Knock-out for Corbyn-linja! I Norge snakkes det heller ikke om EUs politikk

25
Illustrasjon: Victoria M Gardner, Shutterstock

Fra Politikus.

Valget i Storbritannia gikk ikke som de ledende politikerne og journalistene ville, og som de så optimistisk meldte om i de siste dagene, også i Klassekampen, om at nå var Labour i ferd med å ta igjen forspranget og at Boris Johnson til og med kunne miste plassen sin i parlamentet. I stedet blei det igjen for de EU-entusiastiske politikerne og journalistene: Your boys took a hell of a beating! 

Av Ove Bengt Berg

Labour gikk tilbake åtte prosentenheter fra 2017-valget, og med et kraftig tap i mandater, 59. De konservative gikk bare fram én prosentenhet, men fikk et overveldende flertall på nær 60 mandater. I fem år kan Johnson styre som han vil.

Valget i Storbritannia viser det samme mønsteret som ellers i Europa, den sjølutnevnte internasjonale eliten som styrer gjennom de overnasjonale lovene de har fått vedtatt på tvers av nasjonalt demokrati, fikk seg nok en «på tygga».

Dette valget i en av Europas viktigste nasjoner er en viktig seier for det nasjonale sjølstyret, mot de strenge markedsøkonomiske lovene praktisert med tvang av EU-kommisjonen; de såkalte «fire frihetene». Frigjort fra «EU-frihetenes» tvangstrøye kan en mer radikal og sosial politikk gjennomføres. Det kan den bare utafor EU-kommisjonens overstyring.

Valget i Storbritannia peker fram mot en oppløsning av EU, og dermed for bedre sosiale tider for de av Europas mennesker som holder hjulene i gang.

Tradisjonelle Labour-bastioner som ble vunnet av Boris Johnson. Credit: PA

Som ellers i Europa: Sosialdemokratene har mista kontakten med arbeiderklassen

På BBC World i natt sa en tidligere aktiv kampanjeleder for Labour at Labour hadde tapt kontakten med vanlige folk. Det gjelder jo generelt for alle de sosialdemokratiske partiene i Europa. I Norge er det pampede strebere som er innom Arbeiderpartiet for å skaffe seg et springbrett for et mer velstående og politisk mektig liv. Som at Arbeiderpartiet har vært en viktig støttespiller for Erna Solbergs regjerings mest mislykte politiske «moderniseringsprosjekter».

Corbyn – en sympatisk, men uklar leder som vakler

Jeremy Corbyn har leda Labour til et svært dårlig valgresultat. Han ville ha omvalg om Brexit, det vil si enda mer kaos og uklarhet. Kanskje han vil ha omvalg om dette valget også, for det gikk heller ikke så bra for han? Kampen for ny avstemning slo ikke an hos hans egne velgere.

At han i det hele tatt gikk med på parlamentsvalg nå, Labour kunne ha hindra det, sier alt om hvilke politiske illusjoner og manglende bakkekontakt han har med vanlige folk.

Jeremy Corbyn, en sympatisk leder som vaklet og falt. Foto: Shutterstock.

Han lot seg presse av EU-tilhengerne i partiet til i praksis å stå fram som en tilhenger. Corbyn ville gjøre valget om til et valg om sosial utjamning og nasjonalisering av jernbanen. Valget blei utløst av Brexit, og det viste seg en illusjon å gjøre valget om til en annen problemstilling og for sosiale spørsmål. EU godtar heller ikke nasjonalisering av jernbanen.

Over hele Europa ser flere og flere arbeidere at EUs «fire friheter» er døden for dem. De konservative tok velgere i Labours kjerneområder på grunn av Labours Brexit-motstand.

Hvor blei det av «ungdommene» og det overveldende «remain»-flertallet?

EU-tilhengerne nasjonalt og internasjonalt, og journalistene, har messa siden avstemninga i 2016 om at det er flertall i Storbritannia mot Brexit, og at særlig ungdommen er imot. Millioner har gått i tog mot Brexit, viser de optimistisk til. Likevel slår valgresultatet fast at «remain»-partiene, Labour inkludert, og særlig de politiske meningsfellene i det høyreekstreme Liberaldemokratene, gikk tilbake. Når de som ville bli i EU fikk muligheten i valget, stemte de ikke slik.

EØS-skandalen: SV og Rødt fører Corbyn-linja: Ikke snakk om EUs politikk!

I Norge følger SV og Rødt Corbyn-linja i spørsmålet om vilkåra for å få trygdeytelser: Sosialt urettferdig politikk har ingenting med EUs markedsøkonomiske tvang gjennom de «fire frihetene» å gjøre, er deres standpunkt. Som for Corbyn, så også for SV og Rødt: Det er en taperpolitikk. Over hele Europa er tendensen klar: Kampen for overnasjonalt styre med fri innvandring, fri arbeidsinnvandring, kamp mot nasjonale tradisjoner og identiteter, med hovedvekt på antirasistisk kamp, for oppsplitting av folk i minoritetsidentiteter under ledelse av et folkefjernt universitetssjikt, gir økt oppslutning om dem som står for en høyreorientert økonomisk politikk.

Hets mot Corbyn

Angrepene på Corbyn for «anti-semittisme» og «ekstremisme» er svært urimelige og åpenbart uriktige. Israel har en stor makt i de fleste vestlige stater til å stanse kritikk av Isreals politikk og kalle det «anti-semittisme». Heldigvis har ikke de samme anklagene samme suksess i Norge tross mange forsøk og den store kristelige innflytelsen  — foreløpig.

Boris Johnson: Upopulær blant journalistene – populær blant folk

Boris Johnson er ikke en politiker etter journalistenes smak. Alt som er galt med et menneske er blitt klistra til han. Som med Trump. Likevel vil velgerne ha dem. Politikken blir overordna negative personlige egenskaper. For de lytter på folk, arbeidende folk som gir overskudd til å holde det ikke-valgte politiske sjiktet for overnasjonalt tvangsstyre i live.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Banner-Steigan-1024x546.png
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Mitt-innlegg-7-1024x1024.png
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Valget i Storbritannia betraktes som å være et valgskred for Boris Johnson og for de konservative.

    Men tallene fra valget sier noe annet (her fra NA24):
    Boris Johnson og de konservative fikk 13,9 millioner stemmer (43,6 %), mens Jeremy Corbyn og Labour fikk 10,3 millioner (32,2 %). Mens Theresa May fikk 13,6 millioner stemmer i «katastrofevalget» i 2017, fikk Boris Johnson bare 269.000 flere stemmer i «triumfvalget» nå.

    Det er nok heller Labours kraftige fall på 8 prosentpoeng som i praksis har utgjort valgskredet for de konservative (dvs at opposisjonen mot de konservative har blitt alt for mye oppsplittet).

    Hva kan vi lære av dette britiske kaos?
    Hvis det feks skulle bli flertall i en norsk folkeavstemming for utmeldelse av EØS, så er spørsmålet om vi kan stole på at en norsk Høyre-regjering (med feks Erna Solberg) eller en AP-regjering (med feks Støre) kan klare å gjennomføre forhandlinger med EU om en norsk handelsavtale med EU? Trolig må en allianse av SP sammen med SV og Rødt være i flertall på Stortinget for at befolkningen skal kunne ha sjans til å få det forhandlingsresultatet som det norske folk ønsker. Så oppgaven er ikke bare å vinne en folkeavstemming om EØS, EØS-motstanderne må samtidig også være i flertall på Stortinget for at det skal bli mulig å få til en god handelsavtale med EU. Og man skal ikke se bort fra at feks Frp i en slik sammenheng som dette erklærer seg for å være et anti-EØS parti i håp om å kunne ødelegge forhandlingene.

  2. kjell108 says:

    Nei. Nigel Farage beordret samtlige lister til (Brexit Party) destruert - med unntak for kretser hvor sjansen for at de kunne vinne var nil. Nå har (Brexit Party) null representanter. Null splittelse kan du si.
    Siste valg var et Brexit-valg. De konservative har fått et Brexit-mandat, enten de liker det eller ikke. Hvis du er konservativ er du Brexit.
    NRK ble tatt på senga. Halvparten er sykemeldt?

    Trump er klart en ja-til-global-oppvarming type. Forhåpenlig er Boris Johnson det også. Corbyn var klart Agenda 2030.

  3. SHO says:

    Labour mistet noe slik som 900.000 stemmer ved dette valget. Hvem stemte de på? Flere av disse stemte nok på De konservative (la oss si 200.000), men hva med de resterende ca 700.000 stemmene, hvem stemte disse på? Eller stemte de ikke i frustrasjon pga mangel på et reelt alternativ?

  4. kjell108 says:

    Hva som helst unntatt Corbyn. Corbyn vil nå melde seg til NAV.
    Ringvirkningen av valget vil skylle over hele EU, helt til USA? Å være sosialdemokrat idag nærmer seg esel.

  5. SHO says:

    Hele poenget med Brexit-partiets valgtaktikk var å stille til valg kun i de valgkretsene hvor de ikke ville ødelegge for vinnersjansen til de konservative, men hvor de heller kunne ta stemmer fra oposisjonen mot de konservative slik at de konservative hadde større sjanse til å vinne mandatet (de ene mandatet i ennmannskretsen). Hele poenget var at Brexit-partiet gjorde dette for splitte og svekke opposisjonen mot de konservative. Noe av det samme kan man også se i USA hvor De grønne ved presidentvalget bare stiller til valg i de valgkretser hvor de ikke ødelegger for demokratenes vinnersjanse (men gjerne stiller til valg i de valgkretser hvor de kan svekke det republikanske partiets vinnersjanser).

    Det ser ut som Brexit-partiets mål var at de konservative skulle vinne i flest mulig valgkretser og således få flest mulig av sine representanter inn i parlamentet. Trolig var taktikken omtrent slik: I valgkretser der hvor De Konservative lå an til å vinne mandatet, stilte ikke Brexit-partiet til valg. I valgkretser der hvor Labour (eller andre) lå an til å vinne mandatet stilte Brexit-partiet til valg for å splitte opposisjonen mot De Konservative, slik at De Konservative fikk større sjans til å vinne det ene mandatet i valgkretsen. I uavklarte valgkretser måtte Brexit-partiet vurdere hva som var mest formålstjenelig, å stille til valg eller ikke å stille til valg. Det kan tenkes at det foregikk et valgtaktisk samarbeid i all hemmelighet mellom Boris Johnson og Brexit-partiet selv om dette skulle føre til Brexit-partiets undergang. Og det ser ut som taktikken var særs vellykket, Brexit-partiet fikk null representanter i parlamentet og De Konservative fikk over halvparten av representantene i parlamentet. Brexit-partiets overordnete mål om Brexit kan altså bli gjennomført i regi av De Konservative (til tross for at De Konservative altså fikk bare 43,6% av stemmene).

  6. kjell108 says:

    Å beskrive nazipartiet for sosialistisk - hva Hitler promoterte seg som - er like korrekt som å beskrive bolsheviker som sosialister. Det var samme systemet. Høyre (Mussolino) = Venstre (Stalin)
    Nazistene krevde at alle skulle slutte seg til Hitlerjugend.
    De som stod bak Hitler og Lenin var de samme frimurerne (Jesuittene er over dem igjen) (Thule Society), spesiellt de i Sveits (Protokollene). Idag promoterer de Climate Change
    Sentralisme er fra frimurerne. Både Hitler og Lenin utnyttet det. Å trakassere politiske fiender er fra frimurerne
    Idag har vi Soros / Vatikan -> Open Society -> Antifa (brownshirts)
    Idag har vi deep state -> DEM (en variant av nasjonal sosialisme)
    Legg merke til at deep state holder på å bli synlig i USA. Vanlige folk reagerer på løgn og bedrag fra sine DEM politikere, og vanlige folk vil ha blod, liksom Judge Jeanine. Dagens Kongress (nazister i mine termer) er blitt noe folk vil ha vekk

    Logisk: Vatikanet / frimurerne (de er det samme) -> deep state

    Hva vi finner i wikipedia om VK2 blir historieforfalskning

  7. SHO says:

    Jeg er klar over at Norge kan falle tilbake på den gamle frihandelsavtalen hvis Norge går ut av EØS. Dette vil gjøre det enklere å gå ut av EØS. Men hvis Norge skulle gå ut av EØS så vil sterke krefter både i Norge (bla Ap og Høyre) og i EU ønske seg noe annet enn en slik frihandelsavtale. Derfor tror jeg det er veldig viktig at man i en slik situasjon har et flertall av EØS-motstandere i stortinget som ønsker en slik type frihandelsavtale(+/-) fremfor fortsatt EØS-medlemskap eller fullt EU-medlemskap. Skal feks Ap eller Høyre lede slike forhandlinger med EU om oppsigelse av EØS-avtalen, så kan vi risikere at vi havner opp med noe som i praksis vil ligge nærmere fullt EU-medlemskap eller kanskje EØS-light hvis disse grupper har flertall i Stortinget.

  8. [quote=“SHO, post:17, topic:4946, full:true”]
    Jeg er klar over at Norge kan falle tilbake på den gamle frihandelsavtalen hvis Norge går ut av EØS.

    Greit, men det var ikke lett å forstå ut av ditt innlegg :slight_smile:

    Dette vil gjøre det enklere å gå ut av EØS. Men hvis Norge skulle gå ut av EØS så vil sterke krefter både i Norge (bla Ap og Høyre) og i EU ønske seg noe annet enn en slik frihandelsavtale. Derfor tror jeg det er veldig viktig at man i en slik situasjon har et flertall av EØS-motstandere i stortinget som ønsker en slik type frihandelsavtale(+/-) fremfor fortsatt EØS-medlemskap eller fullt EU-medlemskap. Skal feks Ap eller Høyre lede slike forhandlinger med EU om oppsigelse av EØS-avtalen, så kan vi risikere at vi havner opp med noe som i praksis vil ligge nærmere fullt EU-medlemskap eller kanskje EØS-light hvis disse grupper har flertall i Stortinget.

    Jeg er EU-motstander selv, så jeg er ikke helt uenig. Men som det står så gjelder jo fortsatt den gamle avtalen. Det betyr i utgangspunktet at vi ikke trenger en ny, men kanskje bare forhandle på noen punkter som må justeres etter så mange år osv.?

    Det er ikke så mange EØS-motstandere blant partiene på Stortinget? SP og Rødt antar jeg.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

17 flere kommentarer

Deltakere