Irans hevn vil bli servert som kaldrett.

33

Men tid og sted vil det være de som velger, og det når USA minst forventer det.

Scott Ritter

Av Scott Ritter.

USA s likvidering av Qassem Soleimani, general i den iranske Revolusjonsgarden og leder av  Quds-styrken, en iransk paramilitær styrke som spesialiserer seg på skjulte operasjoner på fremmed jord, har sendt sjokkbølger gjennom Midtøsten og rundt om i verden.

Trump-administrasjonen har rettferdiggjort sine handlinger ved å sitere uspesifisert etterretning som indikerte at Soleimani var i ferd med å fullføre planer for angrep på amerikansk personell og interesser i regionen, og hevder at Soleimanis død “reddet amerikanske liv.” Denne fortellingen er blitt utfordret av libanesiske tjenestemenn med kjennskap til Soleimanis reiserute, og bemerket at den iranske generalen hadde vært i Beirut i diplomatisk ærend, og hadde reist til Bagdad, med vanlig rutefly, hvor han diplomatisk ble klarert for å komme inn. Disse tjenestemennene hevder at Soleimani ble drept mens han var passasjer i en bilkonvoi på vei fra Bagdad internasjonale lufthavn inn til byen Bagdad.

Under alle omstendigheter gjaller Soleimanis død i en region som allerede er i faresonen på grunn av eksisterende spenninger mellom USA og Iran. Den øverste lederen for Iran, Ali Khamenei, har kunngjort tre dagers landesorg for Soleimani, en indikasjon på hans status som nasjonalhelt. Khamenei lovet også hevn mot de som utførte angrepet. Bekymring for overhengende iransk gjengjeldelse har ført til at det amerikanske utenriksdepartementet beordret alle amerikanske borgere til å forlate Irak, og at amerikanske styrker i regionen skal plasseres på høyeste alarmberedskap. Hundrevis av amerikanske soldater har blitt fløyet inn i regionen som forsterkninger, med tusenvis flere som står klare om nødvendig.

For mange analytikere og observatører står Iran og USA på kanten av en stor konfrontasjon. Selv om et slikt resultat er mulig, er realiteten at den iranske politikken med asymmetrisk respons på amerikansk aggresjon som Qassem Soleimani hadde fått på plass mens han var i live, fortsatt er på plass i dag. Mens følelser løper høyt i gatene i iranske byer, med sinte folkemengder som krever handling, erkjenner den iranske ledelsen, som Soleimani var en pålitelig innsider i, at enhver forhastet handling fra deres side bare er å spille kortene i USAs hender. I sin hevn for attentatet mot Qassem Soleimani, vil Iran mest sannsynlig velge det langsiktige spillet og sette i verks den gamle leveregelen som sier at hevn er en rett som best serveres kald.

På mange måter har USA allerede skrevet manuset om viktige aspekter ved en iransk respons. De diplomatiske oppdragene Soleimani hadde påtatt seg før sin død, sentrerte seg om å få regional støtte for å presse USA til å trekke seg fra både Syria og Irak. Av de to var og er Irak høyeste prioritet, om ikke for annen grunn enn at det ikke kan være noen vedvarende amerikansk militær tilstedeværelse i Syria uten eksistensen av en stor amerikansk militær tilstedeværelse i Irak. Soleimani hadde jobbet med vennligsinnede medlemmer av det irakiske parlamentet for å få støtte for lovgivning som ville avslutte Iraks støtte til amerikanske militære styrker som opererer på irakisk jord. Slik lovgivning ble av USA sett på som en direkte trussel mot deres interesser i både Irak og regionen.

USA hadde vært engasjert i en diplomatisk dragkamp med Iran for å få  irakiske politikere på sin side angående en slik avstemning. Imidlertid ble denne innsatsen utsatt for et stort slag da Washington søndag gjennomførte et bombeangrep mot Khaitab Hezbollah langs grensen til Syria, og drepte svært mange irakere. Begrunnelsen for disse angrepene var gjengjeldelse for en serie rakettangrep på en amerikansk militærbase som hadde drept en sivil entreprenør og såret flere amerikanske soldater. USA beskyldte den iransk-støttede Khaitab Hezbollah (har ikke noe med den libanesiske Hezbollah-gruppen å gjøre), for angrepene.

Det er flere problemer med denne fortellingen, først og fremst det at basene som ble bombet ligger mer enn 500 kilometer fra militærbasen der den sivile entreprenøren skal ha blitt drept. De irakiske enhetene som var innlosjert på de bombede anleggene, inkludert Khaitab Hezbollah, var angivelig engasjert i aktive kampoperasjoner mot IS-rester som opererte i både Irak og Syria. Dette sår tvil ved om de ville vært involvert i et angrep mot et amerikansk mål. Gitt den nylige gjenoppblussingen av IS er det faktisk mulig at det var IS som var ansvarlig for angrepet på den amerikanske basen, og dermed skapte et scenario der USA de facto tjente som luftvåpen for IS ved å slå ned på irakiske styrker engasjert i anti-IS kampoperasjoner.

IS har vist seg som en viktig bestanddel i den iranske tankegangen om hvordan man best kan slå tilbake mot USA for Soleimanis død. Den iranske regjeringen har gjort det klinkende klart i sin kunngjøring at, i kjølvannet av attentatet mot Soleimani, vil Washington bli holdt helt og holdent ansvarlig for enhver gjenoppblomstring av IS i regionen. Med tanke på det faktum at Iran har vært på frontlinjen i krigen mot IS, og at iransk-støttede irakiske militser som Khaitab Hezbollah har spilt en kritisk rolle i å beseire IS på bakken, er det ingen tvil om at Iran har evnen til å løsne på nakkegrepet på et nedbrutt IS og lette deres gjenoppblomstring i områder under USAs kontroll.

Et slikt utkomme vil tjene to formål. For det første ville amerikanske styrker mer enn sannsynlig lide tap i de fornyede kampene, spesielt siden deres primære proxyhær, de syriske kurderne, har blitt svekket i kjølvannet av Tyrkias inntog i Nord-Syria sent i fjor. Enda viktigere er imidlertid de politiske kostnadene som vil bli betalt av president Trump, som i et valgår vil bli tvunget til å forklare en gjenoppstandelse av IS etter å ha erklært at IS var blitt fullstendig beseiret.

Men det virkelige slaget mot amerikansk prestisje ville være at den irakiske regjeringen skulle bryte forholdet med det amerikanske militæret. USAs bombing av de irakiske basene er en alvorlig belastning på forholdet mellom USA og Irak, og den irakiske regjeringen protesterte mot angrepene som et brudd på deres suverenitet. En av måtene den irakiske regjeringen ga uttrykk for misnøyen var å tilrettelegge for at demonstranter  tilknyttet Khaitab Hezbollah fikk tilgang til den svært beskyttede grønne sonen i Bagdad sentrum der den amerikanske ambassaden ligger, hvor de satte fyr på noen bygninger og ødela eiendom før de til slutt ble spredd. Mens kommentatorer og politikere har beskrevet handlingene rettet mot den amerikanske ambassaden som et «angrep», var det egentlig en nøye koreografert bit av en teateroppsetning for å lette trykket på de sterke følelsene som hadde bygget seg opp som et resultat av det amerikanske angrepet.

Å få det irakiske parlamentet til å formelt avvise den amerikanske militære tilstedeværelsen på irakisk jord har lenge vært et strategisk mål for Iran. Som sådan ville Iran tjent best ved å unngå direkte konflikt med USA, og la hendelser ta sin forventede kurs.

Dersom Irak stemmer for å utvise amerikanske styrker, vil Trump-administrasjonen bli bundet opp og prøve å takle hvordan de skal håndtere den nye virkeligheten. Legg til problemene som vil komme i forbindelse med et gjenoppstående IS, og det blir klart at Iran ganske enkelt ved å ikke gjøre noe som helst, vil ha fått det strategiske overtaket i en post-Soleimani verden. Trump-administrasjonen vil finne det vanskelig å opprettholde utplasseringen av tusenvis av tropper i Midt-Østen hvis det ikke er noen iransk provokasjon å svare på. Over tid vil den amerikanske tilstedeværelsen bli mindre. Sikkerhetstiltakene minsker. Og når tiden er inne, vil Iran slå til, sannsynligvis ved en stedsfortreder, men på en måte utformet for å påføre så mye smerte som mulig.

Trump startet denne kampen ved å uvørent beordre attentatet mot en høytstående iransk myndighetsperson. Trumpadministrasjonen søker nå å forme hendelser i regionen for best mulig å kunne støtte en direkte konfrontasjon med Iran. Et slikt utfall er ikke til Irans beste. I stedet vil de uthule Trumps politiske base ved å ydmyke ham i Irak og med IS. Iran vil svare, det er helt sikkert. Men tid og sted vil det være de som velger, og det når USA minst forventer det.

Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser for i den amerikanske marinen. Han tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen for å implementere våpenkontrollavtaler, i den persiske gulfen under Operasjon Ørkenstorm, og i Irak hadde han tilsyn med nedrustning av masseødeleggelsesvåpen. Han er forfatter av flere bøker, senest Deal of the Century: How Iran Blocked the West’s Road to War (2018).

Artikkelen ble først publisert på engelsk på The American Conservative

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Pentagon var ikke helt med på notene, i følge Steven BenNun, som har vist at han vet hva han snakker om - i likhet med Kari her.

    https://www.youtube.com/watch?v=NJQmQndW-V0

    Du, derimot er fortsatt ute på jordet.

  2. Mari says:

    Verdensledere driver et kaninhull spill med oss. Går du inn i hullet for å finne ut hva som skjer der inne finner du en verden av surrealitet der intet er hva det ser ut til å være.
    Det jeg alltid har lurt på og alltid vil lure på er hvem det er som er selve hodet til slangen. Hvem nøyaktig er det holder alle trådene så ting ikke faller fra hverandre siden spillet har foregått så lenge at ingen klarer å avsløre nøyaktig hvem som eier edderkoppnettet vi lever i.

  3. aford says:

    Må det egentlig være bare ett hode på den bedritne ormen? Jeg tror mer på en modell, eller helst et par-tre parallelle modeller, der et relativt lite antall aktører i stor grad har felles interresser, og for oss paranoide outsidere derfor gjerne fremstår som en samlet og konsistent pyramidespiss. Men av og til krysses deres interesser, og vi får palassintriger, maktkamp og kanskje litt mer infolekkasjer enn ellers.

    Videre tenker jeg at det er nettopp derfor vi ikke i dag er på et enda mer utviklet og gjennomført nivå av global og helt utilslørt totalitarisme, der denne éne, eventuelle sentrale kjerne av makt ikke lenger ville ha behov for å hviske, kamuflere seg og offentlig fornekte sin allmakt.

    At det stadig blåser på toppene, og de verste og mektigste tross alt stadig knives en del seg i mellom om makt og ressurser, er i min forestillingsverden kanskje hvermannsens siste vern og foreløpige forsikring mot at vi går til øverste nivå av et helt gjennomført og “vellykket”, globalt, totalitært system. Når alle vil være kaptein, seiler skuta heldigvis dårligere.

  4. runeulv says:

    Bare at det vil bli for mye informasjon å behandle, tilsier at det ikke er en på toppen med kontroll.

    Når, om kunstig intelligens kommer, kan vi fa en slags maskin gud, men for mennesker er det ikke mulig for èn å ha kontroll.

  5. aford says:

    Vel … jeg ser ikke helt hvordan det kan sitte en general øverst hvis min antagelse om at det nettopp ikke gjør det faktisk er “sant nok”. Uansett virker akkurat det det nokså usannsynlig, egentlig helt umulig for meg. Jeg mener det går an å forklare verden og maktkonsentrasjoner uten en slik figur på toppen. Videre kan jeg legge til at hadde denne ene på toppen eksistert, ville det betydd A: At vedkommende allerede hadde utmanøvrert eller avlivet alle samtidige konkurrenter og runner-ups, B: At vedkommende, som @runeulv påpeker, måtte ha hatt en hittil ukjent grad av stålkontroll på absurde mengder av informasjon/ data, og det nærmest alene, kan det legges til, da en enevoldsdiktator aldri kan stole på en kjeft, og C (halvt på fleip): At vi hadde svære bronsestatuer av sjefen over alt, og den som ikke knelte ærbødig for hver eneste en av dem ble skutt. Sånn er det dóg ikke her og nå.

  6. Alike says:

    Jeg er stort sett enig med Ritter. Men bestrider han på teorien om at Iran lar daesh få styrke seg for å plage yanks og deres proxyer. Det er bevist mange ganger at disse er partnerne så dette skjer ikke. Her mistenker jeg Scott for å være på lag med Dypstaten, at andre land gjør som USA og leker med ilden slik. Dette et Dypstatens interesser å spekulere i.

    En annen sak jeg mener kan komme til å skje som ikke nevnes er at etter USA og deres lakeier ikke lengre for lov til å være i Irak, kan Iran komme til å bruke sin konvensjonelle militærmakt hvis de nekter å la seg drive ut av irakisk hær og paramilitære grupper der og fortsetter ditt militære nærvær i regionen ulovlig. Dette mener jeg kan være det de oppgir som et militært svar på usa sitt mord av general Soleimani. Det er nok dette som blir den store overraskelse, videor av raketter som fyres av fra baser i Iran som dreper imperiets soldater med høy presisjon og viser deres kapabilitet for konvensjonell krigføring.

    Men dette er kun dersom de ikke trekker seg ut etter krav fra Irak. Og etter irakiske myndigheter ber om hjelp for å bli kvitt okkupantene. Noe som er svært usannsynlig da USA og deres proxyer ikke har noen støtte i landet som base for deres tilstedeværelse.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

24 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

33 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.