oss 100 kroner!
Alle løftene fra EU har ett etter ett vist seg illusoriske. Vekst? Fred og sikkerhet? Uavhengighet?
Av George Chabert, Trondheim.
For 25 år siden sa det norske folk nei til EU, men Norge ble som kjent likevel innlemmet i unionen via EØS-avtalen. Ved den korsveien tok man imidlertid ikke sjansen på å la folket få stemme. Første desember for 10 år siden gjorde Lisboa-traktaten EU enda mer integrert og byråkratisert, til tross for at Nederland og Frankrike i folkeavstemninger hadde stemt imot EU-grunnloven et par år tidligere, og dermed sagt nei til en slik utvikling. EU-grunnlovens far, tidligere fransk president Giscard d’Estaing, vedgikk i 2009: «De konstitusjonelle forslagene finnes i sin helhet i Lisboa-traktaten, men i en annen rekkefølge, og satt inn i de tidligere traktatene.»
Alt dette er i tråd med EU-prosjektet, som fra starten av ble utviklet uten folkenes samtykke: «EUs grunnleggende fedre bygget EU uten Europas innbyggere, fordi de anså seg for å være en opplyst avantgarde», uttalte Emmanuel Macron i 2017. Presidenten innrømmer nå at man ikke hadde rett til å forme Europa i strid med folkeviljen. Dette har sin pris: I dag er EU som en hest der de fire beina – Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia – beveger seg i hver sin takt.
Alle løftene fra EU har ett etter ett vist seg illusoriske. EUs vekst er den laveste i den industrialiserte verden. Arbeidsledigheten er langt høyere enn i USA. Fred og sikkerhet? Frankrike og Storbritannia er konstant i krigshandlinger i tidligere kolonier og besittelser, og terroren i Europa er blitt endemisk. Uavhengighet? Det europeiske fellesskapet, grunnlagt åtte år etter Nato, er jo i grunnen den sivile side av militæralliansen. Ved å koordinere EUs forsvar med Nato har Lisboa-traktaten bundet ytterligere EU til USAs geopolitiske konflikter, og hindret en forsoning med Russland.
Frankrike viser nå sin motvilje mot denne underkastelsen, som blant annet krever kjøp av amerikansk krigsmateriell. Som den franske forsvarsministeren nylig påpekte: «Natos solidaritets-bestemmelse heter artikkel 5, ikke F-35». Macrons utspill om Natos «hjernedød» var ikke tilfeldig. I et møte med Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg gikk han videre: «Er vår nåværende fiende Russland? Er det Kina? Det tror jeg ikke. Jeg mener at vår felles fiende er terrorisme som har slått til i hvert av våre land.» Og den franske presidenten tilføyde at så lenge det er uklart hvilken felles fiende Nato har, kommer han ikke til å forhandle om hvordan kostnader skal fordeles. Vi kan vente at før neste presidentvalg kommer Frankrike til å ta avstand fra Nato, slik landet gjorde det i 1966 under president Charles de Gaulle. Om ikke annet, vil en slik handling uten tvil sikre Macrons gjenvalg: For franskmenn flest er en modig og suveren opptreden det viktigste. Frankrikes Nei til Irak-krigen i 2003 er fortsatt for dem en kilde til stolthet.
De gule vestene, politivolden, de vedvarende sosiale konfliktene og storstreiken som startet 5. desember, alt vil veie langt mindre for franske velgere enn et besluttsomt Nei til USA. At Donald Trump hevder at «ingen trenger Nato mer enn Frankrike», bidrar bare til å forsterke den underliggende antiamerikanske stemningen som til enhver tid preger det franske folket.
I forsvarsspørsmål som på alle andre områder, er EU en union av uenige stater, der det kreves samstemt enighet. Man skal lete lenge etter en bedre definisjon av hjelpeløshet og impotens. Statsviter Pierre Manent kaller nokså humoristisk EU «en koloss som ikke klarer å knytte sine egne skolisser».
I globaliseringens tidsalder blir det sagt at EU skal beskytte medlemslandene mot urettferdig konkurranse innen industri og jordbruk. Men Tyskland – for å ta et eksempel – er en eksportnasjon, og vil aldri godta bestemmelser som kan være til hinder for tysk eksport til Kina og Amerika. Dessverre kan våre EU-tilhengere ikke stoppes med fakta og logikk: EUs indre marked er det største i verden, blir det sagt om og om igjen, og det synes å tale for medlemskap. At Kina, Japan og Sør-Korea eksportere massivt til EU uten å være verken EU-medlemmer eller EØS-underskrivere, nevnes ikke.
I Norge har vi et siste argument som framheves som avgjørende: EØS-avtalen (altså, med få unntak, EU-medlemskap uten stemmerett) koster milliarder, og vi har intet forum der vi kan uttale oss om saker som angår oss. Men skulle det være et argument for at vi bør bli et fullverdig EU-medlem? Merkostnadene vil for norske skattebetalere beløpe seg til langt mer enn de titalls millioner Erna Solberg nå kaster bort for å sikre Norge en statistrolle i FNs sikkerhetsråd, for prestisjens skyld, og muligens med tanke på Jens Stoltenberg som må forlate Nato i 2020. Bortsett fra tapte naturressurser og ytterligere tap av suverenitet, vil et norsk medlemskap i EU ikke endre noe som helst. Vi får nok muligheten til å stemme i ny og ne, men til liten nytte. Som Europa-kommisjonens formann Jean-Claude Junker sa:
«Ingen demokratiske valg kan endre de allerede ratifiserte europeiske traktatene.»
Norges eventuelle tro på medlemskap i EU er dømt til å bli kortvarig. Storbritannia blir nå det første landet som forlater unionen, men andre vil følge etter, så snart overføringene fra de få nettobidragsyterne tørker inn. Mer solid enn det er ikke drømmen unnfanget av Europas «opplyste avantgarde».
Denne artikkelen har stått som kronikk i Adressa.
