oss 100 kroner!
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter,
Det advares mye om religiøs fanatisme ikledd jødisk, islamsk, hindu eller kristen drakt. Men det finnes en religiøs fanatisme som ingen snakker om:
– Den klippefaste troen på at Markedet skal ordne opp.
Konkurranseutsetting, uendelige anbudsrunder og oppsplitting i ulike konkurrerende enheter. Menneskene i denne «religionen» kaller jeg heretter for Markedets Menighet (MM). MM har dominert flere regjeringer (også rødgrønne) og toppes i dag av det nåværende Solberg-regimet. MM ser verden gjennom sine regneark, nøkkeltall og sine mentale modeller om at de ansatte må stimuleres gjennom ytre press og individuelle resultatlønninger, mens topplederne stimuleres til dyktig innsats gjennom rekordhøye lønninger.
Hvorfor kan vi kalle det «religiøs fanatisme»?
Religiøs fanatisme kjennetegnes av en klippefast tro på dogmer/mentale modeller som har liten eller ingen rot i virkeligheten. Det kjennetegnes ved at man forfølger denne trosretningen til tross for at resultatene overhodet ikke står i stil med intensjonene. Denne trosretningen har fått dominere vårt land lenge. Ikke minst fordi den er selve fundamentet for den Europeiske Union. Gjennom EØS-avtalen importeres lover og strukturer som bygger på denne trosretningen.
Men er konkurranse feil?
Konkurranse er en integrert del av naturen og menneskenes systemer. Arter og systemer tilpasser seg og «konkurrerer» i naturen. Og i menneskesamfunnet er det ulike former for konkurranse. I disse dager mellom idrettsutøvere i skisporet eller mellom idrettslag der man må forbedre både de individuelle ferdighetene og særlig samspillet i laget for å oppnå resultater. Eller produsenter av matvarer eller restauranter som må trekke til seg kunder med god kvalitet og service. En restaurant med god mat og service tiltrekker seg deg og meg og de konkurrerer med andre restauranter. Men – ser vi bak denne konkurransen, ser vi også helhetlige systemer av utdanning, forskning, lærende nettverk der ledere og ansatte i bransjen lærer av hverandre og gjerne deler kunnskap. Samfunnsmessige prosesser som
dynamiske og gjensidig avhengige prosesser og systemer som forutsetter at vi forstår disse sammenhengene.
Hva er et system?
Et system er som et symfoniorkester der man må både skape miljø for at hver musiker utvikler sine ferdigheter og der samspillet forbedres hele tiden for å få til stor musikk. En fiolinist i et symfoniorkester må både være god på fiolin, ha gode støttesystemer men hun må først og fremst kontinuerlig trene og forbedre samspillet for å skape stor musikk.
Å skille ut oboene, trommegruppen osv. vil selvsagt ødelegge både de individuelle og kollektive prestasjonene. Slik er det også med jernbanesystemet, petroleumssystemet, attføringssystemet, skolesystemet og – ambulansesystemet i Nord-Norge
Både forskning og nylige fakta på bakken viser at denne MED MER-trosretningen ikke bare er for lengst utdatert, men den kan nå også ta liv. Konkurranseutsettingen av ambulansetjenesten i Nord-Norge viser at med all mulig tydelighet kontrasten mellom ønsket (basert på MM) og virkelig virkning er slående. Mange fly står på bakken og pasienter utsettes for farlige, og livstruende situasjoner. Ambulansetjenesten er ikke bare fly og transport, men sammenhenger i et helhetlig system. Som et symfoniorkester som hele tide jobber hardt individuelt og kollektivt for å berge liv og helse. Spillerne i dette systemet er piloter, mekanikere, forskere, kommuneleger og akuttmedisinsk personell som hver dag jobber for å utvikle sin kunnskap og for å forbedre samspillet i hele tjenesten. De drives av et sterkt ønske om å gjøre en god jobb og redde menneskeliv.
Og hva er den viktigste driveren i dette systemet? Hva er selve «pumpa» i systemet?
Faglighet og samspill med fokus på pasientens helse.
Når Markedets Menighet skifter ut funksjoner basert på anbud, forstyrres samspillet i hele systemet. Lønnskutt fører til at f.eks. piloter mistrives og eller slutter og man må rekruttere nye. Ambulansetjenesten fungerte faktisk før MM rota det til.
Det norske jernbanesystemet var ikke perfekt, men oppsplitting og konkurranseutsetting er oppskrift på en tilsvarende katastrofe som vi ser i Nord. Hvis de hadde gått motsatt veg ville de utviklet tilsvarende resultater som f.eks. kollektivtransporten i Oslo. De har satset på et felles eierskap og en felles ledelse og har gått fra å prestere ganske dårlig til å prestere som noen av de mest pålitelige og kostnadseffektive i Europa. Basert på å forbedre samspillet i hele systemet og samarbeid med de ansatte og dere tillitsvalgte.
Peter M. Senge skriver «Ineffektive ledere beslutter at endringer skal skje,
systemledere fokuserer på å skape forutsetninger for at endringer kan skje og som igjen kan lede til at endringer blir varige».
Markedsmenigheten må snart få avløsning. Ikke for å erstattes av et offentlig målstyringsbyråkrati, men av politikere som forstår at oppgaven deres er å lage «stillaser», eller rammeverk for at skolen, sykehus, transport, byutvikling og alt annet skal frigjøre det enorme potensialet ved å utvikle ekte lærende organisasjoner. Lærende organisasjoner er komplekse systemer som tilpasser og forbedrer og fornyer seg basert på medarbeidernes medfødte ønske om å lære og gjøre en god jobb.
Hva er alternativet?
Ambulansetjenesten i Nord-Norge er et læreeksempel på markedsmenighetens kontraproduktive ideologi i målestokk 1:1. Det viser at det ikke bare må endres politisk kurs og tilbakeføre tjenesten til felleskapet.
De må forstå at problemet er feil tenkning. Det trengs en helt annen tenkemåte. Det trengs systemtenkning der man forstår systemer og forstår hvordan utvikle systemene basert på et konstant, varig og langsiktig formål. Flere politikere har erkjent dette. Men de famler etter alternativer til New Public Management. De forveksler kompleksitet med komplekse løsninger. I en seinere artikkel skal jeg forklare dette «stillaset» og de enkle reglene som daglig praktiseres i lærende organisasjoner.
