oss 100 kroner!
EUs medlemsland ble etter noen maratonmøter i Brussel enige om at unionen skal vær «klimanøytral innen 2050». Kommisjonens nye president, den tyske konservative politikeren Ursula von der Leyen, ville ha et slikt vedtak i ryggen parallelt med det internasjonale klimatoppmøtet for å kunne demonstrere at unionen går i spissen under hennes ledelse.
Men mye tyder på at vedtaket er mer bløff enn realitet. For det første fikk Polen lov til å stå utenfor vedtaket, og Polen får nesten 80% av sin elektrisitet fra kullkraftverk. Tsjekkia, Ungarn og Polen sørget for at atomkraft ble regnet som klimanøytralt, siden atomkraftverk jo ikke slipper ut CO2. Frankrikes Emmanuel Macron hadde ingenting mot vedtaket, siden Frankrike også får mesteparten av sin strøm fra atomkraftverk, og har bestemt seg for å bygge flere slike kraftverk.
Tyskland derimot, faser ut både kullkraft og atomkraft i løpet av ganske kort tid. Ingen andre medlemsland har lyst på å følge Tysklands eksempel, skriver Christoph Hasselbach i Deutsche Welle.
Men Hasselbach overdriver Tysklands grønnfarge. I 2018 slaktet den tyske riksrevisjonen Angela Merkels energipolitikk.
Ifølge en artikkel i Der Spiegel har myndighetene i stor grad mislykkes i å styre omleggingen av landets energisystemer. Dette skrev Jan Herdal på Oljekrisa.no. Han fortsetter:
«- Kostnadene står i skrikende kontrast til de hittil dårlige resultatene, sier revisjonsrettens president Kay Scheller. Helslakten kommer vel et år før det viktige «milepælåret» 2020.
Tyskland feiler både i å redusere energiforbruket og utslipp av såkalte «drivhusgasser». Myndighetene greier ikke å øke energiproduktiviteten og heller ikke andelen av såkalt «fornybar» energi i transportsektoren. Samtidig er kostnadene enorme.
De siste fem åra er det brukt 160 milliarder euro på Die Wende, tilsvarende ca. 1,5 billion norske kroner. Hvis kostnadene fortsetter å øke uten at målene blir nådd, er det fare for at folk taper tiltroen til myndighetenes evne til å handle, heter det i rapporten.
Bare i 2017 var kostnadene på 34 milliarder euro, over 300 milliarder kroner. Av dette faller tre firedeler på skattebetalerne gjennom «grønn» energibeskatning. Revisjonsretten anklager myndighetene for total mangel på både kostnadsstyring og transparens, og skriver at ressurssløseriet er «uten sidestykke».»
På tross av massiv satsing på Die Energiewende utgjør fortsatt fossil energi 80 prosent av Tysklands primære energiforbruk. Olje er langt den største energikilden fulgt av gass. På tredjeplass kommer kull.
Professor emeritus Øystein Noreng analyserte EUs energipolitikk i en artikkel som ble publisert i juni 2019, og han skrev blant annet:
EUs Energy Union-prosjekt, som presentert i 2018 Clean Energy for All-dokumentet, lover «å gi EU-forbrukere – husholdninger og bedrifter – sikker, bærekraftig, konkurransedyktig og rimelig energi». De ønskede konkurransedyktige og rimelige energiforsyningene er imidlertid ikke å se noe sted; EUs strømpriser er to til tre ganger de som betales av amerikanske forbrukere.
Det eksplisitte målet for EUs energipolitikk er å redusere utslipp av karbondioksid ved å fremme og subsidiere fornybar energi, øke energieffektiviteten og begrense veksten i energibehovet. Implisitt kan dette begrense den økonomiske veksten. Siden finanskrisen 2008–2009 har Europa opplevd lavere vekst enn noe annet kontinent, bortsett fra Antarktis.
Høye strømpriser har ikke hjulpet EU med å gjøre mer fremgang enn USA på energiintensitet, målt som energiforbruk i forhold til økonomisk vekst. Det er også tilfelle med karbonutslipp. Til tross for mye høyere strømpriser, har Tyskland prestert dårligere enn USA på både energiforbruk og karbonutslipp. Blant de store EU-landene hadde Storbritannia de beste resultatene.»
De fattigste får regninga
Øystein Noreng peker også på at denne energipolitikken også har helt bestemte sosiale konsekvenser. Den favoriserer de rike og skaper problemer for de fattige.
«Energikostnader rammer ikke forbrukerne på en rettferdig måte. Med økende inntekt pleier energiforbruket å øke, men andelen av husholdningsbudsjettet brukt på energi har en tendens til å avta. For husholdninger med høy inntekt, med komfortable budsjetter og en høy sparegrad, påvirkes forbruket av strøm og motordrivstoff lite av prisene. Deres økonomiske situasjon gjør det mulig for dem å takle prisstigningen ved å redusere sparingen eller ved å kjøpe mer effektivt utstyr som kutter energikostnadene.
Derimot påvirkes kjøpekraften til husholdninger med lav inntekt med trange budsjetter og liten eller ingen sparing mye mer av økte energipriser. For disse gruppene har energiforbruket den høyeste priselastisiteten, ettersom energiprisene tar en relativt høy andel av husholdningsbudsjettene deres. Fordelingen av energiforbruket er jevnere enn for inntektene. Med økende inntekt tar energikostnadene en mindre andel av husholdningsbudsjettene. Følgelig har en politikk for kostbar energi anti-sosiale effekter, uavhengig av om den har edle miljømotiver.»
De gule vestenes opprør i Frankrike er blant annet et opprør mot økte energipriser, og den «miljøvennlige» Macron har i over et år møtt dette opprøret med grov og massiv politivold. Det er en side ved EUs miljøpolitikk man helst ikke snakker om.
