel. Like store eller større massearrestasjoner fant imidlertid også sted mot andre grupper, som lærerne før deportasjonen til Kirkenes i 1942 og mot politiet i 1943. Det spesielle med jødene var at det skjedde på etnisk grunnlag, basert på nazistenes raseideologi. Men det var nettopp det som var begrunnelsen for tilintetgjørelsen av de sovjetiske krigsfangene også. Og selv om de ikke var norske statsborgere, så skjedde dette bidraget til det store tyske folkemordet på norsk jord og som ledd i den nazistiske slaveøkonomien der jøder og russere sto nederst på skalaen over mindreverdige raser.

Det som føyer nasjonal skam til urett er den norske stats beslutning om å grave opp de sovjetiske fangelikene kysten rundt og flytte dem til en ny felles gravplass høsten 1951. Det skjedde i den hemmelige Operasjon Asfalt som ble iverksatt av forsvarsminister Jens Chr. Hauge i Gerhardsens regjering. Mer enn 8.500 lik ble gravd opp og flyttet til en felles kirkegård som i hui og hast var blitt etablert på Tjøtta ved Sandnessjøen. Det hele var et utpreget politisk trekk i den kalde krigen. Operasjonen var ukjent for offentligheten til inn på 1990-tallet, og da er det desto mer paradoksalt at nevnte historiker Njølstad er taus om denne episoden av krigsforbrytelsen mot sovjetfangene. For i hans 900-siders biografi om Jens Chr. Hauge fra 2008 er ikke likflyttingen nevnt med ett ord.

Despotiet stoppet ikke før krigens slutt. Så seint som tre dager før kapitulasjonen, den 5. mai 1945, ble tre sovjetiske fanger skutt på Øvre Jegersberg, i hørbar avstand fra fangeleiren på Gimlemoen, av gestapisten Paul Heinrich Glomb. For disse ugjerningene, pluss skyting av 36 sovjetere på Bragdøya og andre mord, ble han og hans overordnede, Gestaposjefen Rudolf Kerner, dømt til døden. Men krigsforbryterne ble benådet, fikk livsvarig fengsel og ble i 1953 ettergitt resten av straffen og sendt hjem til Tyskland.

Men Thoralf Hultmann da, hva skjedde med han? Han omkom i forliset rett nord for Gøteborg, men i motsetning til de fleste andre som døde, var han sporløst borte. Først mange uker seinere ble han funnet i sjøen et steinkast fra hytta si inne i ei bukt på Langenes, her rett utenfor Kristiansand. Han kom altså også hjem, helt gratis med kyststrømmen! Men i motsetning til sine tyske plageånder som arresterte Hultmann og hans kamerater, kom han ikke hjem med livet i behold.

Han kom derimot hjem med en historie som er mer utrolig enn noen roman eller film kan oppdrive. Så la oss ære de falne og la denne utrolige historia spore oss til kamp mot all urett. La denne ubegripelige hendelsen inspirere oss til å jakte på den draumen, den om at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.

Gratulerer med dagen!


Denne talen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Trygve says:

    Du mistet meg ved 6 millioner…

  2. Mikkel says:

    Har du kanskje et mer korrekt tall?

    Denne teksten er da en oppmerksomhet til at “holocaust” faktisk ikke var nazistenes største krigsforbrytelse. Selv om en legger mainstream tall til grunn. Dersom du nedjusterer tallene for jødiske ofre så rammer du ikke dette budskapet, tvert imot.

    Tankegangen om at jødene er ‘et folk’ vokste også fram i takt med tyske nasjonalismen fra 1800-tallet. En kan si at sionismen og nazismen er to sider av samme nasjonalistiske vrangforestillinger.

  3. Olaf says:

    Artikkelen bruker heldigvis ordet “sovjetiske”, og ikke russiske, slik Kreml ofte benytter i sin propaganda. Og tallmaterialet er sånn omtrentelig riktig. Vedlegger til info mer eksakte tall på antall sovjetiske soldater som ble tatt til fange og deportert til Norge, samt hvor mange som ble drept / døde i Norge, skrevet av Bjørn Johan Berger.

    https://nordnorskdebatt.no/article/skjalg-fjellheims-russifisering

    Det som er vel så interessant, ikke minst sett i lys av relasjonen mellom Norge og etterkommerne av den sovjetiske føderasjon, er hvor disse sovjetiske soldatene kom fra. Under jubileet i Finmark i fjor høst ble kun representanter fra Russland invitert, ikke andre republikker fra den tidligere føderasjonen, selv om disse republikkene ofret vel så mange soldater som Russland. Det vitner også om mangel på historisk forståelse

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere