Offentlig og privat drift

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Frode Bygdnes.

Våre liberalister har forfektet en svak stat og et fristilt privat næringsliv. Den økonomiske teorien har gått ut på at det private initiativ er skapende og at fellesskapet er en belastning for fremskritt. Det skulle bare et virus til for at denne teorien ble gjort til skamme.

De politiske tiltakene fra Arbeiderpartiet og høyresida var å privatisere. Og det som ikke kunne privatiseres skulle driftes mest mulig lik det private næringsliv. Det var den såkalte «new public management-filosofien» (NPM).

Les om privatisering på steigan.no

Vi så det ved å ta sykehusene ut av folkevalgt styring og opprette helseforetak. Helseforetakene skulle drives etter forretningsmessige prinsipper. Det var om å gjøre å ha størst mulig belegg på sykehusene, altså ingen ledige senger. Nå ser vi konsekvensene av det. Det er ikke kapasitet i helsevesenet til å takle en krise som denne pandemien. Regjeringas krisetiltak er først og fremst å vinne tid for å jevne ut epidemi-toppen de ikke har rustet seg for. Viruset viser hvor sårbar det offentlige helsevesenet er blitt. Økonomien har i for stor grad fått styre slikt som innkjøp av verneutstyr. Store enheter er mer sårbare enn små. Kanskje har vi nå fått helsedepartementet til å innse at vi ikke har for mange lokalsykehus, tvert om. Transport er et av våre kriseområder.

En krise som vi opplever nå, får folk til å hamstre. Det er ikke bare egoisme. Folk vil gå minst mulig ut og treffe folk. Derfor er det ikke dumt å gjøre storhandel. Før i tiden var det lagerhus som NKL-lager, kornsiloer og større beholdninger, både offentlig og privat. Nå er vareleveransene på hjul etter at det private mottoet «just-in-time» ble rådende for å slippe å binde penger opp i lagerbeholdning. Vi er dermed blitt mer sårbare. Verst er det i matproduksjonen. Den globale handelen er truet og nasjonene stenger grenser. Dermed blir det et spørsmål om hvor sjølberga vi er i Norge. De ulønnsomme jordbruksområdene må bli tatt i bruk og staten må støtte småskalaproduksjonen i primærnæringene.

Regjeringas tiltakspakke kom først til næringslivet, selv om bedriftene har hatt gode overskudd og gitt store utbytter til eierne. Nå roper de samme eierne på krisepakker. Selvfølgelig må myndighetene stille krav til utbytte- og bonus-stopp for de selskapene som ber om krisepakker. Lederlønningene og sluttpakker må gjennomgås. Kravene må ikke bare stilles til sosialsøkerne om å selge unna egne verdier før de får hjelp. Men denne situasjonen reiser og spørsmål om ikke staten bør drive flere av selskapene. Transportselskapene f.eks. er samfunnsnødvendig infrastruktur. Staten var med på å bygge opp NSB og SAS, fylkene bygde opp dampskipsselskapene og kommunene bygde opp busselskapene. At alle disse selskapene nå er gitt fra oss, gjør oss sårbar. Først og fremst fordi selskapene er tappet for ressurser til private eiere. Vi må bygge den offentlige infrastrukturen opp igjen og mer solid enn den er i dag.

Vi trenger politiske ledere som kan bygge opp en sterk infrastruktur for å møte fremtidige kriser, både sykdomsepidemier, fattigdomsspørsmålet, økonomiske kriser og ikke minst klimakrisa. Det haster å bygge den offentlige sektor som de blå-blå og Arbeiderpartiet har bygget ned.

Alle kriser har ført til endringer, men endringene har ofte ført til å styrke de sterkeste. Derfor trenger vi et engasjement nedenfra for nye og solidariske løsninger for alle. Vi har en mulighet nå når karantenetida går over.

Frode Bygdnes


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelEn menneskerett å leve – overleve
Neste artikkelCorona, brøkregning og katastrofekapitalisme