Ti år med Lisboa-traktaten – hva nå?

25. desember 2019

ursula von der leyen 2 — EU-president Ursula von der Leyen ønsker å skape en europeisk føderalstat. Foto: Shutterstock

Hvor lenge skal vi slepes etter EU-skuta?

Av Olav Boye, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon.

Debattene om den europeiske union her hjemme, dreier seg i hovedsak om EØS-avtalen og noen enkeltsaker som vi har problemer med å akseptere. Det kan virke som om motstanderne av norsk deltakelse i EU er mer opptatt av hva som har skjedd, enn de utfordringene som utvilsomt kommer for fullt. I mellomtiden har vi levd med den såkalte Lisboa-traktaten i ti år, uten fokus eller debatt om hva den betyr for EUs føderale veivalg.

Helt siden slutten av den første verdenskrigen har vi hatt en debatt om utviklingen av vår verdensdel til å bli en føderal statsdannelse etter modell av USA. Etter den andre verdenskrigen ville Winston Churchill ha et Europas Forente Stater som bolverk mot Sovjetunionen. Han ville holde Storbritannia utenfor, han så fortsatt mulighetene for en verdensomfattende imperium under britisk ledelse. Jean Monnet ville skape et Europas Forente Stater i 1953, men han ville det skulle skje raskt, så folk ikke forsto hva som skjedde. Slik gikk det ikke.

Det begynte med Kull- og stålunionen og deretter EEC og Roma-traktaten i 1957. Gjennom Marshallplanen presset USA på for å samle Europa i en blokk basert på markedsliberale prinsipper til det beste for flernasjonale selskaper, de globale finansinstitusjonene og deres nettverk av finansfyrster og spekulanter. Den kriminelle etterretningsorganisasjonen CIA, finansierte Europabevegelsen, som sto bak propagandaen for å selge ideen om EU som et fredsprosjekt.

EEC eller fellesmarked ble de første skritt på veien. Det begynte med de seks, – Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og de tre Be-Ne-Lux landene. Det ble etablert en frihandelssone EFTA, med Storbritannia, Sveits, Østerrike, Portugal og de skandinaviske landene. Hensikten var at de skulle smelte sammen til en enhet. Norge ble med i EFTA-samarbeidet. Debatten om Norges tilslutning til Fellesmarkedet/EEC var opprivende med klare skillelinjer, mellom by og land og den politisk og økonomiske eliten mot folk flest. Folket tok en knapp seier i både 1972 og i 1994. Den politiske eliten i vårt land hadde ingen respekt for folkeviljen. EU-tilpasningen fortsatte for full styrke, hovedsakelig gjennom EØS-avtalen.

I 2000 oppnevnte Kommisjonen et konvent som skulle legge fram et forsalg til en europeisk konstitusjon eller grunnlov. Den tidligere franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing ble tildelt lederrollen og så seg sjøl om Europas Thomas Jefferson, den sentrale personen i utarbeidelsen av USAs konstitusjon. Det var det føderale USA som var modell for konventets arbeid.

De la fram et forslag i 2004, som ble avvist i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. EU-Kommisjonens leder Romano Prodi konstaterte at tiden ikke var moden og la forslaget i en skuff. Imperiebyggerne i Brussel har ikke for vane å gi opp sine planer. Konventets forslag til konstitusjon kom tilbake som Lisboa-traktaten, vedtatt 13. desember 2007 og trådde i kraft fra 1. desember 2009. Angela Merkel og andre europeiske ledere fastslo at dette var den avviste konstitusjonen, men noen euronasjonalistiske symboler var tatt ut av lovteksten. Det gjaldt EUs flagg, EUs hymne og noen andre symboler. Både flagget og hymnen er fortsatt til stede, som alle kan se og høre.

Vi kan konstatere at i EU gjør man ingen forskjell på konstitusjon og en traktat. Juridisk er det to forskjellige begreper. En konstitusjon er et juridisk grunnlag for en statsdannelse, mens en traktat er et juridisk grunnlag for en avtale mellom to eller flere sjølstendige stater. Strategien er tydeligvis å tåkelegge den føderale utviklingen, for å dempe motstanden mot EU som en føderal statsdannelse. I alle EU-landene er det flertall for dagens EU, men stor motstand mot en føderal utvikling på bekostning av de europeiske nasjonalstatene.

Fra 1. desember 2009 trådde Lisboa-traktaten i kraft. Fra det tidspunkt var EU ikke lengre en organisasjon for europeisk samarbeid, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Det skjedde uten store debatter eller folkeavstemninger. Fra det tidspunkt var det ikke lengre aktuelt med medlemskap i EU, – men et spørsmål om å bli en del av den føderale superstaten. Fra det tidspunkt var begrepet medlemskap i EU gått ut på dato. Imperiebyggernes planer er en føderal statsdannelse med et stort antall regioner, ikke delstater som i USA. For Norges vedkommende er det aktuelt å dele landet i fire regioner, Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet og Viken.

Det er i lys av EUs føderale planer vi må se forslaget om å få regioner i stedet for fylkeskommuner. Det hevdes at dagens nasjonalstater og nasjonalistiske holdninger er til store skade og derfor må erstattes av en mer omfattende euronasjonalisme. Det er pinlig å konstatere at politiske partier, som hevder de er i mot EU og EØS-avtalen, tilpasser sin organisasjon ved å nedlegge fylkeslag og gjøre de om til regionslag. Det er grunn til å tro at noen i Brussel nikker anerkjennende til en slik utvikling.

Det var Sverige som hadde det roterende formannskapet i EU, når Lisboa-traktaten trådde i kraft. Utenriksminister Carl Bildt innkalte de tjueåtte statslederne til toppmøte i desember 2009. Reaksjonen kom raskt fra EU-statenes utenriksministerne, som henviste til at de alltid deltok i toppmøtene. Bildt gjorde dem oppmerksom på at i henhold til Lisboa-traktaten var forholdene mellom EU-statene nå blitt innenrikspolitikk og at det derfor ikke var behov for at utenriksministerne var til stede på toppmøtene. Slik ble det. Det betyr at forholdet mellom Norge og Sverige fortsatt er utenrikspolitikk, mens forholdet mellom Sverige og de øvrige EU-stater er innenrikspolitikk.

Lisboa-traktaten er i realiteten EUs konstitusjon eller grunnlov. Den har regler som fastslår at EU er en juridisk person, det vil si en statsdannelse. Den fastslår at EU skal bygges på markedsliberale prinsipper og dermed avviser andre ideologiske retninger, – som sosialdemokrati, sosialisme og kommunisme. I en slik tilstand er det naturligvis ingen plass til folkestyre, verken nasjonalt, regionalt eller lokalt. Det er åtte år siden Kommunenes Sentralforbund, la fram en rapport om at 70 prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, var påvirket av EUs rettsakter, det vil si direktiver, forordninger eller avgjørelser i European Court of Justice, EUs høyeste rettsorgan.

Det er noen som hevder at planene om Europas Forente Stater ikke er virkeligheten, men en konspirasjonsteori for å skade EU. Kommisjonens nye leder, Ursula van der Leyen, har uttalt at planene om et føderalt Europa, med en europeisk hær, står øverst på hennes og Kommisjonens handlingsprogram for EUs framtid. Det må ikke være noen tvil om hvilke utfordringer vi står overfor i kampen mot EU.

Ursula von der Leyen til Der Spiegel: «My aim is the United States of Europe — modelled on federal states like Switzerland, Germany or the U.S.,»

EU-Kommisjonen har enerett på å fremme forslag til behandling i EU. Ministerrådet tar de store beslutningene, mens EU-parlamentet med sine 751 representanter valgt fra EU-landene, har begrenset innflytelse på den politiske utviklingen. European Court of Justice, er det høyeste rettsorganet. Det gjelder også for Norge på grunn av EØS-avtalen. EU har en egen valuta og egen pengepolitikk. Egen forsvars- og utenrikspolitikk, med diplomatisk korps som en statsdannelse. Tusenvis av rettsakter på alle politiske områder viser at det meste er på plass for en fungerende føderal statsdannelse en gang i framtiden.

Det er med undring vi kan se at Nei til EU og de politiske partiene som utgir seg for å være mot EU inkludert EØS-avtalen, ikke tar uttalelsene fra Kommisjons leder på alvor. Det er mer enn ti år siden Lisboa-traktaten trådde i kraft og den føderale utviklingen går sin gang. Norge har akseptert mer enn 12.000 rettsakter fra EU og er mer klar for den føderale statsdannelsen enn mange av dagens EU-stater. At Norge har sagt nei takk til EU i to folkeavstemninger har liten betydning, når EU-tilpasningen pågår for fullt i strid med folkeviljen. I dagens situasjon er det neppe behov for en ny folkeavstemning om vårt forhold til EU og den føderale utvikling.

Foran Stortingsvalget 2021 må Norges forhold til EU settes øverst på den politisk dagsorden. Spørsmålene blir: Vil vi at Norge skal opphøre som sjølstendig stat? Vil vi at landet skal deles i fire regioner og bli fullverdige deltakere i Europas Forente Stater? Vil vi at folkestyre skal avløses av markedsstyring på alle politisk nivå, med konkurranseutsetting og privatisering? Kan vi finne allierte i andre EU-stater, mot den føderale utviklingen i Europa? Hvem er motkreftene i Norge og EU, som jobber systematisk mot folkeviljen, for et føderalt og markedsliberalistisk samfunn? Hvilke partier kan vi stole på og gi vår stemme for å stoppe den negative udemokratiske utviklingen i Europa og i vårt eget land?

Det er mange uavklarte spørsmål for både de politiske partiene og hver enkelt av oss. Den politisk dagsorden må settes nå, i 2021 er det kanskje for sent. Til Stortingsvalget i 2021 må vi ha et klart bilde på hvor partiene står og hva er deres alternativer til EUs føderale utvikling.