Rivalisering og krigsfare i det østlige Middelhavet

2
Illustrasjon: Shutterstock
Kjetil Grønvold

Av Kjetil Grønvold i Athen.

2. januar 2020 var Benjamin Netanyahu, den kypriotiske presidenten Nikos Anastiades og Hellas’ statsminister Kyriakos Mitsotakis samla i Mansion Maximos i Athen. De signerte avtalen om EastMed og satte dermed godkjentstempel på planene om å bygge ei ny rørledning for gass. Den skal forsyne det europeiske markedet fra store nyoppdaga gassfelt i havområder utafor Israel og Kypros.

Samme dag vedtok parlamentet i Tyrkia å sende styrker til Libya. De regulære tyrkiske styrkene omfatter offisellt bare rådgivere og offiserer som skal bedrive trening av libyske mannskaper. Men ifølge mange kilder har de også bragt inn minst 2000 jihadister fra krigen i Syria, sjøl om det benektes av regjeringa i Tipoli. Libyan National Army (LNA), under ledelse av Khalifa Haftar, truer den FN-støtta og internasjonalt anerkjente regjeringa til al-Sarraj. LNAs offensiv mot den libyske hovedstaden har pågått sia april i fjor og har som mål å overta makta i hele landet.

Det nye brennpunktet

At signeringsseremonien i Athen og det tyrkiske parlamentsvedtaket fant sted samme dag er ikke tilfeldig. Det bærer bud om at kampen om energiressursene i det østlige Middelhavet  tegner seg som ett av de nye brennpunktet i Midtøsten og det sørøstlige Europa. Rivaliseringa om naturgasssen vever seg inn i gamle og nye konfliktlinjer. Den involverer imperialistiske stormakter, regionale stater, multinasjonale oljeselskaper og ikke-statlige aktører og har allerede antatt militære former. På begge sider tar rivaliseringa form av aksellerende våpenkappløp

Kampen om kontroll i det østlige Middelhavet kaster mørke skygger over framtida i hele regionen.

Viktigste gasseksportør de neste 50 åra

Avdekkinga av store gassforekomster er av relativt ny dato. Tamar, 110 kilometer utafor den israelske kysten, var det første feltet i rekka. Det blei funnet i 2009. I februar fjor meldte Exxon Mobil om det foreløpig siste blokka utafor Kypros. Det dreier seg om Glaucus med antatte reserver i størrelsesorden 142–227 milliarder m3. Ifølge selskapet det tredje største funnet i verden de siste to åra. De største reservene er det allikevel Egypt som kan skilte med. Zohr, som blei oppdaga i 2015, rommer nesten 1.000 milliarder m3 gass.

Foreløpig er de drivverdige feltene begrensa til Egypt, Israel og Kypros. Men flere står på terskelen. Det gjelder særlig i Hellas der store selskaper som Total, Exxon Mobil, Repsol, Edison International og Hellenic Petroleum har kasta seg over lisenser for prøveboring. Først og fremst i havområdene sør, sørvest og vest for Kreta. De har den samme geologiske strukturen som i Leviathanbassenget mellom Kypros og Israel. Forventningene er derfor store. I Hellas anslår Hellenic Hydrocarbon Ressources Management (HHRM) at forekomstene kan svare til en samla verdi av 600 milliarder euro. Produksjon ligger imidlertid noen år fram i tid. Det 40 km2 store havområdet det foreløpig er delt ut lisenser i har ei gjennomsnittlig djubde på 3.200 meter og er teknologisk krevende. Funnene tegner allikevel lyse utsikter for et land ramma av den djupeste økonomiske krisa i den vestlige kapitalismens historie. Landet ligger nært det europeiske markedet og i dag svarer gresk energiimport til 5,5% av Hellas’ BNP.

I det østlige Middelhavet som helhet anslår US Geological Survey totale forekomster opp mot 6.500 milliarder m3. Prognosene får Middle East Journal til å utrope området som den viktigste regionen for produksjon og eksport av gass de neste 50 åra.

EastMed, Russland og den amerikanske energidoktrina

Men funnene avler alvorlige konflikter med stor sprengkraft. Både regionalt og globalt. De griper inn i og forsterker noen av de viktigste internasjonale motsetningene i vår tid. På samme måte som de affiseres av de sjølsamme motsetningene.

Ett av spørsmålene som ruver høyt på dagsordenen dreier seg om avhengigheten av russisk gass. EastMed, rørledninga som skal forbinde Israel og Kypros med Italia via Kreta, kan ifølge prognosene, sørge for forsyninger som svarer til 10% av hele EUs gassforbruk. Anslagene inkluderer ikke de store potensielle reservene i greske farvann. EU importerer i dag 20% av sin gass og det russiske bidraget utgjør 37%.

Den planlagte rørledninga EastMed

Gassfunnene og rørledningsprosjektet har bragt USA på banen. Det føyer seg inn i tillempinga av den amerikanske energidoktrina om å isolere Russland og redusere Europas avhengighet av russisk gass.

Ny amerikansk sikkerhetsstrategi

Amerikanerne er derfor aktivt involvert i konfliktene som gassfunnene har utløst. Både på det diplomatiske og det militære planet. Det speiler seg bl.a. i den ferske militære samarbeidsavtalen som blei ratifisert av det greske parlamentet 28. januar i år. Den åpner dørene for ei kraftig opptrapping av det amerikanske militære nærværet i Hellas. Det svarer til antydninger fra det sikkerhetspolitiske establissementet i Washington om å satse på nye hester i det østlige Middelhavet. Inntil nå har Tyrkia vært bærebjelka i den amerikanske militærstrategien i regionen. Blant annet pga den strategisk viktige Icirnlik-basen. I dag tar innflytelsesrike røster til orde for å ruste opp på den andre sida av Egeerhavet og på Kypros.

Bakteppet er tyrkisk sjølrådighet og våpenrasling. Frontene er skarpe.

Stabilitet eller ustabilitet?

I januar 2019 blei Eastern Mediterranean Gas Forum (EMGF) etablert. Det omfatter Israel, Kypros, Hellas, Jordan, Egypt, Italia og de palestinske sjølstyremyndighetene (PA). USA har status som fast observatør. Forumet blir av amerikanerne betrakta som et «stabiliserende tiltak». Det samme gjelder for det økende militære samarbeidet mellom land i regionen. F eks gjennomfører Israel, Hellas og USA hyppige og store militære fellesøvinger. Det samme gjelder Kypros og Egypt. Hellas blei under Syriza-regjeringa det eneste landet utenom USA som inngikk en militær samarbeidsavtale med Israel.

Blant «stabiliseringstiltakene» regnes også økonomiske samarbeidsprosjekter mellom gamle «fiender-. Blant anna en avtale med Jordan fra 2016 om eksport av israelsk gass til en verdi av 10 milliarder euro. Dessuten en tilsvarende avtale med Egypt til en verdi av 20 milliarder undertegna i fjor. De første gassleveransene til Egypt fant sted i midten av januar.

Men de gjør etter alt å dømme opp regning uten vert. Blant annet når det gjelder samholdet i EMGF. Ferske meldinger forteller at jordanerne truer med å si opp fredsavtalen med Israel pga utviklinga i Jordandalen. Opinionen i Egypt er også kraftig mot Sisis tilnærming til Israel.

Stenges ute

Og ikke bare glemmer de verten. Forumet oppfattes som en akse retta mot Tyrkia. Libanon og Syria er heller ikke inkludert.

Libanon ligger i strid med Israel om rettighetene til et 850 km2 stort havområde mellom de to landa. I 2010 erklærte Uzi Landau, israelsk minister for infrastruktur, at landet ikke ville nøle med å bruke makt for å «beskytte interessene og forsvare de nyoppdaga gassfeltene». De libanesiske tilsvarene har vært skarpe. I 2018 erklærte Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, at de israelske oljeinstallasjonene kunne bli et militært mål for bevegelsen og at de var i stand til å ødelegge dem i løpet av noen timer. Nasrallah fikk full støtte fra det nasjonale libanesiske forsvarsrådet. I juni i fjor fikk USA partene med på forhandlinger, men de går langsomt. Med det ferske regjeringsskiftet og den sosiale uroen de siste månedene er det få utsikter til en avtale.

Retta mot Tyrkia

I Ankara ser myndighetene den nye «energiarkitekturen» som et strategisk framstøt for å ringe inn og stenge Tyrkia ute fra sin tradisjonelle innflytelsessfære. Det rammer i deres øyne både den nasjonale sikkerheta og rolla som den største sjømilitære makta i Middelhavet.

Tyrkerne svarer med aggresjon og trusler

Landet har svart med åpenlyse trusler. Blant annet rasler Erdogan med sablene og erklærer at det nye russiske rakettsystemet S400 vil kunne bli utplassert på kysten mot Egeerhavet og langs Øst-Middelhavet. Trusselen hørte med i begrunnelsene da den greske statsministeren Mitsotakis, under sitt besøk hos Trump i det Hvite Hus i begynnelsen av januar i år, annonserte at grekerne vil kjøpe 24 F35-fly. De har også gått til innkjøp av mange nye angrepshelikoptre og gjort avtale med USA om opprustning av F16-fly til en verdi av 1,5 milliarder euro.

Tyrkerne har dessuten tatt i bruk sjømilitær makt. De har den største marinen i regionen med 194 krigsskip og har nettopp gjort kjent et program for anskaffelse av ytterligere 20 de neste tre åra. Den årvisse israelske militære etterretningsrapporten, som blei gjort kjent 15. januar i år, rangerer for første gang i historia Tyrkia som en militær trussel mot Israel. Inntil 2011 deltok begge i felles militærøvinger med USA.

Tyrkisk boring under våpen

Den tyrkiske militære tilstedeværelsen er særlig aggressiv i kypriotiske farvann. Myndighetene i Ankara bestrider den greskkypriotiske regjeringa sin rett til å dele ut lisenser for leiting og produksjon i den egne eksklusive økonomiske sona (EEZ) inntil det foreligger ei løsning på Kyprosspørsmålet og det har kommet i stand en avtale om deling av inntektene med Den Tyrkiske Republikken Nord Kypros. Tyrkia hevder dessuten at deler av de 13 blokkene det deles ut lisenser i ligger på den tyrkiske kontinentalsokkelen. Det har ført til at tre tyrkiske skip for seismiske undersøkelser og prøveboring driver ulovlig leitevirksomhet i Kypros’ EEZ. De ledsages av en voksende flåte av krigsskip. Den sjølsamme tyrkiske marinen har dessuten jaga ut prøveboringskip fra flere utenlandske selskaper. Blant annet et skip tilhørende det italienske ENI og seinest en israelsk båt i desember i fjor. Høsten 2018 trua de til og med om å gripe inn mot det store amerikanske oljeselskapet Exxon Mobile. Det fikk øverstkommanderende for den 6. amerikanske flåten til å advare om militære mottiltak. Det hører med til bildet at Tyrkia også har etablert en base for militære droner på den nordlige delen av øya.

Olje og gass i Middelhavet. Kilde: Piante and Ody

Protester fra EU, USA, Kypros og Hellas

Den tyrkiske aggresjonen har leda til kraftige protester fra greske og kypriotiske myndigheter. De har bl.a. utstedt arrestordre på de tyrkiske skipene.

Protestene får støtte fra EU. Under deres utenriksministermøte i november i fjor blei det vedtatt sanksjoner i form av frysing av bankinnskudd og innreiseforbud for militære offiserer og kapteiner på prøveboringsskip som opererer ulovlig i kypriotiske farvann. Iverksettinga er imidlertid utsatt inntil videre. De vil gi tyrkerne tid til å «områ og skikke seg».

USA har også ytra støtte til Kypros og Hellas. I perioden fra august til november i fjor møtte Pompeo den greske utenriksministeren ved tre anledninger. Han erklærte at «ulovlig boring er uakseptabetlt» og at «ingen land kan holde Europa som gissel».

Erdogan og hans kumphaner lar seg imidlertid ikke pelle på nesa. I en kommentar sa visepresident Oktay at «Tyrkia bøyer aldri hodet for trusler eller sanksjoner» og Erdogan anklaga EU for å ville «fengsle Tyrkia innafor deres egne landegrenser».

Flyktninger politisk kort?

Økninga i flyktningetrafikken over Egeerhavet det siste halvåret hører også hjemme i dette bildet. Det er flere indikasjoner på bevisst tyrkisk «slepphendthet» og verbalt har Erdogan åpent trua med å «øse» milliontalls nye flyktninger over Europa.

Maritim avtale mellom Tyrkia og Libya

Det siste tyrkiske framstøtet dreier seg om avtalen mellom Tyrkia og Libya fra november i fjor. Den rommer en maritim del med grensedragninger som står i åpen motstrid til prinsipper hjemla i Den Internasjonale Havrettstraktaten. Prinsipper flere naboland påberoper seg når de hevder territorielle rettigheter. F eks går den vestlige grensa i den tyrkiske delen rett på utsida av den østkretiske kysten. Avtalen innebærer også at tyrkerne nekter å anerkjenne havterritoriet fil flere av de andre greske øyene i det sørøstlige Egeerhavet.

Usikkerhet rundt EastMed

Grensedragninga betyr at sona at strekker seg tvers over Middelhavet. Dersom den består kan den derfor stanse bygginga av EastMed. Den kutter dessuten forbindelsen mellom Hellas og Kypros der de to landas kontinentalsokler møtes. I alle fall kan avtalen – sammen med de politiske og militære konfliktene den skaper – skremme bort investorer. Ledninga er den lengste undersjøiske rørledninga som noensinne er bygd. På grunn av store havdjup er prosjektet dessuten veldig krevende teknologisk. Den foreløpige kostnadsramma er ca 6 milliarder euro. Lave gasspriser og synkende etterspørsel som følge av fornybar kraftproduksjon er derfor viktige usikkerhetsfaktorer. Flere eksperter har derfor tatt til orde for i stedet å satse på kondenseringsanlegg, slik som i Egypt. Usikkerheten spiller også ball i hatt med betydelig lokal motstand i Italia der gassen skal ilandføres og distribueres videre. Noen kommentatorer mener at spørsmålet om EastMed var en viktig del av bakteppet da utenriksminister Di Magio gikk av som leder for Femstjernersbevegelsen i fjor høst.

Det østlige Middelhavet og Libya

Det sikkerhetspolitiske samarbeidet som avtalen rommer og den tyrkiske militære intervensjonen etter parlamentsvedtaket 2. januar i år må derfor sees i lys av konfliktene i det østlige Middelhavet. Tyrkia har sjøl ambisjoner om å bli en gassmakt og nav for transport av gass fra øst til vest. I så måte er de helt avhengige av at Fayez al-Sarrajs Government of National Accord blir sittende med makta i Libya. Det gjelder med tanke på den maritime sona som rommer noen aktuelle leiteområder i Egeerhavet (Haftar og den såkalte Tobruk-regjeringa har fullstendig avvist avtalen og har pleid tette bånd til Hellas) og det gjelder lisenser tyrkerne har fått for boring utafor den libyske kysten. Ideologiske hensyn er etter alt å dømme underordna. Noen av militsene som fylker seg bak al-Sarrajs regjering er hjemmehørende i det muslimske brorskapet. Men al-Sarraj sjøl er det ikke.

De historiske arvefiendene på hver sin side av Egeerhavet kan komme til å stå mot hverandre på bakken i Libya. Den greske regjeringa har erklært at den vil stille styrker til håndheving av embargoen og eventuell våpenhvile. Sjøterritorielle rettigheter er den eneste beveggrunnen som er relevant for Hellas.

Oljeanlegg i Libya. Southfront.

Den tyrkiske intervensjonen er også en trussel mot Egypt, som er den største av de nye gassmaktene. Det er ikke sikre holdepunkter for å hevde at egypterne sjøl har styrker på libysk jord, men mye av våpentransportene til Haftars LNA har kommet over den egyptiske grensa. Forholdet til myndighetene i Ankara har vært svært dårlig etter at Sisi styrta regjeringa til Morsi og det muslimske brorskapet i 2011. Brått kan tyrkerne komme til å stå med sine styrker tett inntil grensa i vest. Egypt er sjøl i ferd med å ruste kraftig opp og var i perioden 2014 til -18 den tredje største våpenimportøren i verden.

Tyrkiske styrker kan også komme i kamp med russiske leiesoldater, slik de er i konfrontasjon i Idlib i dag.

‘Kald krig’ kan bli ‘varm krig’

Den kalde krigen som har tegna seg over kampen om gassen i ØstMiddelHavet er en viktig del av bakteppet for den varme krigen som pågår i Libya. På samme er det overhengende fare for at ‘den kalde krigen’ blir ‘varm krig’. Det har vært flere nære på episoder mellom Tyrkia og Hellas de siste åra. I 1996 kom det nesten til åpen militær konfrontasjon rundt kravene på Imia (eller Kardak). En 10 mål stor ubebodd holme sør for Dodekanesene.

Små tuer kan velte store lass. Grekere og tyrkere har følt hverandre på tennene nesten hele det siste hundreåret. De har utvikla krisehåndteringsmekanismer som forebygger eskalering i fall farlige enkeltepisoder. For mange av de andre landa Tyrkia ligger i strid med gjelder ikke det. F eks Egypt eller Israel.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.



KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    “Kampen” om ressursene, handler i større grad om å hindre andres tilgang på dem, enn egen forvaltning.
    Det må da være åpenbart nå.

  2. kjell108 says:

    Formodentlig vil Pompeo også erklære at en Houthi-seier i Yemen er uakseptabelt for EU og USA, ettersom Yemen kan kutte oljetransport til EU og sende EU tilbake til steinalderen.
    Et Østlig angrep på Vesten vil logisk dreie seg om å kontrollere Yemen. Kina driver idag med å bygge militær base like ved.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere