Irans hevn vil bli servert som kaldrett.

0
Foto: Shutterstock

Men tid og sted vil det være de som velger, og det når USA minst forventer det.

Scott Ritter

Av Scott Ritter.

USA s likvidering av Qassem Soleimani, general i den iranske Revolusjonsgarden og leder av  Quds-styrken, en iransk paramilitær styrke som spesialiserer seg på skjulte operasjoner på fremmed jord, har sendt sjokkbølger gjennom Midtøsten og rundt om i verden.

Trump-administrasjonen har rettferdiggjort sine handlinger ved å sitere uspesifisert etterretning som indikerte at Soleimani var i ferd med å fullføre planer for angrep på amerikansk personell og interesser i regionen, og hevder at Soleimanis død “reddet amerikanske liv.” Denne fortellingen er blitt utfordret av libanesiske tjenestemenn med kjennskap til Soleimanis reiserute, og bemerket at den iranske generalen hadde vært i Beirut i diplomatisk ærend, og hadde reist til Bagdad, med vanlig rutefly, hvor han diplomatisk ble klarert for å komme inn. Disse tjenestemennene hevder at Soleimani ble drept mens han var passasjer i en bilkonvoi på vei fra Bagdad internasjonale lufthavn inn til byen Bagdad.

Under alle omstendigheter gjaller Soleimanis død i en region som allerede er i faresonen på grunn av eksisterende spenninger mellom USA og Iran. Den øverste lederen for Iran, Ali Khamenei, har kunngjort tre dagers landesorg for Soleimani, en indikasjon på hans status som nasjonalhelt. Khamenei lovet også hevn mot de som utførte angrepet. Bekymring for overhengende iransk gjengjeldelse har ført til at det amerikanske utenriksdepartementet beordret alle amerikanske borgere til å forlate Irak, og at amerikanske styrker i regionen skal plasseres på høyeste alarmberedskap. Hundrevis av amerikanske soldater har blitt fløyet inn i regionen som forsterkninger, med tusenvis flere som står klare om nødvendig.

For mange analytikere og observatører står Iran og USA på kanten av en stor konfrontasjon. Selv om et slikt resultat er mulig, er realiteten at den iranske politikken med asymmetrisk respons på amerikansk aggresjon som Qassem Soleimani hadde fått på plass mens han var i live, fortsatt er på plass i dag. Mens følelser løper høyt i gatene i iranske byer, med sinte folkemengder som krever handling, erkjenner den iranske ledelsen, som Soleimani var en pålitelig innsider i, at enhver forhastet handling fra deres side bare er å spille kortene i USAs hender. I sin hevn for attentatet mot Qassem Soleimani, vil Iran mest sannsynlig velge det langsiktige spillet og sette i verks den gamle leveregelen som sier at hevn er en rett som best serveres kald.

På mange måter har USA allerede skrevet manuset om viktige aspekter ved en iransk respons. De diplomatiske oppdragene Soleimani hadde påtatt seg før sin død, sentrerte seg om å få regional støtte for å presse USA til å trekke seg fra både Syria og Irak. Av de to var og er Irak høyeste prioritet, om ikke for annen grunn enn at det ikke kan være noen vedvarende amerikansk militær tilstedeværelse i Syria uten eksistensen av en stor amerikansk militær tilstedeværelse i Irak. Soleimani hadde jobbet med vennligsinnede medlemmer av det irakiske parlamentet for å få støtte for lovgivning som ville avslutte Iraks støtte til amerikanske militære styrker som opererer på irakisk jord. Slik lovgivning ble av USA sett på som en direkte trussel mot deres interesser i både Irak og regionen.

USA hadde vært engasjert i en diplomatisk dragkamp med Iran for å få  irakiske politikere på sin side angående en slik avstemning. Imidlertid ble denne innsatsen utsatt for et stort slag da Washington søndag gjennomførte et bombeangrep mot Khaitab Hezbollah langs grensen til Syria, og drepte svært mange irakere. Begrunnelsen for disse angrepene var gjengjeldelse for en serie rakettangrep på en amerikansk militærbase som hadde drept en sivil entreprenør og såret flere amerikanske soldater. USA beskyldte den iransk-støttede Khaitab Hezbollah (har ikke noe med den libanesiske Hezbollah-gruppen å gjøre), for angrepene.

Det er flere problemer med denne fortellingen, først og fremst det at basene som ble bombet ligger mer enn 500 kilometer fra militærbasen der den sivile entreprenøren skal ha blitt drept. De irakiske enhetene som var innlosjert på de bombede anleggene, inkludert Khaitab Hezbollah, var angivelig engasjert i aktive kampoperasjoner mot IS-rester som opererte i både Irak og Syria. Dette sår tvil ved om de ville vært involvert i et angrep mot et amerikansk mål. Gitt den nylige gjenoppblussingen av IS er det faktisk mulig at det var IS som var ansvarlig for angrepet på den amerikanske basen, og dermed skapte et scenario der USA de facto tjente som luftvåpen for IS ved å slå ned på irakiske styrker engasjert i anti-IS kampoperasjoner.

IS har vist seg som en viktig bestanddel i den iranske tankegangen om hvordan man best kan slå tilbake mot USA for Soleimanis død. Den iranske regjeringen har gjort det klinkende klart i sin kunngjøring at, i kjølvannet av attentatet mot Soleimani, vil Washington bli holdt helt og holdent ansvarlig for enhver gjenoppblomstring av IS i regionen. Med tanke på det faktum at Iran har vært på frontlinjen i krigen mot IS, og at iransk-støttede irakiske militser som Khaitab Hezbollah har spilt en kritisk rolle i å beseire IS på bakken, er det ingen tvil om at Iran har evnen til å løsne på nakkegrepet på et nedbrutt IS og lette deres gjenoppblomstring i områder under USAs kontroll.

Et slikt utkomme vil tjene to formål. For det første ville amerikanske styrker mer enn sannsynlig lide tap i de fornyede kampene, spesielt siden deres primære proxyhær, de syriske kurderne, har blitt svekket i kjølvannet av Tyrkias inntog i Nord-Syria sent i fjor. Enda viktigere er imidlertid de politiske kostnadene som vil bli betalt av president Trump, som i et valgår vil bli tvunget til å forklare en gjenoppstandelse av IS etter å ha erklært at IS var blitt fullstendig beseiret.

Men det virkelige slaget mot amerikansk prestisje ville være at den irakiske regjeringen skulle bryte forholdet med det amerikanske militæret. USAs bombing av de irakiske basene er en alvorlig belastning på forholdet mellom USA og Irak, og den irakiske regjeringen protesterte mot angrepene som et brudd på deres suverenitet. En av måtene den irakiske regjeringen ga uttrykk for misnøyen var å tilrettelegge for at demonstranter  tilknyttet Khaitab Hezbollah fikk tilgang til den svært beskyttede grønne sonen i Bagdad sentrum der den amerikanske ambassaden ligger, hvor de satte fyr på noen bygninger og ødela eiendom før de til slutt ble spredd. Mens kommentatorer og politikere har beskrevet handlingene rettet mot den amerikanske ambassaden som et «angrep», var det egentlig en nøye koreografert bit av en teateroppsetning for å lette trykket på de sterke følelsene som hadde bygget seg opp som et resultat av det amerikanske angrepet.

Å få det irakiske parlamentet til å formelt avvise den amerikanske militære tilstedeværelsen på irakisk jord har lenge vært et strategisk mål for Iran. Som sådan ville Iran tjent best ved å unngå direkte konflikt med USA, og la hendelser ta sin forventede kurs.

Dersom Irak stemmer for å utvise amerikanske styrker, vil Trump-administrasjonen bli bundet opp og prøve å takle hvordan de skal håndtere den nye virkeligheten. Legg til problemene som vil komme i forbindelse med et gjenoppstående IS, og det blir klart at Iran ganske enkelt ved å ikke gjøre noe som helst, vil ha fått det strategiske overtaket i en post-Soleimani verden. Trump-administrasjonen vil finne det vanskelig å opprettholde utplasseringen av tusenvis av tropper i Midt-Østen hvis det ikke er noen iransk provokasjon å svare på. Over tid vil den amerikanske tilstedeværelsen bli mindre. Sikkerhetstiltakene minsker. Og når tiden er inne, vil Iran slå til, sannsynligvis ved en stedsfortreder, men på en måte utformet for å påføre så mye smerte som mulig.

Trump startet denne kampen ved å uvørent beordre attentatet mot en høytstående iransk myndighetsperson. Trumpadministrasjonen søker nå å forme hendelser i regionen for best mulig å kunne støtte en direkte konfrontasjon med Iran. Et slikt utfall er ikke til Irans beste. I stedet vil de uthule Trumps politiske base ved å ydmyke ham i Irak og med IS. Iran vil svare, det er helt sikkert. Men tid og sted vil det være de som velger, og det når USA minst forventer det.

Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser for i den amerikanske marinen. Han tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen for å implementere våpenkontrollavtaler, i den persiske gulfen under Operasjon Ørkenstorm, og i Irak hadde han tilsyn med nedrustning av masseødeleggelsesvåpen. Han er forfatter av flere bøker, senest Deal of the Century: How Iran Blocked the West’s Road to War (2018).

Artikkelen ble først publisert på engelsk på The American Conservative

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.