Hva er det SINTEF egentlig driver på med?

28. januar 2020

hjernevask223 — Illustrasjon: Shutterstock

En rapport fra SINTEF i fjor ble offentliggjort her om dagen. Den handler om hvorvidt «utenlandske aktører» påvirker norske valg og viktige politiske spørsmål. Det ser ut til at SINTEF først og fremst har vært opptatt av bompenger, innvandring, klima, vindkraft og forholdet til Russland.

Rapporten: På leting etter utenlandsk informasjonspåvirkning (pdf)

Hovedresultatet er heldigvis at SINTEF «ikke har funnet klare indikasjoner på utenlandsk informasjonsutviklingskampanjer» foran det siste valget. Men SINTEF skriver likevel – tross et nokså spinkelt empirisk grunnlag – at man faktisk har funnet «spredning og deling av kontroversielt innhold, deriblant kjente konspirasjonsteorier» (uten å konkretisere dette nærmere). Verken Steigan.no eller undertegnedes «Myter i norsk politikk» ser ut til å ha vært undersøkt, mens både Derimot.no og Resett er med på ei liste over tvilsomme «nettsteder assosiert med useriøst innhold».

Men bortsett fra dette, er utredningen og initiativet til den, atskillig verre enn den gir seg ut for. I mandatet for utvalget (fra Kommunaldepartementet) het det bl.a.:

«Disse trusselvurderingene (om forsøk på spredning av desinformasjon på Internett som kom fra Etterretningstjenesten) fremhever særlig russiske påvirkningsforsøk som en trussel gjennom forsøk på å undergrave politiske prosesser og øke polarisering i Europa. I tillegg er utenlandsk etterretning involvert i å spre desinformasjon, rykter, halvsannheter, og svertekampanjer gjennom sosiale medier i vestlige land. For å kunne demme opp for og å forstå omfanget av informasjonspåvirkning fra utenlandske aktører i et valgår, har oppdragsgiver bedt om en ekstern kartlegging og analyse av målrettede forsøk på informasjonspåvirkning fra internasjonale aktører i forkant av og under det norske valget i 2019».

Utredningen går i realiteten mye lenger enn mandatet antyder. Egentlig handler utregningen om «hvordan man kan bevisstgjøre befolkningen på en hensiktsmessig måte» og om «beskyttelse av valg mot påvirkning» (s. 41). Og utredningen blir derfor ikke bare en rapport om hvordan man skal forhindre utenlandsk påvirkning av valg og av politiske holdninger, men også mot fakta og synspunkter som nasjonale opposisjonsgrupper har analysert seg fram til – vindkraftopposisjonen i Norge er et godt eksempel. Den typen «kunnskap» SINTEF i neste omgang er interessert i å bygge videre ut, gjelder f.eks. regjeringens «tiltaksplan fra juni 2019 for å forhindre uønsket påvirkning og hybride trusler» (s. 42). Den kampanjen bl.a. Faktisk.no fremmet før valget, skulle «øke bevissthet om falske nyheter og desinformasjon», blir i praksis like mye et forsøk på å ramme informasjon om det som defineres som falske nyheter av makteliten, men som ikke er det.

Her er vi selvfølgelig ved sakens kjerne. Hva som er fakta og hva som er «fake news» er ofte ganske opplagt. Men like ofte er forholdet snudd på hodet, bl.a. når det gjelder den norske energipolitikken. Makteliten i Norge har brukt mange år på å innbille oss at flere utenlandskabler, vindkraft i Norge og økte strømpriser til norske husstander, er en fordel for den norske befolkningen – noe mange etter hvert har begynt å tvile på. Realitetene er i ferd med å bli snudd på hodet, og stadig flere har begynt å tvile på ekkokammerets «fakta». Det i ferd med å oppstå panikk.

Derfor er flere av de norske universitetene nå i ferd med å etablere «forsknings»-programmer der man skal finne fram til effektive metoder for å endre folks meninger, bl.a. motstanden mot vindkraft. Kampen om folks oppfatninger har alltid vært et viktig politisk spørsmål – her ser vi hvordan makteliten har et ikke ubetydelig forsprang på oss andre. Det må knappes inn. – Ps. Jeg så forresten en påstand et sted i rapporten at «eldre er dårligst til å gjenkjenne falske nyheter». Jeg trodde faktisk det var motsatt…