oss 100 kroner!
Iran ønsket ikke å drepe amerikanske tropper med angrepene sine, de ønsket å vise Trump hva de har av missilteknologi og besluttsomhet. Det lyktes de med.
Av Scott Ritter.
Irans forventede gjengjeldelse etter USAs attentat mot Qassem Suleimani sendte et tydelig signal til Donald Trump om at sjøl den nåværende voldsrunden kan være over, er Iran klar til å svare på enhver framtidig amerikansk provokasjon.
Teheran advarte Irak for å spare livene til amerikanske soldater
Tirsdag kveld begravde den iranske nasjonen liket til Qassem Soleimani, den karismatiske sjefen for den iranske revolusjonsgarden som ble myrdet av USA tidligere denne uka. I løpet av de tidlige timene onsdag morgen, sendte Soleimanis kamerater i Revolusjonsgarden, etter ordre fra Irans øverste leder, Ali Khamenei, 22 ballistiske raketter fra iransk territorium inn i nabolandet Irak, og målrettet mot den enorme amerikanske flybasen ved Ain Al Assad, i vestlige Irak, og USAs konsulat i byen Erbil, i irakiske Kurdistan.
I timene etter kunngjøringen av disse angrepene, som ble sendt på iransk TV for det iranske folket, holdt verden pusten og ventet på resultatene. Rett etter at rakettene ble skutt ut signaliserte Iran ønsket om en diplomatisk løsning av krisen gjennom en tweet sendt ut av utenriksministeren, Javad Zarif, som beskrev angrepene som ”proporsjonale tiltak i selvforsvar i henhold til artikkel 51 i FNs charter.” Zarif konkluderte med å understreke at “Vi søker ikke opptrapping eller krig, men vil forsvare oss mot enhver aggresjon. ”
Den endelige beslutningen om å deskalere var imidlertid ikke Irans oppgave. Krig er ikke en enveiskjørt gate, og fienden får alltid stemme. Under lanseringen av sitt missilangrep på amerikanske mål i Irak ser det imidlertid ut som om Iran har anstrengt seg til det ytterste for å signalisere at det vurderte spørsmålet om gjengjeldelse for attentatet mot Soleimani for avsluttet.
Først og fremst formidlet Iran sin intensjon om å slå til mot amerikanske mål i Irak direkte til den irakiske statsministeren hele to timer før rakettene ble skutt ut. Irak delte deretter denne informasjonen med den amerikanske militære ledelsen, som så kunne sørge for at alle amerikanske tropper var i tilfluktsrommene på angrepstidspunktet.
Viste fram de nye ballistiske missilene
Men det viktigste ved Irans handlinger var måten missilene ble målrettet på. I årevis har Iran gjort store fremskritt når det gjelder påliteligheten, rekkevidden og nøyaktigheten til sin ballistiske missilstyrke. Borte er dagene da Irans arsenal utelukkende besto av unøyaktige SCUD-raketter fra sovjettida.
Missilangrepet på USA omfattet nye, avanserte missiler – Qaim 1 og Fahad-110 – som hadde avansert styrings- og kontrollsystemer som er i stand til å slå til med nålestikkspresisjon. Iran hadde brukt disse våpnene tidligere, og da de slo til mot mål i Syria tilknyttet den islamske staten. Men dette var første gang disse våpnene ble brukt mot USA. Fra USAs perspektiv var resultatene en oppvåkning. De iranske missilangrepene medførte ingen tap blant amerikanske, irakiske eller koalisjonsstyrker som var stasjonert i verken i Ain Al Assad eller Erbil. Men mangelen på drepte er faktisk Teherans måte å bevise nøyaktigheten av sine ballistiske missiler på.
Kommersielle satellittbilder av flybasen Ain Al Assad tatt etter angrepet viser at de iranske missilene rammet bygninger med militært utstyr med en presisjon som tidligere bare ble antatt mulig for avanserte makter som USA, NATO, Russland og Kina. Iran avfyrte 17 missiler mot Ain Al Assad, og 15 traff deres mål (to missiler detonerte ikke).
Iran avfyrte også fem ekstra raketter mot det amerikanske konsulatet i Erbil; Amerikanske ledere på bakken sa at det så ut som om Iran bevisst unngikk å treffe konsulatet, men å sende det et klart signal om at hvis man hadde ønsket, ville konsulatet ha blitt ødelagt.
Trump måtte gi seg
Dette var virkeligheten som president Trump måtte stri med da han henvendte seg til det amerikanske folket angående krigstilstanden mellom USA og Iran.
Trump hadde tidligere lovet en massiv gjengjeldelse dersom Iran skulle angripe amerikansk personell eller anlegg. Omgitt av sitt nasjonale sikkerhetsteam, måtte Trump slå fra seg den trusselen, vel vitende om at hvis han skulle angripe Iran, ville den iranske responsen være ødeleggende for både USA og dets regionale allierte, inkludert Israel, Saudi Arabia og De forente arabiske emiratene. USA kan være i stand til å påføre Iran ufattelig ødeleggelse, men den prisen de sjøl vil måtte betale for det vil være uakseptabelt høy.
Trumps retorikk var imidlertid aggressiv, og budskapet hans gjorde det klart at USA fremdeles betraktet Iran som en useriøs stat hvis jakt på kjerneteknologi, ballistiske missiler og regional dominans ville motarbeidet av USA, med makt om nødvendig. Men det iranske missilangrepet fikk fram med all ønskelig tydelighet den nye virkeligheten ved Persiabukta. Den amerikanske presidentens retorikk er ikke lenger på høyde med situasjonen, slik den en gang kunne ha vært.
Ali Khamenei, Irans øverste leder, drev dette punktet hjem i en serie tweets der han skrev at Iran hadde «klasket» USA i ansiktet for deres attentat mot Soleimani, og understreket at politikken som ble fulgt av Soleimani for å drive USA ut av regionen vil bli gjennomført. Han siterte også den nylige avstemninga i det irakiske parlamentet om at alle utenlandske tropper, inkludert de fra USA, skal trekkes bort fra irakisk jord.
I sin tale til det amerikanske folket, klarte president Trump absolutt å formidle en sterk anti-iransk politikk. Det virkelige spørsmålet er om Trump og det amerikanske folket er villige til å ta konsekvensene av den, spesielt i en verden der iranske missiler er i stand til å håndtere død og ødeleggelse i et omfang og skala som tidligere var utenkelig.
Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser for i den amerikanske marinen. Han tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen for å implementere våpenkontrollavtaler, i den persiske gulfen under Operasjon Ørkenstorm, og i Irak hadde han tilsyn med nedrustning av masseødeleggelsesvåpen. Han er forfatter av flere bøker, senest Deal of the Century: How Iran Blocked the West’s Road to War (2018).
Først publisert som kronikk i RT. Oversatt av redaksjonen.
