John Pilger: Det er ingenting igjen av diplomatiet som gjorde at den gamle kalde krigen forble kald

0
John Pilger

Finian Cunningham intervjuer John Pilger.

Dette intervjuet ble først publisert på Strategic Culture Foundation. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Den australskfødte John Pilger har jobbet i over fem tiår som reporter og dokumentarfilmskaper, og har dekket kriger og konflikter over hele verden. I det følgende intervjuet sier den prisbelønte journalisten at verden uten tvil befinner seg på et farligere geopolitisk tidspunkt enn selv under Cubakrisen i 1962, da den kalde krigen var på sitt farligste. Dette er fordi amerikansk «eksepsjonalisme» – som han påpeker er et speilbilde av det nazistiske Tysklands «eksepsjonalisme» – har utviklet seg til en hypergangster-fase. Amerikanske og vestlige mediers nådeløse bakvaskelser av Russland viser at det er få ting igjen som vil være i stand til å stanse aggresjonen mot Moskva, noe som i det minste fantes under den forrige kalde krigen. Når Russland og Kinas nekter å å bøye seg for Washingtons diktat, gjør de den amerikanske hegemoniske staten og dens ønske om et verdensherredømme der vinneren tar alt, rasende.

John Pilger gir også sine omfattende synspunkter på den systematiske forverringen av vestlig mainstream-journalistikk, som har endret seg til å være en utilslørt propagandaspreder for statlig makt og de store selskapenes fortjeneste. Han fordømmer videre den pågående forfølgelsen og torturen av sin landsmann, redaktøren Julian Assange, som blir holdt i et britisk toppsikkerhetsfengsel som ofte brukes til å fengsle massemordere og domfelte terrorister. Assange blir forfulgt for å ha sagt sannheten og for å ha avslørt enorme forbrytelser begått av USA og Storbritannia, sier Pilger. Det hele er et dyster advarsel om en skjult krig som føres mot uavhengig journalistikk og ytringsfrihet, og mer illevarslende, en indikasjon på en glidning mot politistat og fascisme i såkalte vestlige demokratier.

INTERVJU

Spørsmål: I din dokumentarfilm, The Coming War on China (2016), bedømmer du at USA er på en strategisk kollisjonskurs med Kina, for kontroll over Asia-Stillehavsområdet. Ser du fortsatt trusselen om krig på horisonten mellom disse to maktene?

John Pilger: Trusselen om krig er kanskje ikke akkurat i dag, men vi vet eller burde vite at hendelser kan endre seg raskt: en kjede av hendelser og feilsteg kan antenne en krig som kan spre seg uforutsigbart. Kalkulasjonen er ikke i omstridt: en «fiende» har knapt 12 minutter på seg til å bestemme om og hvor han skal beordre en gjengjeldelsesangrep med atomvåpen.

Nylig anklaget USAs utenriksminister Mike Pompeo Kina for å være «virkelig fiendtlig mot USAs interesser». Hva mener du motiverer USAs bekymringer om Kina?

John Pilger: USAs utenriksdepartement erklærte en gang, «Å søke noe annet enn dominerende makt ville være å velge nederlag.» Roten til mye av menneskehetens utrygghet er, bemerkelsesverdig, én nasjons selvtillit og villfarelse: De forente stater. Amerikas forestilling om seg selv er ofte vanskelig for oss andre å forstå. Fra president Teddy Roosevelts dager har det «hellige oppdraget» vært å dominere menneskeheten og dens vitale ressurser, om ikke ved trusler og bestikkelser, så ved bruk av vold. På 1940-tallet beskrev amerikanske “krigs-intellektuelle”, som diplomaten og historikeren George F. Kennan, nødvendigheten av amerikansk dominans av ”the Grand Area», som er det meste av verden, særlig Eurasia, og spesielt Kina. Alle som ikke var amerikanere skulle omskapes i “vårt bilde”, skrev Kennan; Amerika var modellen. Hollywood har reflektert dette synet med slående nøyaktighet.

I 1945 fikk denne visjonen, eller manien, en moralsk fornyelse med det nazistiske Tysklands nederlag. I dag tror mange amerikanere at landet deres vant andre verdenskrig og at nettopp de er de «eksepsjonelle» menneskene. Denne mytologien (som minner om nazistisk propaganda) har lenge hatt et evangelisk grep i USA og er den sentrale søylen i behovet for å dominere, noe som krever fiender og frykt. USAs lange historie med rasisme mot Asia og deres historiske ydmykelse av det kinesiske folket, gjør Kina til perfekt som den nåværende fienden.

Jeg må legge til at «eksepsjonalisme» ikke bare omfavnes av den amerikanske høyresiden. Selv om de kanskje ikke innrømmer det, tror mange liberale også på det, og det samme gjør de som beskriver seg selv som “venstresida”. Det stammer fra den mest voldsomme ideologien på jorden: amerikanisme. At dette ordet sjelden blir ytret, er en del av dets kraft.

Synes du det er en underlig anomali at Trump-administrasjonen har vedtatt en aggressiv politikk overfor Kina, men allikevel ser det ut til at denne amerikanske presidenten søker et mer vennlig forhold til Russland?

John Pilger: Å splitte Kina og Russland med målet om å svekke begge, er et ærverdig amerikansk spill. Henry Kissinger spilte det. Når det gjelder Trump, er det umulig å vite hva han mener. Uavhengig av hans tilnærming til Putin, har USA aggressivt undergravd Ukraina og militarisert Russlands vestlige grense og er en mer umiddelbar trussel mot Russland enn de er mot Kina.

Tror du at riksrettsprosessen som er i gang mot Trump rett og slett er et kupp for å bli kvitt ham av den dype staten på grunn av hans relativt vennlige holdning til Russland?

John Pilger: Det er en teori; jeg er ikke sikker. Trumps valg i 2016 forstyrret et mafialignende system med stammer som støttet sine egne, som demokratene dominerer. Hillary Clinton var den utkårede; hvordan våger Trump å gripe tronen hennes! Mange amerikanske liberale nekter å se sin korrupte heltinne som Wall Streets representant, en krigshisser og et symbol på kuppet kvinnesak. Clinton er legemliggjørelsen av et korrupt system, Trump er dets karikatur.

Du har jobbet i over fem tiår som krigsreporter og dokumentarfilmprodusent i Vietnam, andre steder i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Hvordan ser du dagens internasjonale spenninger mellom USA, Kina og Russland? Tror du faren for krig er større nå enn i tidligere tider?

John Pilger: I 1962 ble vi kanskje alle reddet av at en offiser i den sovjetiske marinen, Vasilij Arkhipov, nektet å avfyre en atomtorpedo mot amerikanske skip under Cubakrisen. Er vi i større fare i dag? Under den kalde krigen var det streker som den andre siden ikke turte å gå over. Nå er det er få, om noen, streker tilbake; USA omringer Kina med 400 militærbaser og seiler sine skip med liten dypgang gjennom kinesiske farvann og flyr dronene sine i kinesisk luftrom. Amerikansk-ledete NATO-styrker konsentreres på den samme russiske grensen nazistene krysset; den russiske presidenten blir rutinemessig bakvasket. Det er ingen tilbakeholdenhet og ingenting igjen av diplomatiet som gjorde at den gamle kalde krigen forble kald. I Vesten har vi godtatt dette, som tilskuere i våre egne land, og foretrekker å se bort (eller på smarttelefonene våre) i stedet for å frigjøre oss fra den postmodernismen som omslutter oss med sine besnærende «identitets»-distraksjoner.

Du reiste mye i USA i løpet av den kalde krigen. Du var vitne til attentatet på presidentkandidat Robert Kennedy i 1968. Det ser ut til at den amerikanske kalde krigens besettelse av «kommunisme som et onde» er erstattet av en like intens russofobi mot det nåværende Russland. Ser du en fortsettelse av denne fobien fra den kalde krigens dager til i dag? Hvordan forklarer du denne mentaliteten?

John Pilger: Russerne nekter å bøye seg for Amerika, og det kan ikke aksepteres. De spiller en uavhengig, for det meste positiv, rolle i Midtøsten, det motsatte av Amerikas stadige voldelige undergravninger, og det er uutholdelig. I likhet med kineserne, har de skapt fredelige og fruktbare allianser med mennesker over hele verden, og det er uakseptabelt for gudfaren USA. Den stadige bakvaskelsen av alle ting forbundet med Russland er et symptom på tilbakegang og panikk, som om USA har forlatt det 21. århundre og dratt tilbake til 1800-tallet, besatt av et syn på at verden må tilhøre noen. Under omstendighetene er fobien du beskriver neppe overraskende.

Hvordan har nyhetsjournalistikk, spesielt i vestlige stater, endret seg i løpet av karrieren din? Du har vunnet flere priser for dinne skriverier og filmer, men i dag kommer man sjelden over artiklene dine i mainstream media, selv om du fremdeles jobber aktivt som journalist i følge ditt eget nettsted?

John Pilger: Journalistikk var ikke dominert av store selskap da jeg begynte. De fleste aviser i Storbritannia var en trofast gjenspeiling av interessene til det som var kjent som etablissementet, men de kunne også være særegne. Da jeg kom til Fleet Street i London på begynnelsen av 1960-tallet, da kjent som ”avisenes Mekka”, var perioden optimistisk og selv de mest høyreekstreme avisene tålte, til og med oppmuntret, villstyringene, som ofte er de beste journalistene. Daily Mirror, den gang avisen med størst opplag i verden bortsett fra Folkets Dagblad, var soldatenes avis under andre verdenskrig og forble, for millioner av briter, deres avis. For oss i Mirror var det et ideal å representere og forsvare mennesker, ikke makt.

I dag er sanne villstyringer overflødige i mainstream media. Korporativ PR er den virkelige makten i moderne journalistikk. Se på hvordan nyheter skrives: nesten ingen av dem er ærlige. Jeg skrev i mange år for Guardian; min siste artikkel var for fem år siden, hvoretter jeg ble oppringt. Jeg ble utrensket, sammen med andre uavhengige forfattere. The Guardian fremmer nå som besatt løgner om Russland, interessene til Storbritannias etterretningstjenester, Israel, Det amerikanske demokratiske parti, borgerlig kjønns-politikk og et selvgodt syn på seg selv. Avisens heksejakt mot Julian Assange – en del av en kampanje som FNs rapportør for tortur omtaler som «mobbing» – inkluderer løgner av en type som tidligere var forbundet med den høyreorienterte Murdoch-pressen. Avisens grusomhet mot Assange er absolutt en hån mot de liberale verdiene som den hevder å stå for.

Du har vært en fremtredende tilhenger av Julian Assange, grunnlegger og redaktør for WikiLeaks, som for tiden er fengslet i Storbritannia og venter på en utleveringhøring neste år til USA angående siktelser for spionasje. Hva ligger egentlig bak fengslingen av Assange?

John Pilger: Julian Assange er hva journalister bør være og sjelden er: han er en utrettelig, uredd taler av sannhet. Han har avslørt store mengder av store makters hemmelige, kriminelle liv: om «våre» regjeringer, deres løgn og vold i vårt navn. For ti år siden lekket WikiLeaks et dokument fra det britiske forsvarsdepartementet som beskrev gravende journalistikk som den største trusselen mot maktutøvelse bak lukkede dører. Gravende journalister ble vurdert høyere på trusselskalaen enn «russiske spioner» og «terrorister». Assange og WikiLeaks kan hevde denne seierskransen. Hvis amerikanerne prøver å ta ham og stenger ham inn i et fengselshull, vil de prøve å ta andre, inkludert journalister som ganske enkelt gjør jobben sin. Og de vil prøve å ta deres redaktører og utgivere også.

Du poengterer at Assange stiller de vestlige mainstream-mediene i skammekroken fordi Wikileaks publiserte knusende informasjon som avslører enorme krigsforbrytelser begått av USA og deres NATO-allierte i Irak, Afghanistan og andre steder, mens mainstream media ignorerte disse forbrytelsene eller gir dem relativt liten dekning. Forklarer dette hvorfor disse mediene ignorerer Assanges situasjon?

John Pilger: Det er endelig en økende erkjennelse av at den grove urettferdigheten mot Assange sannsynligvis vil skje mot andre. Den nylige uttalelsen fra Storbritannias journalist-fagforening er et tegn på endring. Stillheten må brytes hvis journalister skal gjenvinne sin ære.

Du har nylig besøkt Assange i Storbritannias toppsikkerhetsfengsel Belmarsh hvor han blir holdt i isolasjon. Hvordan vil du beskrive hans fysiske og mentale tilstand? Du sier at han blir utsatt for en skueprosess. Er mishandlingen hans sammenlignbar med det vestlige medier ville fordømt som forfølgelse under diktaturer?

John Pilger: Julians siste rettsopptreden 21. oktober ble effektivt kontrollert av fire amerikanere fra den amerikanske ambassaden som satt bak aktor og ga håndskrevne  instrukser til ham. Dommeren så på denne innblandingen og lot den fortsette. Samtidig behandlet hun Julians advokater med forakt. Da Julian, som er syk, slet med å uttale navnet sitt, hånet hun ham. Forskjellen fra en skueprosess under den kalde krigen var at dette ikke ble sendt på statlig fjernsyn; BBC nevnte det ikke.

Med arrestasjonen av Julian Assange og andre uavhengige journalister som Max Blumenthal i USA som avslørte Washingtons regimeskifte-forbrytelser i Venezuela, og gitt den tause likegyldigheten i vestlige medier, tror du det er en virkelig fare for at USA glir mot en politistats-fascisme?

John Pilger: Noen vil hevde at overgangen har skjedd.


Med velvillig tillatelse fra Finian Cunningham. Første gang publisert på Strategic Culture Foundation.

Les også John Pilgers egne nettsider.

Forrige artikkelEt israelsk kupp for å plante muslimhat på nettsider over hele verden
Neste artikkelVoldtekstmannen i din vei