Peter Handke alene i krigen

9. februar 2020

Nobelprisvinneren Peter Handke stigmatiseres på nytt for å motsi fiendebildet av «slakteren fra Balkan». Vi vet at det lyges både før, under og etter kriger. Man bevæpner seg i stadig større omfang med PR-byråer, som man bruker mange millioner dollar på. Fakes setter så følelser i sving, som deretter knapt kan stoppes. Etter realsosialismens fall, skulle NATOs første krig siden paktens grunnleggelse ødelegge den lille resten, Jugoslavia. Og alle som var imot det, ble – og blir fortsatt – brutalt angrepet.

av Daniela Dahn.

Den til tider hatefulle debatten om Peter Handke har avslørt en ting fremfor alt: den ubearbeidete historien om krigen på Balkan som kunne ha blitt unngått. Handkes ensomme støtte til Jugoslavias fortsatte eksistens og en rettferdig behandling av serberne, som ble fordømt som et «gjernings-folk», har vekket slumrende følelser. Denne aggresjonen er utløst av den ydmykende knelingen foran et politisk motivert bedrag. De angivelige grunnene som skulle rettferdiggjøre bombingen, var like løgnaktige som masseødeleggelsesvåpene i Irak et par år senere.

Ikke desto mindre har de ansvarlige klart å meisle inn denne angrepskrigen uten FN-mandat som en lovlig, til og med rettferdig, krig i nyere historie. En krig der, for å si det kortfattet, de frihets-strebende delene av det smuldrende Jugoslavia måtte beskyttes mot folkemord fra de nasjonalistiske serberne og deres despot Milošević. Og de fleste jurister og intellektuelle nikket samtykkende til dette forvrengte bildet.

Handke forstyrret dette, mindre med hans egne private svar enn med hans spørsmål fra stedet og foran verdens samvittighet. Spørsmål som alle de formodentlig innsiktsfulle folkene hadde avstått fra å spørre. Hans journalistiske henrettelse fant den gang sted foran journalistiske standretter, og han blir nå henrettet for andre gang under edlere belysning.

Peter Handke: Gruen sluppet løs av NATOs første krig

I mellomtiden har årsaken til spørsmålene ikke blitt løst: Den norske nestoren innen fredsforskning, Johan Galtung, nevnte som den egentlige krigsårsaken en disiplinering av «fremmedlegemet» Serbia, som det siste landet i Europa knyttet til Russland og Kina og som motarbeidet den nyliberale fremmarsjen. På begynnelsen av 1990-tallet sto Jugoslavia fremdeles for forsøket på en tredje vei, som deretter ble raskere bombet ihjel enn analysert. Avisen Die Zeit siterte en ansatt i det tyske utenriksdepartementet 8. mars 1996 om markedsøkonomiens kamp mot kommandoøkonomien:

«Vi bør derfor ikke kategorisk motsette oss endringer i de eksisterende grensene i Øst-Europa.»

Miloševics tale på Kosovo Polje i juni 1989, en tale som kun forskrekkelige sitater ble spredt fra, ble brukt som bevis for Miloševics nasjonalistiske streben etter et Stor-Serbia. Etter krigen, publiserte etterforsker Greg Ehrlich en amerikansk regjerings-utskrift av talen som identifiserte alle disse sitatene som fiktive. Nå inneholdt den de utelatte passasjene, som nevnte den nødvendige forståelsen mellom folkeslagene. Plutselig hørtes talen ganske rimelig ut, men interesserte ingen lenger.

Allerede før borgerkrigen brøt ut, talte parlamentsmedlemmer i Forbundsdagen, bortsett fra PDS, for rask anerkjennelse av Kroatia og Slovenia, og dermed Jugoslavias sammenbrudd. Ingen spurte om slike løsrivelser uten folkeavstemninger var deler av den jugoslaviske grunnloven.

Selvbestemmelsesretten for de katolske kroatene, allerede alliert med Tyskland under Hitler, ble anerkjent, men ikke for de ortodokse Krajina-serberne, som ble sendt til utryddelse i konsentrasjonsleiren Jasenovac, og som nå også krevde et autonomt territorium.

Dobbeltstandard

Først etter disse signalene om dobbeltstandarder, handlet den jugoslaviske føderale hæren ekstremt voldelig mot utbryterne, først i Dubrovnik og deretter i Vukovar. Presidenten for republikken Bosnia-Herzegovina, Alija Izetbegović, advarte om at landet hans ville bli trukket inn i borgerkrigen hvis EU anerkjente løsrivelsen.

Men på slutten av 1991 anerkjente daværende Tysklands utenriksminister Genscher, som den første i Europa, Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, som også var det vestlige ønsket. Bosnia-Herzegovinas uavhengighetserklæring fulgte i 1992, noe Vesten også raskt anerkjente. Serbiske tropper begynte den nådeløse beleiringen av Sarajevo to dager senere. I Sør-Europa begynte utvisninger og drap mellom de nylig fiendtlige etniske gruppene, noe som inntil da ikke hadde vært ansett som mulig lenger.

CIA spredte opplysningen om at 70 prosent av krigsforbrytelsene ble begått av serbere. NATO tok parti for den ene siden og bombet de bosniske serbernes militære mål og infrastruktur.

Den påskyndte borgerkrigen kulminerte til slutt i Srebrenica-massakrene. Hvorenn i verden ofrenes mødre demonstrerer i dag, føler hele verden deres smerte. Uansett hva som sies om det, bringer ingen tolkning sønnene deres tilbake til livet. Men ingen bør skape inntrykk av at det er er element av dikterisk fremstilling. Og ikke snakk om at etterforskningen, inkludert den i Haag, som fremdeles er omstridt.

Philip Corwin, den høyeste FN-representanten i Bosnia fram til 1995, skrev i sin bok «Dubious Mandate«:

«Det som skjedde i Srebrenica var ikke en eneste storstilt massakre utført av serbere mot muslimer, men en serie veldig blodige angrep og motangrep over en treårsperiode, som nådde et høydepunkt i juli 1995.»

Den amerikanske medieanalytikeren Edward S. Herman sa at den ensidige skylden for ‘Srebrenica-massakren’ var «den største propagandatriumfen» som oppsto fra Balkankrigene. Slik sørget man for en ensretting av opinionen.

Forfatterne Mira Beham og Jörg Becker dokumenterete 31 PR-byråer som alle jobbet for ikke-serbiske krigførende parter. Bare Kroatia på egenhånd betalte mer enn fem millioner dollar til amerikanske PR-byråer.

Formålet med propagandaen var: å fremstille serberne som undertrykkere og aggressorer, slik at de kunne likestilles med nazistene og tilhørende følelsesladete begrep etableres i offentlighetens sinn; Fremstilling av kroatene og bosnierne som uskyldige ofre, slik at erobringen av den serbiske Krajina skulle anses som lovlig; Anklager om folkemord mot Jugoslavia og Milošević i Haag; gunstige forhandlingsresultater for albansk side i Rambouillet; og løsrivelsen av Montenegro.

PR-byrået Ruder Finn fra Washington, D.C., var spesielt fremtredende. Direktør James Harff skrøt på fransk TV av hvor profesjonelt de grep fatt i en artikkel fra New York Newsday om serbiske leirer:

”Det er ikke en del av jobben vår å sjekke sannheten i informasjon. Jobben vår er å spre hensiktsmessig informasjon raskere. Vi overlistet tre store jødiske organisasjoner og foreslo at de skulle publisere en annonse i New York Times og organisere en demonstrasjon foran FN. Dette var et stort kupp. Da de jødiske organisasjonene intervenerte for muslimske bosniere, kunne vi straks sidestille serberne med nazistene i opinionen. Ingen forsto hva som skjedde i Jugoslavia. Med ett enkelt slag kunne vi presentere den enkle historien om de gode og skurkene, [en framstilling] som fortsatte på egenhånd. Ingen kunne lenger innvende mot den uten å bli beskyldt for revisjonisme. Vi var 100 prosent vellykket.”

Takket være slike manipulasjoner er det nesten ingen til den dag i dag som forstår hva som foregikk i Jugoslavia. Alle som ønsket til og med et snev av forståelse måtte selv begi seg ut på stien. Peter Handke skrev i «En vinterreise» at han ønsket å dra til landet til de «allment kjente aggressorene», «fordi det var minst kjent for ham og mest påvirket av «gjenspeilingen» i media.

Hyklerkoret mot Peter Handke

I begynnelsen var han alene som et skeptisk øyenvitne i krigen. ”Hvem var den første aggressoren?” spurte han egenvillig. Heldigvis finnes det fortsatt noe slikt, vår egen vilje. Det var ikke mange som fulgte senere uten tjenesteoppdrag eller kostgodtgjørelse.

En ting ble tydelig: uansett hvor grusomme kampene i Srebrenica var, hadde de ingen årsakssammenheng med krigen for Kosovos løsrivelse som ble utkjempet fire år senere. Mellom hendelsene lå Dayton-fredsavtalen, som avsluttet den bosniske krigen i november 1995.

Men ødeleggelsen av Jugoslavia var ennå ikke fullstendig. Siden fremveksten av kosovoalbanske UCK i 1996, ble denne kampgruppen nøye tatt hånd om av tysk utenlandsetterretning (BND) som opprettet et av sine største regionalkontorer i Tirana.

Nei forresten, helt alene var Handke ikke. Den 9. juni 1998 sendte ARD-magasinet Monitor et intervju med en ansatt i den tyske militære etterretningstjenesten MAD, som beskrev levering av våpen verdt to millioner D-mark øremerket til albanerne, som «ønsket fra toppen». Til tross for FNs våpenembargo, utrustet USA også den albanske UCK med våpen ulovlig fløyet inn om natten.

Ny Handkedebatt: Om Serbia og oppløysinga av Jugoslavia

En rapport fra tysk UD i november 1998 forklarte deretter konflikten som følger: Siden slutten av 1995 har minst 200.000 serbiske fordrevne personer fra Kroatia og Bosnia blitt fordelt rundt i Jugoslavia, også 10.000 i Kosovo, mindre enn andre steder. Kosovo-albanerne så dette i sine medier som et fornyet forsøk på kolonisering.

Et diktat som ikke kan forhandles om

Siden april 1998 økte UCKs angrep på politistasjoner. Siden politiet flyktet enkelte steder og administrative kontorer og postkontoret måtte innstille driften, klarte friskarene å angripe den serbiske sivilbefolkningen der og erklære «frigjorte områder». Først da begynte den jugoslaviske hæren og paramilitære enheter å slå tilbake med overdreven maktbruk. «Politisk aktive albanske mennesker blir ikke forfulgt på grunn av sin etnisitet, men som ‘separatister’,» het det i rapporten.

To dager før Nato-krigen begynte, sa Bundeswehrs situasjonsrapport:

«Det er fremdeles ingen tegn til etnisk rensking.»

Dette ble også bekreftet av OSSE-observatørene på bakken. På slutten av 1998 pågikk det ikke lenger omfattende kamphandlinger mellom partiene, men individuelle angrep og skjærmysler som partene ga hverandre skylden for. Dette var klart også for den amerikanske diplomaten Norma Brown, som var utplassert i Kosovo:

«Alle visste at en humanitær krise bare ville komme hvis NATO bomber.»

Og det var ikke et «udiskutabelt faktum at ledelsen i Beograd, og bare den, lot den diplomatiske innsatsen mislykkes,» som daværende kansler Schröder kommenterte avslutningen av fredsforhandlingene i Rambouillet i mars 1999. I motsetning til kosovoalbanerne, hadde Milošević sagt ja til den politiske delen av avtalen. Hvorpå den serbiske siden i siste minutt fikk forelagt NATOs militære okkupasjon av hele Jugoslavia som et krav man ikke kunne forhandle om.

Her i Tyskland var det aldri engang mulig å høre en eneste forklarende setning fra «despoten». «Det var utenkelig for oss,» sa Milošević i et intervju med UPI 30. april 1999, «at vårt avslag på den delen av avtalen som det ikke en gang ble forhandlet med oss om, ville bli brukt som unnskyldning for å bombe oss.” I intervjuet innrømmet han også overgrep:

«Vi er ikke engler. Men vi er heller ikke de djevlene dere har utkåret oss til å være. Våre regulære væpnede styrker er ekstremt disiplinerte. Situasjonen er annerledes med de uregelmessige paramilitære enhetene. Stygge ting har skjedd. Vi har arrestert slike uregelmessige, selvutnevnte ledere. Noen av dem er allerede siktet og dømt til 20 års fengsel.”

Men det gikk ikke alltid så rettsstatlig for seg.

Milošević ønsket å forhindre Kosovos uavhengighet for enhver pris. Altså med vold. Men ikke med folkemord. Denne beskyldningen, som han, og Handke også, legges til last i den seneste debatten, framstilles som en selvfølge – men den er feil.

Tiltalen som ble presentert av Haag-tribunalet allerede under krigen, beskyldte ikke regjeringen under Slobodan Milošević for folkemord, til irritasjon for enkelte politikere.

Da hovedaktor Carla del Ponte ble spurt av Le Monde om hvorfor denne siktelsen manglet, måtte hun innrømme:

«Fordi det ikke er bevis som støtter den.»

Legitimiteten til angrepet, som var basert på ”forhindring av folkemord”, var dermed ikke lenger gyldig, allerede mange uker før bombingen endte. Advarselen fra daværende FNs generalsekretær, Kofi Annan, om at serbere og albanere er like ansvarlige for konflikten, forsvant i løse lufta. FN ble avmektiget.

NATO handlet som UCKs flyvåpen. I syttiåtte dager ble en europeisk hovedstad og det tilhørende landet rammet av «luftangrep». Rundt 1200 sivile døde. 235 fabrikker, 61 broer, 476 utdanningsinstitusjoner, 113 helsefasiliteter og 36 religiøse kulturminner ble ødelagt. 50 000 leiligheter ble skadet. Så ble Kosovo skilt ut. Området ble, med den største amerikanske militærbasen i verden, Camp Bondsteel, som ble bygget uten spørsmål, et NATO-protektorat som ikke er levedyktig på egenhånd.

Valgseieren til Milošević var ikke valgfusk

Men krigsmålet om å styrte Milošević var ikke oppnådd. Etter denne angrepskrigen samlet de patriotiske serberne seg rundt presidenten. I valget høsten 2000 fremstod han som den ubestridte vinneren. For en merkelig hendelse for forfattere og historikere å ta en titt på…

Fallet begynte noen få dager senere, og fulgte det godt forberedte manuset til den ikke-statlige organisasjonen (NGO-en) Otpor – motstand. Opposisjonstilhengere fra hele landet kom til Beograd for å “protestere mot det omfattende valgfusket som den føderale valgkommisjonen begikk på ordre fra Slobodan Milošević”.

Domstolen i Haag: Milosevic frikjent for andre gang

Mengden antente parlamentet, og politiet gikk over til dem. Samme kveld talte Vojislav Koštunica, som var valgt på forhånd av daværende utenriksminister Madeleine Albright og hennes tyske kollega Joschka Fischer, på TV som den nye presidenten. Milošević ble arrestert.

Bevisføringen i rettssaken hans tok fire år. Han døde 40 timer før prosessens slutt, formodentlig på grunn av å tatt feil piller. Den britiske hovedaktoren, Geoffrey Nice, virket lettet: ”Avslutningen på forhandlingene ville vært en katastrofe. En dom som ikke ville ha vart», uttalte han på en dokumentar vist av TV-kanalen Arte.

Man ventet forgjeves på en sluttrapport fra retten. Det samme med dommen mot valgkommisjonen. Hundrevis av vitner ble avhørt i syv år. I løpet av denne tiden ble fire dommere byttet fordi de ikke var villige til å avsi en dom. I februar 2008 ble endelig en endelig dom avsagt mot alle medlemmene av valgkommisjonen, som advokater i Beograd fortalte meg. Frifinnelse. Det var ingen bevis for forfalskning av valget den 24. september 2000. Det var heller ikke nødvendig for å vinne etter angrepskrigen.

Milošević døde ikke som diktator, men som demokratisk valgt president. Dette er dog ikke et kvalitetsmerke, som man vet. En mann som gjorde urett og som ble gjort urett mot. En hendelse med nesten shakespearske dimensjoner. Egentlig et obligatorisk program for hver dramatiker.

Men fiendebildet som til den dag i dag er giftig, har etablert et kontaktforbud. Slike «slaktere fra Balkan» er det ikke verdt å snakke med og lytte til. Med unntak av Handke, holdt uutalt alle tyskspråklige forfattere og journalister seg til dette. Formodelsen om at det var noe som kunne forstås, ble allerede regnet som forræderi. Ved ordløst avtalt gjenspeiling. Et forræderi straffet med hat. Og det ikke mindre ødeleggende selvhatet.

Creative Commons/ Rubikon. Daniela Dahn er forfatter og publisist. Nettstedet hennes er Danieladahn.de.

Denne artikkelen er oversatt og publisert av Midt i fleisen.