Klassekampens vei mot fortapelsen?

11. januar 2020

equinor — Equinor tar klimautfordringene på alvor, skriver Klassekampen på lederplass. Skjermdump fra Equinors sider.

Klassekampen har pyntet forsida si med en beskrivelse av seg selv: «Venstresidas dagsavis». Dessverre passer beskrivelsen stadig dårligere på KK – det er det lite i dag som plasserer avisa på venstresida.

Det jeg forbinder med begrepet «venstreside», er evnen til å skjære gjennom tullprat og myter, halvsannheter, høyresidas retorikk som alltid omskriver virkeligheten, evnen til å grave fram fakta, evnen til å ivareta interessene til de som har det vanskeligst i samfunnet etc. I dag er KK en del av den typen media som forkludrer mange viktige spørsmål, særlig innen energi- og klimapolitikken.

Avisas lederartikkel 9. januar 2020 illustrerer poenget. Lederen er en kommentar til NHOs årskonferanse om klimaspørsmål – den sluker det meste rått. Nå er Norge – ifølge KK – så godt som samlet i arbeidet «for å gjennomføre et grønt industrielt skifte i Norge». Equinors initiativ for å elektrifisere sokkelen får også entusiastisk støtte. Equinor skal angivelig vise at «bransjen tar klimautfordringene på alvor». Lederen tror også på illusjonen om at det snart skal være mulig å fange og lagre klimagasser (CCS), og hyller planene om forsøk med biodrivstoff og hydrogen (utvunnet «fra naturgass»!!) på Tofte, og ikke minst ser KK positivt på en batterifabrikk i Mo i Rana (som forutsetter bygging av et større vindkraftverk på Helgelands-kysten). KK virker fortapt som organ for norsk venstreside.

Så et par ord om produksjonen av hydrogen som KK har misforstått flere ganger, ikke bare i gårsdagens leder. Avisa innbiller seg at «hydrogen (fra naturgass) kan bli et viktig utslippsfritt drivstoff for skip og tunge lastebiler». Men det stemmer selvfølgelig ikke. Hydrogen fra naturgass slipper naturligvis ut akkurat like mye klimagasser som naturgass, og er selvfølgelig like lite et klimatiltak som gass fra Nordsjøen og Barentshavet. Skulle hydrogen ha fungert slik KK vil ha det til, måtte man ha løst spørsmålet om fangst og lagring av klimagasser, men en slik løsning synes i dag hinsides alle blåner. CCS er knapt på begynnerstadiet, og kommer trolig aldri i mål, tross all retorikken.

Tilhengerne av en fornuftig klima- og energipolitikk kan altså ikke håpe på bistand fra Klassekampen. Jobben må vi gjøre sjøl, og jeg har et tips om hvordan folk som kanskje har opplevd vindkraftdebatten som et ganske fjernt og perifert spørsmål skal vurdere situasjonen. Her er ideen:

De fleste av oss har i løpet av livet hatt tilknytning til et eller flere fjellområder, sommer eller vinter eller begge deler. Det kan være et større område vi bare har kjørt gjennom, f.eks. Hardangervidda eller Setesdalsheiene. Eller det kan ha vært et mindre område som du har besøkt mange ganger, og der du kanskje har fått et spesielt forhold til turstier, moltemyrer og fiskevann. Tenk deg at du plutselig en dag får høre at en liten klikk vindkraftvandaler har pekt ut akkurat dette området som et velegnet sted for neste konsesjonssøknad for et vindkraftanlegg. Skal du da avfinne deg med NHO-direktørens uttalelse om at «vi må tåle noe», eller skal du reise bust?

Vindkraftvandalenes strategi er mer og mer blitt at «de skal gå langsomt fram», og at det bør være stor avstand mellom vindkraftverkene. Slik vil de skape inntrykk av at kun få prosent av landet vil bli bygd ned. Det blir utbygging bare litt her og der, og sjansen for at ditt fjellområde havner i dragsuget framstilles som liten. Men det er farlig å akseptere et slikt taktisk spill. Hver enkelt av oss bør gå ut fra at neste utbyggingsforslag vil komme nettopp på ditt område.

Derfor må vindkraftmotstanden nå bygge opp et (i starten) lite organisatorisk apparat lokalt som blir i stand til å møte vandalenes initiativ når de plutselig kommer, uansett hvor de kommer. Det kan bli for seint å reagere etter at utbyggerne – i delvis hemmelighet – har fått sjansen til å forberede raseringen av store naturområder et eller annet sted. Derfor bør man allerede nå bygge opp «beredskapsgrupper» i alle norske kommuner – 1-3 personer med lokal oversikt og lokale nettverk som kan være starten på noe større når vandalene slår til. Medlemsarkivene til Motvind Norge og La Naturen Leve, burde kunne brukes til å plukke ut de rette personene.

Ps. Om Klassekampen: Selv om redaktørene og de fleste journalister er blitt bakstrevere i mange spørsmål, holder mange av de eksterne kommentatorene god kvalitet på det de skriver.