oss 100 kroner!
Denne konflikten dreier seg i hovedsak om politikk som prioriterer finansmarkedenes grådige krav foran folks behov, skriver Diana Johnstone.
Av Diana Johnstone.
Folket er sint på regjeringen. Hvor? Omtrent overalt i verden. Så hva gjør de pågående streikene i Frankrike så spesielle? Ingenting, kanskje, bortsett fra en viss forventning, basert på historien, om at franske opprør kan føre til viktige endringer – eller hvis ikke, kan de i det minste være med på å avklare problemene i moderne sosiale konflikter.
Denne artikkelen av Diana Johnstone er oversatt og publisert av Midt i fleisen.
Den nåværende sosiale uroen i Frankrike synes å stille et flertall av den arbeidende befolkningen mot president Emmanuel Macron. Men siden Macron bare er et teknokratisk verktøy for global finanskapital, er konflikten i hovedsak et opprør mot den type politikk som setter finansmarkedenes griske krav foran folks behov. Denne grunnleggende konflikten er roten til De gule vestenes ukentlige demonstrasjoner, som har gjort hver lørdag i godt over ett år, til tross for politiets brutale undertrykkelse. Nå demonstrerer fagforeninger, arbeidere i offentlig sektor og De gule vestene sammen, mens en delvis arbeidsstans fortsetter å forstyrre offentlig transport.
I den siste utviklingen, har lærere i Paris-skoler sluttet seg til opprøret. Til og med den prestisjetunge skolen Lycée Louis le Grand, gikk ut i streik. Dette er viktig, fordi selv en regjering som ikke nøler med å knuse skallene på de misfornøyde i arbeiderklassen, kanskje vil nøle med å banke den fremtidige eliten.
Pensjonssystemet
Uansett hvor allmenn misnøyen er, er den direkte årsaken til hva som har blitt den lengste perioden med uro i manns minne, et eneste spørsmål: regjeringens besluttsomhet om å reformere det nasjonale pensjonssystemet. Dette er bare ett aspekt av Macrons antisosiale program, men ingen andre aspekter berører omtrent alle innbyggernes liv like mye som dette.
Fransk pensjonisttilværelse blir finansiert på samme måte som det amerikanske offentlige systemet (Social Security). Ansatte og arbeidsgivere betaler en andel av lønnen til et fond som betaler den nåværende pensjonen, i forventning om at morgendagens arbeidere vil betale pensjonen til de som jobber i dag.
Det eksisterende systemet er sammensatt, med egne planer for 42 forskjellige yrkesgrupper, men det fungerer godt nok. Som ting er, til tross for det økende gapet mellom de ultrarike og de med beskjedne midler, er det mindre alvorlig fattigdom blant eldre i Frankrike enn for eksempel i Tyskland.
Vanessa Beeley: Den grove politivolden mot de gule vestene i Frankrike
Macron-planen, som ønsker å forene og forenkle systemet med et universelt poengsystem, hevder å ville forbedre «likhet», men det er utjevning nedover, ikke oppover. Hovedformålet med reformen er helt klart å få folk til å jobbe lenger for mindre pensjon. Bit for bit presses bidragene og godene i trygdesystemet. Dette vil ytteligere redusere prosentandelen av nasjonalproduktet som går til lønn og pensjon.
Det kalkulerte resultatet: Når folk frykter utsiktene til en alderdom i armod, vil de føle seg forpliktet til å sette sparepengene sine inn i private pensjonsordninger.
Internasjonal solidaritet
I et sjeldent tilfelle av gammeldags internasjonal solidaritet i arbeiderklassen, har belgiske fagforeninger uttalt seg med sterk støtte til de franske fagforeningenes opposisjon mot Macrons reformer. De har til og med tilbudt å bidra til et streikefond for franske arbeidere. Støtte fra arbeidere i ett land til arbeidere i et annet lands kamp er det internasjonal solidaritet pleide å bety. Den er i stor grad glemt av den moderne venstresida, som har en tendens til å se internasjonal solidaritet som åpning av nasjonale grenser. Dette gjenspeiler perfekt den global kapitalismens ambisjoner.
Finanskapitalens internasjonale solidaritet er strukturell.
Macron jobbet i investeringsbanker. Hans kampanje ble finansiert og fremmet av bankfolk fra investeringsbanker, inkludert utenlandske investorer. Dette er menneskene som hjalp til med å inspirere hans politiske planer, som alle har til hensikt å styrke makten til internasjonal finans og svekke statens rolle.
Deres mål er å få staten til å overgi beslutnings-makten til «markedenes» upersonlige makt, hvis mekaniske kriterium er profitt, snarere enn subjektive politiske hensyn angående sosial velferd. Dette har vært trenden i hele Vesten siden 1980-tallet, og intensiveres bare under Macron-regjeringen.
Les også: Les Gilets Jaunes – et kraftig gult nødsignal
Den europeiske union har blitt den viktigste vakthunden for denne forvandlingen. Fullstendig dominert av ikke-valgte eksperter, legger EU-kommisjonen hvert år ut ”Brede retningslinjer for økonomisk politikk” (GOPÉ), som skal følges av medlemslandene. GOPÉ for Frankrike fra mai 2018 «anbefalte» – dette er en ordre! – en rekke «reformer», inkludert «standardisering» av pensjonsordninger, tilsynelatende for å forbedre «åpenhet», «egenkapital», arbeidsmobilitet og – sist, men definitivt ikke minst – «bedre kontroll over offentlige utgifter.». Kort sagt, kutt i offentlige budsjetter.
Macrons økonomiske reformpolitikk ble i hovedsak definert i Brussel.
Men Wall Street er også interessert. Teamet av eksperter som statsminister Edouard Philippe har gitt oppgaven med å utforme administrasjonens økonomiske reformer inkluderer Jean-François Cirelli, leder for den franske filialen av BlackRock, investeringsselskapet i New York med 7 tusen milliarder dollar i investeringer. Omtrent to tredjedeler av BlackRocks kapital kommer fra pensjonsfond over hele verden.
Larry Fink, den amerikanske administrerende direktøren for denne uhyrlige pengehaugen, var en velkommen gjest i Elysée-palasset i juni 2017, like etter Macrons valg. To uker senere var finansminister Bruno Le Maire i New York for å konsultere med Larry Fink. Deretter, i oktober 2017, ledet Fink en Wall Street-delegasjon til Paris for et konfidensielt møte (lekket til Le Canard Enchaîné), der Macron og fem av de viktigste statsrådene diskutere hvordan man kan gjøre Frankrike spesielt attraktivt for utenlandske investeringer.
Larry Fink viser en åpenbar interesse for Macrons reformer. Ved gradvis å forverre sosial trygghet, er det nye systemet laget for å stimulere en boom i private pensjonsordninger, et område dominert av BlackRock. Disse ordningene mangler en statlig sikkerhetsgaranti. Private pensjoner avhenger av resultatene i aksjemarkedet, og hvis det kommer et krasj, forsvinner pensjonen din. I mellomtiden spiller pengeforvalterne med sparepengene dine og tar sin andel, uansett hva som skjer.
Det er ikke noe konspiratorisk med dette. Det er ganske enkelt internasjonal økonomi slik den funksjonerer. Macron og hans statsråder er ivrige etter å få BlackRock til å investere i Frankrike. For dem er det slik verden fungerer.
Det mest kyniske påskuddet rundt Macrons pensjonsreform påstanded at hvis man kombinerer alle de forskjellige profesjonelle planene til et universelt poengsystem favoriserer man «likhet» – selv mens det forsterker det økende gapet mellom lønnsarbeidere og de superrike, som ikke trenger pensjoner.
Men yrker er forskjellige. I jula, illustrerte streikende ballettdansere dette ved å fremføre en del av Svanesjøen på de kalde steinene foran inngangen til Garnieroperaen i Paris. De ga offentlig oppmerksomhet til problemet at de ikke kan forventes å fortsette å jobbe til de er i sekstiårene, og det kan heller ikke andre yrker som krever ekstrem fysisk anstrengelse.
Variasjonene i det nåværende franske pensjonssystemet har en sosial funksjon. Noen yrker, for eksempel undervisning og sykepleie, er viktige for samfunnet, men lønningene har en tendens til å være lavere enn i privat sektor. Disse yrkene er i stand til å fornye seg ved å sikre jobbstabilitet og løftet om en behagelig pensjonisttilværelse. Fjern «privilegiene», og rekrutteringen av kompetente lærere og sykepleiere vil bli enda vanskeligere enn det allerede er. For øyeblikket truer medisinsk personell med å si opp en masse, fordi forholdene på sykehusene blir uutholdelige som følge av drastiske kutt i budsjetter og personell.
Finnes det et alternativ?
Det virkelige problemet er et valg av systemer: for å være presis, økonomisk globalisering eller nasjonal suverenitet.
Av historiske grunner deler de fleste franskmenn ikke britenes og amerikanernes glødende tro på velviljen til markedets usynlige hånd Det eksisterer en nasjonal tilbøyelighet til en blandet økonomi, der staten spiller en sterk og avgjørende rolle. Franskmennene tror ikke lett at privatisering er bedre, minst av alt når de kan se at det går dårligere.
Macron er en ivrig tilhenger av den usynlige hånden. Han ser ut til å forvente at ved å gi de franske sparepengene til en internasjonal investerings-gigant som Black Rock, vil Black Rock gjengjelde ved å pumpe investeringene inn i fransk teknologisk og industriell fremgang.
Ingenting er mindre sikkert. I Vesten i disse dager er det mye kreditt med lave renter, mye gjeld, men investeringer er sjelden skapende. Penger brukes i stor grad til å kjøpe det som allerede er der – eksisterende selskaper, fusjoner, aksjehandel (massivt i USA) og, for enkeltpersoner, boliger. De fleste utenlandske investeringer i Frankrike kjøper opp ting som vingårder eller går til sikker infrastruktur som havner, flyplasser og motorveier. Da General Electric kjøpte Alstom, brøt den snart løftet om å bevare jobber, og begynte å kutte. Det fratok også Frankrike kontrollen over et sentralt aspekt av sin nasjonale uavhengighet, kjernekraftindustrien.
Kort sagt, utenlandske investeringer kan svekke nasjonen på viktige måter. I en blandet økonomi kan profitable eiendeler som motorveier øke regjeringens kapasitet til å utligne periodiske underskudd i sosialprogrammer, blant annet. Med privatisering, må utenlandske aksjonærer få sin avkastning.
USA, til tross for all sin ideologiske hengivenhet til den usynlige hånden, har faktisk en sterkt statsstøttet militær industrisektor, avhengig av bevilgninger fra Kongressen, Pentagon-kontrakter, gunstig lovgivning og press på «allierte» for å kjøpe amerikansk-lagete våpen. Dette er faktisk en type planøkonomi, en type som fullstendig mislykkes i å oppfylle sosiale behov.
EUs regler forbyr et medlemsland som Frankrike å utvikle sin egen sivilt orienterte industripolitikk, siden alt må være åpent for uhindret internasjonal konkurranse. Vann strøm, offentlige tjenester og infrastruktur må alle være åpne for utenlandske eiere. Utenlandske investorer vil neppe føle noen hemninger med å ta fortjenesten sin, mens de tillater disse offentlige tjenestene å bli dårligere.
Den pågående forstyrrelsen i dagliglivet ser ut til å tvinge Macrons regjering til å komme med små innrømmelser. Men ingenting kan endre de grunnleggende målene for denne presidentadministrasjonen.
Samtidig øker arrogansen og den brutale undertrykkelsen fra Macron-regimet kravene om en radikal politisk endring. Bevegelsen De gule vester har i stor grad vedtatt kravet utviklet av Etienne Chouard, om en ny grunnlov som gir makt til folkeavstemninger foreslått av borgere – kort sagt, en fredelig demokratisk revolusjon.
Men hvordan komme seg dit? Å kaste en monark er en ting, men å kaste makten til internasjonal finanskapital er en annen, spesielt i en nasjon bundet av EU- og NATO-traktater. Personlig fiendskap overfor Macron har en tendens til å beskytte EU mot skarp kritikk for sitt hovedansvar.
En fredelig revolusjon gjennom valgurnene trenger populære ledere med et tydelig program. François Asselineau fortsetter å spre sin radikale kritikk av EU blant intelligentsiaen, uten at hans parti, Union Populaire Républicaine, får noen betydelig valgstyrke. Den venstreorienterte lederen Jean-Luc Mélenchon har den oratoriske slagkraften til å lede en revolusjon, men populariteten hans ser ut til å ha lidd under angrep som er enda mer brutale enn de som ble sluppet løs mot Jeremy Corbyn i Storbritannia eller Bernie Sanders i USA. Med Mélenchon svekket og ingen andre sterke personligheter i sikte , har Marine Le Pen etablert seg som Macrons viktigste utfordrer i presidentvalget i 2022, som risikerer å presentere velgerne med det samme valget de hadde i 2017.
Asselineaus analyse, De gule vestenes strategiske masse, Mélenchons taleferdighet, Chouards institusjonelle reformer – dette er elementer som teoretisk kan kombineres (med andre som ennå ikke er kjent) for å få til en fredelig revolusjon. Men å kombinere politiske elementer er vanskelig kjemi, spesielt i det individualistiske Frankrike. Uten noen store overraskelser, ser det ut til at Frankrike ikke er på vei mot revolusjon, men en lang, tilfrosset kamp.
Med velvillig tillatelse fra Diana Johnstone. Hun har bodd i Paris siden 1985, og er forfatteren av «Fools ‘Crusade: Yugoslavia, NATO, and Western Delusions.» og «Queen of Chaos: the Misadventures of Hillary Clinton.» Hennes nyeste bok (2020) er Circle in the Darkness: Memoir of a World Watcher.
Les om de gule vestene på steigan.no her.
Hvis du vil støtte den uavhengige og kritiske journalistikken til steigan.no, kan du sende oss et bidrag på
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
