Grekerne i USAs klør

20. februar 2020

Ikke en tomme av vår jord!» Ikke en dråpe av vårt vann! USA er folkemordere!

Det er seine ettermiddagstimer torsdag 28. januar. Høylydte og samstemte rop stiger opp mot den mørke og skytunge himmelen over Athen i det tusentalls mennesker har samla seg på Syntagmatorget i den greske hovedstaden. Tidligere på dagen oppsøkte demonstrantene USAs ambassade der de lot amerikanske flagg gå opp i flammer. På samme tid tømte aktivister rød maling over statuen av den tidligere amerikanske presidenten, Harry Truman.

Det er ikke første gangen det skjer. Det er den mest forhatte skulpturen i Athen, forteller Makis. En mann jeg kommer i prat med noen timer seinere.

Det var under Trumans ledelse at amerikanerne intervenerte i den greske borgerkrigen fra 1946 til -49. De berykta strategiske landsbyene under Vietnamkrigen henta sitt forbilde i metodene USA eksperimenterte med i Hellas. Om enn britene var enda tidligere ute under boerkrigen i Sør-Afrika. Grekerne minnes også bruken av napalm mot sivile.

Ny militær samarbeidsavtale

Men nå er det andre tider, erklærer den greske statsledelsen

Folkemengdens forbitrelse den seine greske vinterdagen er retta mot det som skjer innafor veggene i parlamentsbygninga foran dem. De greske folkevalgte er i ferd med å ratifisere en ny militær samarbeidsavtale med USA. En avtale som i manges øyne omdanner Hellas til amerikansk nikkedokke.

Det kaster mørke skygger over framtida.

Innholdet i Military Defence Cooperation Agreement (MDCA) blei kjent i det Pompeo og den greske utenriksministeren, Nikos Dendias, undertegna dokumentet under en seremoni i Athen 7. oktober i fjor. Den gir seg ut for å være ei revidering av den gamle samarbeidsavtalen fra 1990.

Men i virkeligheten er den kulminasjonen på et radikalt historisk brudd, mener mange. Hellas står i dag fram som USAs fremste forbundsfelle i det østlige Middelhavet og det sørøstlige Europa.

Slik har det slett ikke alltid vært. Den antiamerikanske tradisjonen har djupe røtter blant grekerne

Gresk antiamerikanisme og de historiske røttene

Den er bl a forankra i erfaringene fra borgerkrigen og i den amerikanske ambassadens rolle under den kvasidemokratiske perioden inntil 1967. USAs ambassadør den gang, John Peurifoy, blir fortsatt omtalt som ‘ambassadøren som innsatte og avsatte greske regjeringer’. Han var også amerikansk utsending i Guatemala under CIAs kupp mot Arbenz’ regjering i 1954. Skepsisen mot USA henger i tillegg sammen med den lokale CIA-stasjonens rolle i forberedelsene til militærkuppet i 1967 og den amerikanske støtta til oberstjuntaen da den satt med makta inntil 1974. Dessuten følger den av USAs politikk i konfliktene med erkefienden Tyrkia.

Turbulens på statsplan

Motstanden har derfor vært ei tung kraft i det greske folkedjupet. Tidvis har den også tegna seg i skarpe streker på statsplan.

Den tyrkiske invasjonen på Kypros i juni 1974 leda til at den konservative regjeringa til Nytt Demokrati og statsminister Karamanlis trakk Hellas ut av de militære strukturene i NATO. Det varte ved i seks år. Grekerne mente at amerikanerne bevisst hadde unnlatt å gripe inn og i realiteten gitt tyrkerne grønt lys. Hva var verdien av NATO-medlemskap når den dominerende makta tillot et medlemsland å bruke våpenmakt mot et annet?

Da PASOK under Andreas Papandreous vant valget og for første gang erobra regjeringsmakt i 1981 skjedde det med et program for avvikling av alle amerikanske baser i landet. Han lovte også å holde Hellas utafor EU. De euroatlantiske strukturene var ikke Hellas’ vei, ifølge partiet. Papandreous familie hadde sjøl lidd under militærdiktaturet. Bl.a. døde faren og den tidligere statsministeren, Giorgio Papandreou, i juntaens fangenskap. Ved ei anledning erklærte sønnen Andreas at han ikke så bort fra ‘væpna kamp mot USA på gresk jord’.

Venstrepartiet Syriza fikk sitt store gjennombrudd under valgene i 2012. Det skilta med et 40-punktsprogram som også gikk inn for å bli kvitt de amerikanske basene.

Under Balkankrigene brøyt Hellas FN-sanksjonene mot Serbia og bragte både mat, olje og våpen over grensa til nabolandet. Grekerne stemte mot NATOS bombekrig i 1999 og nekta alliansen å bruke flybasen i Preveza langs den ioniske kysten. Hellas’ rolle speiler seg bl.a. i historia om kapteinen på krigsskipet Themistokleus, Marinos Ritsoudis. Han blei tildelt ’Keiser Konstantin orden’ fra den serbiskortodokse kirka etter å ha nekta å delta i NATO-krigen . I stedet vendte han om kursen og bragte skipet tilbake til gresk havn. Med full støtte fra mannskapet.

Helt til 2018 hindra grekerne dessuten ei styrking av NATOs fotfeste i det vestlige Balkan med sitt veto mot medlemskapsforhandlinger med Republikken Makedonia.

Hellas er blitt en viktig brikke i USAs militære strategi. Foto: Shutterstock

Nye toner

De siste åra har pipa fått en annen låt. Med Military Defence Cooperation Agreement (MDCA) setter den nye regjeringa til Nytt Demokrati og Kyriakos Mitsotakis en tjukk strek over den antiamerikanske tradisjonen. Avtalen åpner dørene for kraftig utvidelse av amerikansk militær tilstedeværelse og gjør Hellas til en spydodd i kampen mot amerikanernes lokale og globale «fiender». Da Mitsotakis besøkte Trump i Det Hvite Hus 7. januar i år hilste den amerikanske presidenten gjesten hjertelig velkommen og priste det «ekstraordinære» vennskapet mellom USA og grekerne.

Stemmetallene etter debatten i parlamentet viste også at regjeringa har brei politisk støtte for den nye kursen. Det var bare kommunistpartiet KKE, det nye ytre høyre partiet Gresk Løsning og Varoufakis’ MeRA25, den greske varianten av det alleuropeiske DIEM25, som stemte mot. «Venstrepartiet» Syriza var avholdende. Ikke fordi partiet er mot avtalen, bedyra partilederen Tsipras, men fordi den ikke er omfattende nok! Partiet etterlyser flere og sterkere sikkerhetsgarantier fra amerikanerne.

I Syrizas fotefar

I virkeligheten går Mitsotakis i fotefarene etter Tsipras og Syriza. Den store vendinga blei til på deres vakt og var forberedt allerede før partiet vant regjeringsmakta i januar 2015. Kretsen rundt partilederen gikk på tvers av sitt eget program og bak partiets rygg da den reda grunnen for opptrapping av forbindelsene med den amerikanske supermakta. I den siste boka til Yannis Varoufakis’; «Adults in the Room», forteller den tidligere finansministeren at han blei utpekt som Tsipras mann i kontaktene med Obama-administrasjonen og ledelsen i det Demokratiske Partiet. Hans oppgave var å forsikre amerikanerne om at de ikke hadde noe å frykte fra ei Syrizaregjering.

Allerede sommeren 2015 slutta Hellas seg til den amerikanske energidoktrina med mål om å isolere Russland. Det skjedde i det den greske regjeringa ga sin fulle støtte til Transadriatic Pipeline (TAP). Og i september 2018 blei øverstkommanderende for den amerikanske generalstaben, Joseph Dunford, utlovt gull og grønne skoger under sitt ett uke lange besøk i Athen. I et intervju med ei gresk avis fortalte han at «forbindelsene er bedre enn på mange, mange år» og at han var «entusiastisk over mulighetene» som den greske sida forespeila dem. Samme måned var USA «æresgjest» under den store og viktige Thessaloniki Fair. Alt mens flaggskipet i den 6. amerikanske flåta, Mount Whitney, lå til kai i den greske byen.

Det var som den politiske kommentatoren Chrysopoulos i Greek Reporter syrlig bemerka

«Den greske antiamerikanismen er død og det er ei venstreregjering som legger lokket på kista»

Allianse mot USAs regionale og globale fiender

I den nye avtalen har amerikanerne tinga seg retten til baser og militære installasjoner som er retta mot både regionale fiender og globale rivaler. Under ett besøk i Athen uttalte den amerikanske generalstabsjefen, Joseph Dunford, at «hvis vi tar for oss geografien og ser på operasjonene i Libya og Syria og andre potensiell operasjoner i det østlige Middelhavet er Hellas og mulighetene her veldig viktige»

Hellas er tiltenkt rolla som framskutt alliert og den sikkerhetspolitiske tenkninga hamra ut i Washington betrakter landet som en «hjørnestolpe for stabilitet» og som «frontstat» i den amerikanske militære strategien. I regionen forøvrig har begrepet hittil bare blitt brukt om Israel.

Aksen Athen – Tel Aviv

Hellas’ rolle i det stadig tettere økonomiske og militære samarbeidet mellom Israel, Kypros og Hellas blir da også sett på som et nøkkelledd fra amerikansk side. Mye av litteraturen fra sikkerhetspolitiske eksperter i de store amerikanske tenketankene bruker begreper som «strategisk trippelallianse» og «den lille ententen». Særlig understrekes betydninga av det som gjerne kalles ‘aksen mellom Athen og Tel Aviv’.

Gresk marine og luftvåpen deltar årlig i Nobel Dina – militære fellesøvinger med USA og Israel. I 2016 blei Hellas det første landet utenom USA til å inngå en militær samarbeidsavtale med den sionistiske staten og samme år besøkte Tsipras landet og nytta anledninga til å erklære Jerusalem som ‘Israel evige hovedstad’. Det er regelmessige toppmøter og i mars i fjor var også Pompeo med på «treffet» deres. Sikkerhet og militært samarbeid troner høyt på agendaen deres. Det kan også føyes til at amerikanerne i 2017 – for aller første gang – oppretta en militær base på israelsk jord.

Langt ut på 1990-tallet var det sterke bånd mellom PASOK OG PLO. Det gjaldt særlig i Papandreous mange statsministerår. Tilsvarende var forholdet til Israel dårlig. Propalestinske stemninger har stått sterkt i den greske opinionen. Jeg har sjøl hatt samtaler med lederen for Syrizas avdeling for relasjoner med organisasjoner og partier i Europa. I 2018 kunne han fortelle at vendinga i forholdet til Israel var et spørsmål om ‘realpolitikk’ og at de fortsatt støtta palestinernes rettigheter. Det er svært vanskelig å forene med politikken deres i regjering. F eks stemte Hellas mot da EU beslutta at israelske eksportvarer til Europa måtte merkes om de var produsert i bosettinger på Vestbredden.

Det er hard strid om gassreservene i det indre Middelhavet.

Gass i det østlige Middelhavet og spenninger i den Persiske Golfen

Oppdagelsen av enorme gassforekomster i det østlige Middelhavet og rivaliseringa om kontrollen over dem er en viktig del av bakteppet. Prognosene sier at den planlagte rørledninga EastMed, som skal gå fra israelske og kypriotiske felt, kan dekke 10% av EUs forbruk av gass. I dag står russisk gass for 37% av importen (jfr.tidligere artikkel: «Rivalisering og krigsfare i det østlige Middelhavet»). Amerikanerne og deres allierte har også lyktes i å legge kjelker i veien for russiske forsyninger til Balkan og Øst Europa. Ei planlagt rørledning har måttet skrapes og TurkStream, som blei åpna 8. januar i år, er behefta med usikkerhet. Først og fremst p.g.a bulgarsk vegring.

Dessuten er spenningene i den persiske golfen på bristepunktet. Konfliktene kan spille over i hverandre og amerikanerne erkjenner at styrkene deres står i fare for å forstrekke seg. De trenger sterke og truverdige allierte.

Hellas i front mot Russland, Iran og Kina

Under sitt besøk i Athen understreka den amerikanske utenriksministeren Hellas’ «lederrolle» i den nye settingen. I intervjuer og offentlige kommentarer knytta han behovet for gresk innsats til trusselen fra Iran som blant annet fikk ansvaret for å ha «skapt flyktningekrisa som fortsetter knuge Hellas den dag i dag». Han angreip også Russland og anklaga russerne «for ondsinna påvirkning både i Hellas og i nabolanda deres». Kina fikk på pukkelen fordi «landet tvinger på andre land ubalanserte avtaler som barer tjener Kina og etterlater klientene deres i djup gjeld».

I dagene før hadde han besøkt Montenegro, Nord Makedonia og Italia og Monte Negro og knapt prata om annet.

Det er først og fremst disse «truslene» den amerikanske strategien setter seg fore å stagge

I Italia har amerikanerne lyktes med å få regjeringa i Roma til å trekke tilbake sin generelle støtte til kinesernes silkeveiprosjekt og å stenge Huawei ute fra den nasjonale infrastrukturen. I Skopje oppheva regjeringa til Zaef sin støtte til bygging av en ny motorvei i Nord Makedonia finansiert med ODA knytta til BRI.

Planene om å bruke den greske havnebyen Pireus som inngangsport for kinesiske eksportvarer til det europeiske markedet står også i fare. Det kinesiske COSCO har overtatt kontrollen over den store havna, men planene om bygging av jernbane via Skopje til Beograd og Budapest står i stampe. Den greske regjeringa har ikke sagt ‘nei’, men den har heller ikke sagt ‘ja’. Den amerikanske ambassadøren i Athen har uttrykt sin bekymring over at kineserne vil kunne hindre amerikanske krigsskip å anløpe den viktigste havna i landet.

Aktivistisk amerikansk ambassadør

Geoffrey Pyatt, som er USAs ambassadør i Hellas, er mer konkret enn sin egen sjef. Han sier at «I en æra med fornya stormaktskonfrontasjon og de største funnene av gass og olje i verden det siste tiåret. ..» (det østlige Middelhavet) «…har denne globale korsveien (Hellas) mellom Europa, Afrika og Asia tatt plass øverst på agendaen for amerikansk strategisk tenkning». Han erklærer at USA tar sikte på å omdanne «energilandskapet» i regionen og at Hellas vil spille ei «avgjørende rolle». Den amerikanske ambassadøren har flere ganger understreka at Hellas med sin geostrategiske posisjon er viktig både i Mahgreb, på Balkan og i hele Midtøsten.

Geoffrey Pyatt er USAs ambassadør i Hellas. Foto: Shutterstock

Pyatt er ingen hvem som helst. Han var ambassadør i Ukraina i oppspillet til Maidanopprøret og beskrives av flere som den mest aktivistiske ambassadøren Hellas har husa på flere tiår. Han opptrer hyppig i den greske offentligheta der han tilsynelatende både er overalt og uttaler seg om alt hele tida. Mange observatører sier at Pyatt har sete i de djupe strukturene i State Department og amerikanske, greske og internasjonale medier trakterer han ofte som talsmann for USAs politikk i hele regionen

MDCA

Military Defence Cooperation Agreement inneholder fire konkrete hovedpunkter.

Ytterligere utbygging av marine- og flyplassbasen i Souda Bay på Kreta. Den svarer til den amerikanske militærstrategien i regionen med sin kombinasjon av luft- og sjøstridskrefter. Basen er dessuten tilholdssted for både US European Command, US Africa Command, og kommandoene for logistikk og transpost og spesielle operasjoner. Den gir også NATO tilgang og er den eneste NATO-basen i det østlige Middelhavet som kan ta imot hangarskip. Souda Bay er i tillegg senter for elektronisk militær overvåkning av flere av regionene i omlandet. Den amerikanske generalstaben sier at basen blir brukt for deres operasjoner i Syria.

Souda Bay blir av flere eksperter pekt ut som alternativ til Incirlik-basen i Tyrkia om konfliktene med landet tiltar. Forholdet til tyrkerne er turbulent og størrelser som den tidligere nestkommanderende for EUCOM (de amerikanske væpna styrkenes europeiske kommando, med ansvar for 91 land. Ansvarsområdet inkluderer også storparten av Afrika), Charles Wald, har åpent tatt til orde for å overføre atomvåpenarsenalet og store flystyrker til andre europeiske land. Det samme gjelder den innflytelsesrike tenketanken Jewish Institute for National Security of America (JINSA). I en studie konstaterer tenketanken at Hellas allerede signaliserer «sin velvilje til å være vert for storparten eller alle de aktuelle styrkene»

I det amerikanske forsvarsbudsjettet for 2019 blei det satt av 50 millioner dollar til opprustning av basen i Souda bukta.

Overtaking av den militære flyplassen i Larissa i det sentrale Hellas som base for amerikanske militære droner av typen MQ-9 Reaper. Amerikanske droner har operert herfra sia mai 2018. Den gang blei det imidlertid presentert som ei midlertidig løsning pga problemer med det faste tilholdsstedet i Niger. Det blei også lovt at de bare skulle operere i Afrika. En forespørsel fire år tidligere hadde blitt avvist av den daværende Samaras-regjeringa. Nå er det Egeerhavet og det østlige MIddelhavet som pekes ut som operasjonsområde.

MQ-9 Reaper har ei rekkevidde på 1850 km og kan bære en vekt på over 4.700 kilo. Dronen kan rustes med både raketter og bomber. Det hører med til det intensiverte militære samarbeidet som avtalen er uttrykk for at Hellas sjøl har beslutta å anskaffe tre MQ-9 Reaper.

Metin Gurzan er forsvarsanalytiker med lang fartstid som tyrkisk militærrådgiver. Han skriver i Al Monitor i mai fjor at dronene senker terskelen for militære sammenstøt mellom Hellas og Tyrkia.

Det er skarp uenighet om det greske nasjonale flyrommet og tyrkiske jagerfly bryter ofte mot den sjølerklærte greske grensa på 10 nautiske mil utafor kysten. Tyrkerne mener at i samsvar med internasjonal praksis skal nasjonale flysoner følge sjøterritorielle genser. Territorialgrensa i Egeerhavet er seks nautiske mil. Greske myndigheter rapporterer at det i perioder forekommer over 100 episoder daglig. Av den grunn kommer det ofte til «liksomkamper» i lufta. Det har ført til flere flystyrt med drepte piloter på begge sider og skjerpa militær spenning mellom de to NATO-landa.

Ny militærbase i Alexkandopouli i det nordvestlige Egeerhavet. Med baseavtalen følger også kraftig oppgradering av havna i byen som vitalt transittpunkt for tropper og militært utstyr. Under fjorårets NATO-øving Saber Guardian i Bulgaria, Romania og Ungarn blei havna brukt for mottak og forflytning av styrker. Den gjør det mulig for USA og NATO å gå utenom Dardanellene og Bosporusstredet om det er behov for militær innsats på Balkan og i Svartehavsområdet og må sees i lys av Pompeos vektlegging av «skjerpa stormaktsrivalisering på Balkan».

Den greske militæranalytikeren Efthymios Tsiliopoulos, sier til Al Jazeera at «USA kan støtte militære operasjoner på Balkan mye lettere og raskere enn fra andre havner» og at «amerikanske styrker også kan «overføres til Midtøsten» derfra. Den truer bl.a. Iran.

Byen ligger svært gunstig til i forhold til viktig infrastruktur. Hovedveien Egnatia går fra Athen til Varna i Bulgaria. Det er i tillegg jernbaneforbindelse mellom nabolanda.

Andre deler av infrastrukturen kommer USA og deres allierte til gode i konkurransen med Russland om gassmarkeder.

Det foreligger allerede en avtale med USA om å bygge et flytende anlegg for regassifisering av amerikansk LNG på utsida av byen. Dessuten et prosjekt for bygging av rørledninga IGB (Interlocture Greece Bulgary) som skal forsyne det bulgarske markedet . Den vil også bringe aserbadsjansk gass fra de transadriatiske og transananatoliske rørledningene.

Bulgaria har lenge vært under press fra EU for i det minste å diversifisere sine forsyninger utenifra. 8. januar, samme dag som den bulgarske statsministeren Borissov var tilstede under åpninga av TurkStream sammen med bl.a. Putin og Erdogan, undertegna regjeringa også en avtale om å gå inn med 20% av aksjekapitalen i LNG-anlegget i Hellas. Russerne har vist åpen misnøye med at bygginga av TurkStreams over bulgarsk territorium er forsinka og har snakka om alternative traseer.

Basen i Alexandropouli er derfor av vital strategisk betydning for USA

Kasteball i stormaktsspillet

I hele sin historie har Hellas vært kasteball i stormaktsspillet. Til tider har det tjent nasjonen og staten vel. Inngripen fra «de tre store» i Metternich’s Europa redda den greske revolusjonen fra å lide nederlag i 1820-åra. Det var også avgjørende for den gradvise utvidinga av det greske territoriet fram til Balkankrigene i 1912 og -13. Både befolkninga og landområdene dobla seg de første 80 åra etter uavhengigheten. Men på samme tid har det forårsaka katastrofale nederlag. I 1922-23 blei opptil 1,5 millioner greskortodokse tvunget til å forlate sine 3000 år gamle bosettingsområder i det nåværende Tyrkia og ta seg over grensa til Hellas. Det skjedde etter at regjeringa i Athen hadde latt seg lokke til å starte angrepskrig. Nederlaget har etterlatt djupe traumer i den greske bevisstheta.

Halen og bikkja og farlige fallgruber

Under gitte historiske omstendigheter kan ‘halen logre med bikkja’. Det er vanskelig å forestille seg slike scenarier når Hellas binder seg til den amerikanske masta. Bare i løpet av de siste ukene og månedene har grekerne erfart å bli vikla inn i skarpe konflikter de ikke har del i. Utviklinga har også demonstrert hvilke farer som kan skjule seg i kortene og hvordan de kan bli bli feid til side når vitale interesser står på spill

Krig med Iran?

Da den amerikanske utenriksministeren besøkte Athen i begynnelsen av oktober i fjor skjedde det bare tre måneder etter den akutte spenninga mellom USA og Iran og faren for åpen militær konfrontasjon. ‘Den iranske trusselen’ var en av begrunnelsene han brukte for alliansen mellom Hellas og USA. 12. januar i år erklærte den iranske ambassadøren i Athen at amerikanske baser på gresk jord var klare angrepsmål for iranerne om det kom til krig med USA. Det fulgte etter det amerikanske attentatet mot Soleimani i Bagdad og etter at den store greske avisa Eftimerini hadde bragt en artikkel om gresk deltaking i et eventuelt amerikansk angrep. Avisa rapporterte også om stor amerikansk styrkeoppbygging på Souda Bay–basen på Kreta. I tillegg uttrykte statsminister MItsotakis klar støtte til drapet på den iranske generalen.

Militære eksperter viser til at baser i Hellas er innafor rekkevidda til langdistanseversjonen av de iranske ballistiske rakettene Shahab 3.

Den iranske ambassadøren minna om «mange hundreår med fredelige og vennligsinna relasjoner» mellom de to landa. Han kunne gjerne ha strukket tråden helt tilbake til den persiske invasjonen 480 år før vår tid.

Greske tropper og raketter til Saudi-Arabia

27. januar i år bekrefta det greske forsvarsdepartementet at Hellas stasjonerer våpen og styrker i Saudi-Arabia. Det dreier seg om antiluftskyts og patriotraketter. Grekerne deltar sammen med tropper fra USA, Storbritannia, Frankrike og Italia, men gresk militært personell teller nesten 2/3 av det totale styrkebidraget. Hellas avser også ett av til sammen seks patriotbatterier som egentlig er en viktig del av beredskapen i konfliktene med Tyrkia. Målet er å beskytte de saudiske raffineringsanleggene mot nye angrep fra Jemen,

På gata spør grekerne seg hva de har å gjøre i krigen mot houthiene. Hellas deltar også i regelmessige militære fellesøvinger med saudiarabiske styrker og den amerikanske hånda er mer enn synlig.

Grekerne hjelpeløse brikker når det hardner til

Det internasjonale diplomatiet rundt krigen i Libya demonstrerer for all verden at det ikke er den greske halen som logrer med den amerikanske bikkja.

Hellas er kanskje det landet som rammes hardest av sikkerhetsavtalen mellom Tyrkia og el Sarrajs regjering i Tripoli. Den inneholder en maritim del der de to landa etablerer en sjøterritoriell sone som bryter radikalt mot greske rettigheter hjemla i internasjonal lovgivning og blokkerer forbindelsene mellom Hellas og Kypros. Og allikevel….Da Merkel inviterte til en internasjonal konferanse i Berlin 19 januar i år blei Hellas rett og slett ikke invitert. 12 land, i tillegg til FN og den afrikanske Union, var tilstede. Men tross innstendige appeller fra Athen stengte arrangørene dørene for grekerne. Den greske regjeringa måtte sette sin lit til at andre kunne prate deres sak. Under sitt besøk i USA hadde Mitsotakis forsøkt å forplikte USA, men uten å lykkes nevneverdig. På pressekonferansen eter samtalene løfta den greske statsministeren den tyrkiske trusselen og behovet for støtte mot den maritime avtalen. Trump forplikta seg ikke. Den amerikanske presidenten nevnte ikke Tyrkia med ett ord på den sjølsamme pressekonferanse. Sjøl om han tradisjonen tro hadde ordet over 90% av tida.

Derfor inviterte de opprørsgeneralen Khalifa Haftar til uoffisielle samtaler i Athen med Mitsotakis og utenriksminister Dendias. Det skjedde dagen før konferansen tok til. Den nesten eksplisitte hensikta var å få han til å tale grekernes sak. Haftar deltok imidlertid ikke i drøftingene på konferansen.

Farlig landskap

Libya demonstrerer at når det kommer til stykket er USA knapt en truverdig alliert for Hellas og at den sjølstendige «lederrolla» grekerne tilskrives på det retoriske planet forsvinner i tom luft når det hardner til. Det er et farlig landskap grekerne har gitt seg i kast med.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.