oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
I dagene rett før og etter 8. mai 1945 overga restene av det tyske naziregimet seg. Dagen blei feira i Norge og i Vesten som en frigjøringens og fredens dag — og særlig en gledens dag. 8. mai blei symbolet på nederlaget for nazismens imperialisme, og Norges frigjøring fra fem års okkupasjon. Men historie er ferskvare, og etterhvert blir andre politiske mål viktigere. Norge er blitt en stat som stiller sin hær til disposisjon for større imperialistiske makter, særlig USA. Norge vil hedre soldatene i disse leiehærene, og trengte en dag for å markere det.
Og dagen falt på 8. mai! Det som var Norges frigjøringsdag er nå samtidig blitt en dag for feiring av Norges bidrag til angrep og okkupasjon av andre stater. Til altfor spede protester. Endringa uttrykker Norges endring til å opptre som en statlig leiehær for vestlig imperialistisk krig. Og et varsel om ei mer krigersk framtid.
Det er et smart trekk å henge noe nytt som kan være motsetningsfylt, på noe som er etablert som noe positivt og gledelig. Norge som overgang til en aggressiv militærmakt på vegne av særlig USA, men også Frankrike (Libya) og Tyskland (Jugoslavia), er ikke noe som tatt opp til offentlig diskusjon og blitt et tema i noen valgkamp. Eller et allment diskusjonstema i mediene. Skulle dette bli et tema, er det best alt i starten å ha satt likhetstegn mellom Norges og verdens frigjøring fra den imperialistiske verdenskrigen de tyske nazistene satte i gang, og Norges rolle som en internasjonal angrepsstat. Derfor hedres deltakerne i disse angrepskrigene på årsdagen for Norges frigjøring fra fem års okkupasjon. Egentlig er ikke hensikten først å fremst å hedre enkeltsoldater, men å hylle den nye politikken med støtte til disse krigene.
«Vi vil ha 8. mai tilbake»
Det finnes røster mot dette. Hedda Langemyr er daglig leder i fagplattformen Utsyn — forum for utenriks og sikkerhet. I et innlegg i Dagsavisen 7. mai 2012 skriver hun:
Siden 1945 har vi feiret 8.mai som vår nasjonale frigjøring fra tysk okkupasjon. Dette har vært til heder for motstandsbevegelsen under krigen, som på ulike måter arbeidet for å få en ende på okkupasjonen, og sikret Norges selvstendighet, fred og frihet.
Ved å legge disse markeringene til en og samme dag skaper man implisitt sammenlikninger mellom kampen mot okkupasjonen av Norge og innsatsen norske soldater legger ned i å okkupere andre land.
Til og med Aftenpostens Harald Stanghelle ser det problematiske i denne omgjøringa av 8. mai i en artikkel i 2013. Stanghelle siterer en kollega i Bergens Tidende, Olav Kobbeltveit, som skreiv i 2012: « … når eg heiser flagget 8. mai, vil eg ikkje bli teken til inntekt for norsk åtakskrig i utlandet — i hovudsak på amerikansk kommando». Stanghelle siterer også en innsender i avisa: « … nå har myndighetene gjort 8. mai først og fremst til en PR-dag for ‘krigernasjonen’ Norges deltagelse i konflikter i utlandet …»
Langemyr krevde i Dagsavisen 6. mai 2016 at «Vi vil ha 8. mai tilbake». Hun viser til at Fredsrådet har tatt til orde for å gjøre slutt på sammenblandinga av frigjøringsdagen og veterandagen. Som hun skriver:
Sammenblandingen av feiring av den norske utenlandsinnsatsen i land som Libya, Afghanistan og på Balkan med motstandsbevegelsens arbeid for å få en ende på den tyske okkupasjonen har et åpenbart symbolsk siktemål: Å gjøre dagens forsvarspolitiske linje til noe alle sanne, fredselskende patrioter bør slutte seg til. … Det er et forsøk på å trekke en linje fra motstandskampen og fram til et stadig hissigere angrepsforsvar som setter NATOs sikkerhetspolitiske ønsker framfor våre nasjonale behov.…
Implikasjonene av denne måten å markere 8. mai på er at du, hvis du liker friheten vi har hatt her i Norge siden 1945, også bør støtte angrepskrig. [Utheva av OBB].
«Krig er det nye fred»
På bloggen NYTT (Slukk brannen), skreiv Geir Hem 8. mai i fjor at det er
«en provokasjon at regjeringen og Forsvaret bruker frigjøringsdagen 8. mai til å hylle norske krigseventyr som bryter fullstendig med de verdiene som 8. mai opprinnelig stod for. …FN ble grunnlagt i 1945 basert på nettopp erfaringene fra 2. verdenskrig, og FN-pakten forbyr angrepskriger. Angrepskrig som et middel til å oppnå geopolitiske målsettinger er altså en forbrytelse. Likevel brukes nå frigjøringsdagen i et forsøk på å lære det norske folk at krig er det nye fred.»
Fravær av kraftig antikrigsmotstand og motstand mot å gjøre 8. mai til krigsdagen
Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. april i år om at George Orwell i boka «1984» skriver om myndighetene som omformer språket til «nytale» slik at det ikke lenger blir mulig å uttrykke og forstå opposisjonelle tanker. Det er det som politikerne i Norge vil oppnå når frigjøringsdagen blir omgjort til en dag for feiring av angrepskriger på vegne av vestlig imperialisme.
Protestene mot dette misbruket av frigjøringsdagen 8. mai er for spede, tross disse sitatene foran og enkelte forsøk på demonstrasjoner fra Anti-krig. Fraværet av mobilisering mot omgjøringa av frigjøringsdagen til en krigshyllingsdag, står helt i samsvar med den ideologiske utenrikspolitiske endringa i Norge. Nemlig aksepten for at Norge skal opptre i verdenssamfunnet som en leiehær for vestlig imperialisme. Det er også et lite varsel om den store krigen som det bygges opp til, når alle økonomiske kamper om verdens ressurser ikke lenger lar seg løse gjennom mindre kriger som den mot Libya.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
