Statoil: Privatisering og utenlandsinvesteringene har ført til store tap

1
Foto: David Shankbone Wikimedia med motiv fra New York børsen 20. juni 2011 da Statoil feiret 10 år som børsnotert selskap. Det var lite å feire.
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Forfatter Aage Storm Borchgrevink viser i sin nye bok om Statoil/Equinors historie at delprivatiseringa i 2001 og utenlandsinvesteringene i etterkant har gitt store tap, ikke minst for den norske staten. Per. høsten 2019 har selskapet  skrevet ned 113 milliarder på sine internasjonale satsinger fra 2001.

Borchgrevink har brukt seks år på å skrive en kritisk bedriftshistorie om Statoil/Equinor som han har gitt navnet «Giganten. Fra Statoil til Equinor. Historien om selskapet som forandret Norge.» Boka kom ut i fjor.

Og Equinor er en gigant. På Kapitals oversikt over de 500 største bedriftene i Norge i 2019, troner oljegiganten på første plass, fire ganger større enn nummer to som er Hydro. Selskapet har virksomhet i over 30 land og over 20 000 ansatte.

Bedriftens historie gir en nødvendig innsikt i de økonomiske og mentale endringene i Norge de siste femti åra. Borchgrevink følger Statoil fra stiftelsen i 1972 da han forteller hvordan den første direktøren Arve Johnsen kom til Stavanger, og bare han og en sekretær var ansatte. Johnsen rulla ut sovepose i et tomt lokale for å spare selskapet for utgifter. Statoils kontanter og frimerker var oppbevart i en Sorte Mand sigarkasse.

Forfatteren framhever Johnsen som den nasjonale strategen har var; visjonen om å bygge opp et sterkt statlig oljeselskap som deltok på alle områder ved oljevirksomheten; fra plattformene i Nordsjøen, oljetankere og rørledningene til petrokjemiske anlegg og bensinstasjoner. Dette var Johnsen og Arbeiderpartiets linje i motsetning til Høyre som bare ville at selskapet skulle være et passivt holdingselskap. Borchgrevink skriver det ikke, men å bygge opp Statoil som et nasjonalt oljeselskap på samme måte i dag, hadde lett kommet i konflikt med EØS-avtalen.

Vingeklipping og delprivatisering av Statoil

I 1984 ble Statoil «vingeklippa» da statens engasjement i oljevirksomheten ble delt i to: Den ene delen var Statoil. Den andre delen skulle kontrolleres direkte av staten, noe som går fram av navnet: Statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten (SDØE) som fikk eierandeler i en rekke sentrale oljefelt. SDØE ble videreført i selskapet Petoro, oppretta i 2001 som statlig aksjeselskap. Petoro har vært en melkeku for staten, i mye større grad enn de utbyttene staten har tatt av Statoil/Equinor.

I 2001 ble Statoil delprivatisert under Jens Stoltenbergs første regjering med støtte fra Arbeiderpartiet, Høyre og FrP – og LO. Bare konserntillitsvalgt Stein Bredal fra fagforeningen Oljearbeidernes Fellessammenslutning (YS) stemte imot i styret.

I Stortinget var bare Sp og SV var imot delprivatisering. Statoil gikk på børsen i Oslo og i New York.  I privatiseringsprosessen fikk de med seg 15% av SDØE på billigsalg. (Hydro fikk 5% av SDØE.)  «Norgeshistoriens største ran», sa tidligere styreleder Finn Lied.

I 2007 fusjonerte Statoil med Hydros olje- og gassdivisjon, godkjent enstemmig i Stortinget.  I dag eier staten 67% av Equinor.

Grunnrenta

Privatiseringa av Statoil var en del av den nyliberale offensiven som blant annet har hatt som mål å nedbygge staten ved å selge ut statsbedrifter. Rike investorer har tjent grovt på den norske grunnrenta. Olja er nemlig en begrensa ressurs som gjør at oljeprodusentene kan innkassere en grunnrente i tillegg til vanlig profitt. Grunnrente kan defineres som den nettoinntekten av grunnen (i dette tilfelle olje og gass) etter at omkostningene ved bruken er trukket fra. Ved høye oljepriser, er grunnrenta enorm.

Grunnrenta er fellesskapets felles ressurser. Vann, jord og mineraler fantes lenge før den private eiendomsretten. Nyliberalismen ser bort fra dette, for dem finnes ikke noen grunnrente, og derfor blir det fritt fram for private investorer å utplyndre menneskehetens felles ressurser.

Borchgrevink bruker ikke begrepet grunnrente. Dette er en svakhet, men leser man hans bok parallelt med Helge Ryggviks klassiker «Til siste dråpe. Oljens politiske økonomi», så får man et mer fullstendig bilde av norsk oljehistorie.

«Utenlandssatsingen må kunne kalles norgeshistoriens dyreste fadese».

Det fører for langt å kommentere de mange sidene ved Statoils historie som Borchgrevink berører, men en av bokas styrker er at den på en grundig måte tematiserer Statoils utvikling fra et nasjonalt oljeselskap til en internasjonal aktør.

Etter privatiseringa investerte Statoil mer i utlandet enn i Norge. Det har vært en tornefull og risikofull prosess, og selskapet har dels gått på store tap. Statoils direktør fra 2004 til 2014 Helge Lund ble en dyr mann for selskapet. Han satsa stort på investeringer i oljesand og skiferolje i USA. Det har vært et kostnadsluk. Milliarder er tapt. Helge Lund forsvant i 2014 til konkurrenten BG Group i Storbritannia fikk han en lønnspakke på 150 millioner kroner pr. år.  

Borchgrevink viser til en artikkel i Teknisk Ukeblad fra mars i 2017 der professor emeritus i petroleumsøkonomi, Øystein Nordeng, gjennomgår Statoils virksomhet fra børsnoteringen i 2001 fram til og med 2016.

Nordeng skriver:

«For hele perioden 2001-2016 har Statoils investeringer i leting og utvinning beløpt seg til nærmere 1100 milliarder kroner. Fordelingen har vært 483 milliarder kroner på norsk sokkel, 46 prosent, mot 576 milliarder kroner, 54 prosent, i utlandet.»

Nordeng viser at mens investeringene altså er fordelt på 46 prosent på norsk sokkel og 54 prosent i utlandet, stammer hele 99 prosent av overskuddet fra norsk sokkel, mens én prosent stammer fra Statoils utenlandske virksomhet.

Dette blir for øvrig bekrefta analytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier som har studert den internasjonale satsingen til Equinor siden børsnoteringen av selskapet i 2001. Funnene hans oppsummerer journalist Terje Erikstad i Dagens Næringsliv på denne måten 24/11 2019: 

«Utenlandssatsingen må kunne kalles norgeshistoriens dyreste fadese. Summene er så svimlende store at det er lett å miste perspektivet på hvor ille det er.

En sammenligning med virksomheten på norsk sokkel kan muligens sette den internasjonale virksomheten i et forståelig perspektiv. Summen Equinor har brukt på å finne og utvinne olje i andre land tilsvarer omtrent seks år med investeringer på norsk sokkel.

Sagt på en annen måte, Equinor kunne alene ha finansiert alle norske olje- og gassinvesteringer i seks år med de pengene som selskapet har investert utenfor landets grenser.»

Korrupsjon i Angola

Et annet eksempel viser til Statoils virksomhet i Angola der de har vært siden 1991. Her utvinner selskapet mest olje utenfor norsk sokkel. Borchgrevink viser hvordan Statoil har vært blanda inn i korrupsjon i Angola, blant annet ved at de i 2011 ga såkalte signaturbonuser på fire milliarder kroner til det delvis statlige eide oljeselskapet Sonangol, for å bli operatør for to store leiteblokker. De betalte også 400 millioner som sosial bistand til et angolansk forskningssenter. Alle disse pengene har blitt borte, og forskningssentret har aldri noen sett noe til.

Etter at «Giganten» kom ut, er det avslørt i de såkalte Luanda-leaks hvordan Afrikas rikeste kvinne, angolske Isabel dos Santos, har rana til seg milliarder da hun var styreleder i Sonangol som både Statoil og Norad har samarbeida med.

Konklusjon: Ødeleggelsens økonomi

Det var uten vil rett å opprette et nasjonalt oljeselskap etter oljefunnene i Nordsjøen, men privatisering og profittjakt førte Statoil ut i verden for å ta opp konkurransen med de virkelige store oljegigantene.  Det gikk dårlig, bortsett fra for bonusdirektørene som Lund og Co.

Statoils internasjonale ekspansjon ble finansiert av det løpende overskuddet på norsk sokkel. Resultatet av 20 års virksomhet i utlandet har vært et enormt feilskritt. Med andre ord har Statoil brukte grunnrente fra norsk sokkel til å tape milliarder utenlands. Til tross for underskudd har Statoil fortsatt å gi utbytte til aksjeeierne, finansiert ved opplåning. Hovedeierne, den norske stat, har forhold seg helt passiv til dette, både under Stoltenberg og Solberg.

LOs oljeforbund NOPEF, med formann Lars Anders Myhre i spissen, støtta i sin tid privatisering av Statoil. Han argumenterte med at privatisering og økt internasjonalisering ville redde norske oljearbeidsplasser i framtida. Så feil kan man ta. Men når kommer selvkritikken?

Økonom og Rødt -politiker Torstein Dahle skreiv allerede i 2008, i kjølvannet av finanskrisa, ei lita bok om kapitalismen med tittelen «Ødeleggelsens økonomi». Det var en utmerka bok og en utmerka tittel.  Historia om det nasjonale oljeselskapet Statoils endring til det globaliserte Equinor er et nytt kapittel til en evt. oppfølger av Dahles bok.

Kilder er, der ikke annet er angitt, bøkene til Borchgrevink og Ryggvik. Artikkelen har stått på trykk i Friheten nr. 8 2020 Jeg har anmeldt Borchgrevinks bok i Argument Agder Les også: Norske eliter

Denne artikkelen er også publisert på bloggen til Øyvind Andresen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Det var skrevet i IPO’en. Målet er sannsynligvis å få det solgt unna, for godt. Og så slaktet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere