Hjem Energi

Staten vil tvinge vindkraft inn i kommunene mot deres vilje

0
Terje Aasland vil knuse det kommunale sjølstyret i EUs tjeneste. KI

Energiminister Terje Aasland sier at kommunal vindkraft-veto gjennom plan- og bygningsloven ikke har fungert. Nye regler skal være på plass 1. juli.

Siri Hermo.

Terje Aaslands uttalelser om at kommunal vindkraft-veto gjennom plan- og bygningsloven (PBL) er «en dårlig erfaring», bekrefter nøyaktig at den særnorske røykskjermen nå må vike for det overnasjonale regelverket.

Det Terje Aasland egentlig sier her, er en direkte innrømmelse av at ordningen som ga kommunene makt til å bremse vindkraftutbygging, skal avvikles.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Når han kaller årene siden 2023 for «en dårlig erfaring», mener han det ut fra kraftbransjen og statens perspektiv:

Systemet har vært for tregt, og det har ikke levert den mengden ny vindkraft som staten og EU-forpliktelsene krever.

Da vindkraft ble flyttet inn i plan- og bygningsloven (PBL) i 2023, var det et politisk kompromiss for å dempe det folkelige vindkraftopprøret.

Staten håpet at hvis kommunene fikk full reguleringsmyndighet, ville de frivillig si ja til flere prosjekter.

Siden lovendringen trådte i kraft, har så godt som ingen nye prosjekter kommet gjennom trakten.

Kommunene har brukt plan- og bygningsloven nøyaktig slik den er ment – til å ivareta lokale arealer og si nei til industrireising i egen natur.

Det er dette som er den «dårlige erfaringen» for Aasland.

Når regjeringen nå skal endre reglene, betyr det i realiteten at vindkraft tas helt ut av plan- og bygningsloven.

Det såkalte dobbeltsporet, der utbyggerne måtte forhandle med både kommunen etter PBL og NVE etter energiloven, skrotes.

Kommunene mister retten til å drive kontinuerlig arealstyring underveis i prosessen

Saksbehandlingen skal heretter kun styres sentralt av NVE etter energiloven. Kommunens vetorett skal lovfestes i en egen, snevrere særbestemmelse utenfor PBL.

Den overnasjonale årsaken til stuntet:

Dette lovskiftet skjer i lyntempo fordi Norge er låst av tidslinjene og kravene i EUs Twin Transition og Energipakke 4 og 5.

Gjennom RED III (EUs fornybardirektiv) har EU fastslått at fornybar energi og nettutbygging utgjør en «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest).

Direktivet krever at medlems- og EØS-land oppretter ekspress-soner der byråkratiske og lokale «flaskehalser» skal fjernes for å sikre rask utbygging.

Det særnorske kommunale planmonopolet i PBL har stått i direkte veien for dette overnasjonale diktatet.

Aaslands «endring av reglene» er rett og slett det operative verktøyet som tømmer plan- og bygningsloven for innhold på kraftfeltet, slik at staten oppfyller sin lojalitetsplikt overfor Brussel og sikrer ekspressfart for vindindustrien.

Når energiministeren varsler at nye regler skal på plass innen 1. juli, handler dette overhodet ikke om at regjeringen plutselig har «evaluert» PBL på eget initiativ.

Dette skyldes det ufravikelige rettslige og tidsmessige presset som kommer direkte fra Brussel:

1. Tvangstrøyen fra RED III og Pakke 5:

Prinsippet om «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest), som ble innført under krisereguleringen til REPowerEU i 2022 og permanent lovfestet i EUs fornybardirektiv (RED III i 2023), tillater ganske enkelt ikke at kommuner bruker arealplaner som en brems.

Dette direktivet, som utgjør selve motoren i Energipakke 5, pålegger landene å etablere såkalte ekspress-soner (go-to-soner) der konsesjonsprosessene for vind- og nettutbygging skal tvinges gjennom i høyt tempo.

Det kommunale vetoet som ble innført i PBL i Norge, er nemlig i direkte motstrid med EUs overnasjonale krav om å fjerne alle administrative og geografiske flaskehalser.

2. Twin Transition og sementeringen av krafteksporten:

Aasland må rydde unna kommunale hindringer fordi Twin Transition (den parallelle grønne og digitale omstillingen) krever enorme mengder uavbrutt energi.

Kraftoverskuddet vårt skal støvsuges inn i de gigantiske utenlandske datasentrene og batterifabrikkene, samtidig som 70 %-regelen i Energipakke 4 krever at nettkapasiteten til enhver tid holdes åpen for eksport til det europeiske markedet.

Hvis enkeltkommuner får lov til å si nei til vindindustri, svikter Norge sine overnasjonale leveranseforpliktelser. Og det går jo ikke ann…

3. Lojalitetsplikten overkjører lokaldemokratiet:

Det er her lojalitetsplikten (EØS-avtalens artikkel 3) og forrangsprinsippet (EØS-lovens § 2) slår inn med full tyngde.

Den norske staten har rettslig plikt til å avstå fra tiltak som hindrer EUs ønskede markedsmål.

Å la kommuner blokkere fornybar utbygging via PBL blir i Brussel definert som et ulovlig handelshinder.

Når Terje Aasland kaller det kommunale selvstyret for «en dårlig erfaring», snakker han på vegne av en markedsstat som styres på autopilot fra Brussel.

De nye reglene 1. juli skal sikre at de nasjonale smutthullene tettes permanent, slik at staten – om nødvendig via statlig arealplan – kan kjøre over ethvert lokalt nei.

Hvs sier de nye reglene fra 1 juli?

De nye reglene betyr i praksis at plan- og bygningsloven (PBL) oppheves fullstendig for store kraftsaker. Regjeringen har konkludert med at loven har fungert som en brems på hastigheten, og de ruller nå ut en ny modell:

• Skroter «dobbeltsporet»:

Tidligere måtte utbyggere gjennom lange prosesser både hos NVE (konsesjon etter energiloven) og hos kommunen (arealplaner etter PBL).

Det særnorske kravet om områderegulering fjernes helt.

Saken skal heretter kun behandles etter energiloven via NVE.

• Fra kontinuerlig makt til kun «ett veto»:

I det gamle PBL-systemet kunne kommunen si nei og stanse prosjekter flere ganger underveis i planprosessene. Med de nye reglene flyttes kommunens rett til å si ja eller nei ut av plan- og bygningsloven og over i egne, snevrere særbestemmelser. Kommunen tvinges til å ta stilling til prosjektet tidlig, og de får kun ett enslig veto helt i starten.

• Forskutterte penger som lokkemat:

For å smøre systemet og få kommunepolitikere til å svelge utbyggingene, skal staten begynne å forskuttere vindkraftinntekter (produksjonsavgiften) til kommunene allerede fra byggestart i stedet for fra driftsstart.

• Statsforvalteren blir utbyggerhjelp:

Statsforvalterens mulighet til å fremme særnorske miljøinnsigelser mot prosjektene fjernes.

I stedet pålegges embetet en ny rolle: De skal heretter utelukkende bistå kommunene med å få etablert ny kraftproduksjon så raskt som mulig.

Hvordan dette beviser poenget mitt?

Regjeringen fjerner plan- og bygningsloven fra kraftfeltet fordi den ga lokaldemokratiet for mange verktøy til å si nei.

Ved å flytte hele saksbehandlingen over til energiloven og NVE, tilpasses det norske lovverket den overnasjonale autopiloten.

Når RED III og Pakke 5 krever ekspressbehandling uten administrative flaskehalser, rykker Terje Aasland ut og tømmer plan- og bygningsloven for innhold for å oppfylle lojalitetsplikten overfor Brussel. Kommunenes «nøkkel» er i ferd med å bli redusert til et tidsbegrenset og snevert samtykke i starten, mens staten sikrer seg full kontroll over resten av prosessen.

La meg banke det inn:

Når Terje Aasland og regjeringen pakker dette inn som en «endring av kommunal medvirkning», endrer de spillereglene slik at kommunens særnorske vetorett i praksis blir redusert til en teoretisk illusjon.

Det at kommunen kun får si nei én enkelt gang helt i starten av prosessen, er designet for å sette lokaldemokratiet sjakk matt av tre helt konkrete årsaker:

1. Når kommunen tvinges til å bruke vetoretten sin helt i starten av en sak, må lokalpolitikerne ta stilling til prosjektet før konsekvensutredningene er laget.

Utbyggeren kan legge frem glansbildetegninger av prosjektet med færre turbiner og fagre løfter om kompensasjon.

Kommunen har ikke det faglige eller juridiske grunnlaget til å se prosjektets reelle skadevirkninger på natur, drikkevann eller lokalsamfunn.

Sier de ja i denne blinde startfasen, har de brukt opp sin eneste sjanse.

De har skrevet under på en blankofullmakt.

2. I det gamle systemet etter plan- og bygningsloven (PBL) hadde kommunen kontrollen gjennom hele prosessen.

Hvis utbyggeren plutselig endret planene underveis – for eksempel ved å sette opp dobbelt så høye turbiner, flytte veier inn i sårbare områder, eller utvide arealet – kunne kommunen bruke arealplanen til å sette foten ned og si nei på nytt.

Med de nye reglene er dette verktøyet borte.

Når vindkraft tas helt ut av PBL og saksbehandlingen flyttes over til NVE etter energiloven, mister kommunen retten til kontinuerlig arealstyring.

Utbyggeren og staten kan endre og justere prosjektet underveis, mens kommunepolitikerne må sitte maktesløse og se på fordi deres «ene nei» allerede er oppbrukt.

3. Det mest kyniske med dette spillet er at selv om en kommune skulle klare å samle rygggrad nok til å si det ene nei-et helt i starten, sitter staten fortsatt med den juridiske dampveivalsen:

Statlig arealplan (PBL § 6-4).

Siden EU gjennom RED III og Energipakke 5 har definert disse utbyggingene som en «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest), har staten det overnasjonale mandatet de trenger.

Hvis en kommune bruker sitt tidlige veto og dermed skaper en «flaskehals» som truer EUs markedsmål og 70 %-regelen, kan regjeringen når som helst overstyre hele vetoet med en statlig arealplan for å oppfylle sin overordnede lojalitetsplikt overfor Brussel.

Det nye systemet handler ikke om å lytte til kommunene, men om å rigge en juridisk ekspresstunnel.

Ved å tømme plan- og bygningsloven for innhold og begrense lokaldemokratiet til et tidsbegrenset «spill for galleriet» i starten, sørger staten for at den overnasjonale autopiloten kan kjøre uforstyrret videre.

Høringsnotatet

I høringsnotatet fra 6. november 2026 foreslår regjeringen å fjerne Statsforvalterens (og alle andre statlige og regionale organers, unntatt Sametingets) rett til å fremme innsigelse i energi- og vassdragssaker.

Samtidig er Statsforvalteren gjennom sitt styringsmandat pålagt å veilede og bistå kommunene med å legge til rette for raskere utbygging av fornybar energi og strømnett.

I Energidepartementets høringsnotat om vindkraft på land og innsigelsesordningen fra 6. november 2026 og regjeringens pressemelding samme dag konkretiseres dette slik:

• Innsigelsesretten fjernes helt for miljø- og fagmyndigheter. Endringene i energiloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven innebærer at verken Statsforvalteren, Miljødirektoratet, fylkeskommunene eller berørte kommuner lenger skal kunne fremme formell innsigelse (motsegn) mot konsesjonssøknader for vindkraft, vannkraft eller strømnett. Kun Sametinget beholder sin innsigelsesadgang.

• Redusert til vanlige høringsuttalelser. Statsforvalteren og andre miljømyndigheter får i stedet kun mulighet til å sende inn ordinære høringsuttalelser.

Forskjellen er avgjørende:

En formell innsigelse utløser meklingsplikt og løfter saken opp til departementet dersom den ikke løses, mens en vanlig høringsuttalelse kan legges til side av NVE uten videre.

• Fra naturvokter til pådriver for kraftutbygging.

Når innsigelsesretten mot kraft- og nettprosjekter fjernes samtidig som regjeringens kraftpakke fra august 2026 pålegger Statsforvalteren å prioritere raskere saksbehandling og bistå kommunene med kraft- og nettetablering, skifter embetet rolle fra å være en bremsekloss som forsvarer nasjonale miljøinteresser til å bli en tilrettelegger for utbygging.

• Direkte tilpasning til EUs RED III-krav. Å fjerne innsigelsesretten fra statlige miljøorganer og samle alt i én rask konsesjonsprosess hos NVE, er nettopp den typen forenkling («one-stop shop» og fjerning av administrative flaskehalser) som EUs fornybardirektiv (RED III) krever for å presse behandlingstiden ned.

Siri Hermo

Forrige artikkelPutin øker presset på Europa – samtidig sirkulerer rykter om en ny beslutning mot Zelenskyj