Peter Handke: Gruen sluppet løs av NATOs første krig

19. november 2019

Fra et intervju med Peter Handke i 2008, oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Jeg var i Kosovo i april, og jeg har vært der ved fire andre anledninger i det siste. Jeg ble virkelig slått av det jeg så i enklavene Velika Hoca, en landsby med en stor ortodoks kirke, og deretter i Orahovac. De er to enklaver nær hverandre, og der forstår man hvordan serberne lever, hvordan de bruker tiden sin, frarøvet enhver besittelse, tvunget til bare å kunne gå ut klokka fire om morgenen, terrorisert hele tiden.

Suddeutsche Zeitung, da de snakket om en serbisk enklave, har utrolig nok skrevet: “Serberne later til å være redde”. Du skjønner, det er ideologi, de har allerede bestemt seg for hvordan de skal tenke. Nei, serberne «later ikke som om de er redde», de lever ganske enkelt i frykt og de har blitt utsatt for så mange drap i denne perioden.

Det er ikke lenger serbiske kirkegårder utenfor landsbyene, som ellers i Serbia. I Orahovac er kirkegårdene blitt overført til sentrum av landsbyene, innenfor enklavene, og bussene som kommer så ofte fra Mitrovica, må vente for ikke å forstyrre de nye gravene. Så selv vanlig gravpleie er umulig når de som forsøker det, kan ende med å bli myrdet og gravstedene selv blir vandalisert.

Jeg har bare sett hat i Kosovo. Det er NATO som har skapt denne tragiske og uholdbare situasjonen, NATO som bombet hele det tidligere Jugoslavia. Og nå insisterer NATO og EU på at det er nødvendig å innvilge uavhengighet fordi de ellers vet at kosovoalbanerne vil drepe igjen og true med en ny krig. Men hvordan kommer man til å fortjene uavhengighet ikke med rette, men fordi man truer vold og en ny krig? Hvilken demokratisk logikk er dette som nå brukes av Europa og USA?

Enda verre, i åtte år har de aldri sluttet med drap og terrorisering. Det er nok selv å bare se et serbisk symbol, en buss eller når det nærmer seg de vakreste klostrene i Europa, som Decani eller Gracanica, så kaster selv barna steiner, som med en automatisk reaksjon.

Serberne er redusert til en flokk med sauer, fortapte og fattige. De har snakket om volden fra serberne mot albanerne, men de har tidd i alle disse årene om hundrevis og hundrevis av drap og ødeleggelsen av klostrene. De har fortalt oss at serberne ønsket å utvise to millioner albanere, og av den grunn var bombekampanjen berettiget. De laget et flott skuespill langs grensen, bra for verdens TV-team og for NATOs propaganda. Disse flyktningene var for det meste på flukt fordi de var redde for flybombingen, de ble innlosjert så snart de nådde den makedonske grensen, og de har alle vendt hjem to måneder senere. Slik pønsket de ut en ny elendig krig fra fotografier og TV-sendinger.

I 1996 var jeg i Decani for å holde et foredrag, og det var ingen italienske tropper foran klosteret da, som de nå beskytter det. I nærheten var det en ensom serbisk restaurant og de ønsket ikke å dra derfra. Inne i restauranten var det spor etter et angrep fra KLA, der en albansk kvinne var myrdet: Fem minutter før hadde alle de albanske husene i gaten plutselig slått av lyset.

Serberne har også begått forbrytelser, og det har vært en skamplett for den nasjonen og de som styrer den. Men ingen beskrev dette som en inter-etnisk krig, ingen nevnte disse væpnede angrepene mot serberne og de moderate albanerne, gjort av «frihetskjemperne.»

Noen dager inn i NATOs krig hadde Le Monde og også aviser på venstresida overskriftene “Full terror i Europa. 50 000 ofre.” Det var mange ofre, men fra begge sider, og mange moderate albanere ble drept av KLA. Til slutt fant Haag-tribunalet gravene til to tusen omkomne, for det meste falt i kamp. Men ikke de femti tusen eller “fem hundre tusen” som New York Times brukte i sine overskrifter.

****

De har ført en kampanje mot meg som resulterte i at teateret Comedie Francaise trakk verket mitt fra programmet, og så har de tidd om det faktum at det de sa, ikke var sant. Jeg elsker dypt Frankrike til George Bernanos, til Francois Mauriac, og fremfor alt Albert Camus, men kulturen i dagens Frankrike er virkelig skammelig. I dag er skribentene og filosofene karikaturer, som André Glucksmann, Bernard-Henri Lévy og de latterlige forkjemperne for internasjonale menneskerettigheter som Bernard Kouchner, som i mellomtiden har blitt utenriksminister.

Forfatteropprop til støtte for Handke

Omkring 120 tyskspråklige forfattere, forleggere og oversettere har rykket ut med et opprop til støtte for Peter Handke og mot den giftige kampanjen som drives mot ham.

Oppropet er gjengitt i den østerrikske kanalen OTS, men er vel knapt blitt referert i norske medier.