Hvor frekk kan man egentlig bli?

18. april 2020

Andreas Aasheim i vindkraftorganisasjonen Norwea har et innlegg i «enerwe» med headingen «Å feilinformere om klimatiltak tjener ikke naturen». Det interessante er likevel at det meste av det han skriver, er riv ruskende galt. Han gjentar tre ganger at vindkraft kan bygges «uten subsidier», i tillegg til mye annet rart.

Vindkrafta har alltid hatt subsidier («grønne» sertifikater). Alle anlegg som er bygd, og alle anlegg med konsesjon, vil ha subsidier fram til 2036 (hvis de bygges). Subsidieordningen for nye anlegg etter 2021 er ikke avklart, men det kommer nok snart forslag om det.

Men myndighetene har, i tillegg til de rene prissubsidiene til vindkraftbransjen, sikret vindkrafta også andre ufattelige økonomiske fordeler i forhold til annen kraftindustri: Vindkraftanleggene betaler nesten ikke skatt. Vindkrafta er fritatt for alle offentlige avgifter som gir stat og kommuner inntekter fra annen kraftindustri, bl.a. grunnrenteskatten.

Vindkrafta overlater videre til skattebetalerne (nettselskapene) å finansiere kabler for milliarder mellom vindturbinene og sentralnettet. Vindkraftselskapene slipper å garantere for opprydding når selskapene legges ned. Vindkraftselskapene har gunstige avskrivningsordninger. Og selskapene har fått fritak fra korunareglene, ved at den utenlandske arbeidskrafta som gjør det meste av arbeidet med reising av turbinene, kommer raskt i arbeid – til tross for at Aasheim skryter av at det skapes tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Her får han hjelp av sin sjef: Øyvind Isachsen.

Det store problemet for vindkraftbransjen er naturligvis prisutviklingen på strøm. Selv med alle de økonomiske fordelene vindkraftutbyggingen har, må anleggene ha en strømpris på minst 30 øre/kWh for å unngå konkurs – i tillegg kommer eventuell fortjeneste. Det har vært meningen at de nye eksportkablene som nå bygges til EU, skal klare å flerdoble strømprisen også i Norge, men i øyeblikket ser det mørkt ut.

I mellomtiden jobber energidepartementet på spreng med å endre konsesjonsordningen for vindkraft slik at det skal bli lettere å får nye prosjekter loset gjennom den lokale behandlingen, i tillegg til at departementet spekulerer på hvordan vindkraftselskapene skal kunne gis nye økonomiske fordeler, uten at det oppfattes som rene bestikkelser. Hvor frekk kan man egentlig bli, før man skjemmes?

Her er forresten en utmerket artikkel av Sverre Sivertsen. Mange sikkert har sett – den kan ikke gjentas for ofte.