Norsk krigføring i Afghanistan er basert på løgn

Av Terje Alnes.

Avsløringene om at USA har løyet om krigen i Afghanistan i 18 år slår tilbake på våre egne regjeringer. Norge har bidratt til krigen fra starten og bløffet om både motiv og resultater. Nå må vi hente soldatene hjem!

Forrige ukes avsløringer i Washington Post må være rystende lesning for de som har tillit til USA. Amerikanerne er rett og slett blitt foret med løgner om Afghanistankrigen i alle år. Det har vi også blitt, som amerikanernes allierte. Men skiftende norske regjeringer har et selvstendig ansvar, de har bidratt til å føre det norske folk bak lyset ved å skjule de egentlige motivene for norsk krigsdeltakelse. Nå må vi kreve at norske soldater hentes hjem snarest. Det skal være ca. 60 norske spesialsoldater i landet fremdeles.

Les: Afghanistan-papira bekreftar at USAs lengste krig er ei løgn

Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg har alle stilt seg bak amerikanernes versjon og solgt krigen inn nærmest som et nasjonsbyggingsprosjekt. Vi har fått høre at Norge bidrar til utvikling av det afghanske demokratiet, gir barn mulighet for skolegang og fremmer rettigheter for undertrykte kvinner. Vi blir fortalt at våre militære bidrar til «stabilisering» i Afghanistan. Dette er rett og slett ikke sant. Det eneste vårt militære nærvær har resultert i er å forlenge krigen og dermed øke lidelsene til det afghanske folket. Denne krigen kan aldri vinnes militært, en fredsavtale er eneste løsning.

I krig mot sannheten

Det som kalles «Afghanistan Papers» ble første gang omtalt i artikkelen «At War With the Truth» som sto på trykk i Washington Post 9. desember. «Afghanistanpapirene» er et sett med interne dokumenter fra «Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction» (SIGAR), innhentet av Washington Post gjennom en rettslig kamp som varte i tre år.

Papirene, over 2000 sider som aldri har vært ment for offentligheten, er basert på intervjuer med mer enn 400 personer. Soldater, diplomater, generaler og hjelpearbeidere i USAs operasjoner i Afghanistan er intervjuet, det er også afghanere ansatt i statsadministrasjonen.  Det er rystende lesning.

«Vi manglet helt en fundamental forståelse av Afghanistan – vi visste ikke hva vi gjorde».
– General Douglas Lute, «tsar» for Afghanistan i Det Hvite Hus

Nesten helt fra starten visste amerikanske tjenestemenn at det ikke var mulig å vinne krigen i Afghanistan og løy gjentatte ganger for publikum om dette og om andre viktige fakta. En general uttalte at amerikanske tjenestemenn var blottet for en grunnleggende forståelse av Afghanistan og at de ikke hadde peiling på hva som foregikk. Kort tid etter invasjonen i 2001 mistet amerikanerne målsettingen for krigen av syne. Det var ikke klart om USA var forpliktet til nasjonsbygging, beseire terrorister eller gi bistand. Dette førte til et uklart militært landskap der amerikanske tropper i kamp ofte ikke kunne skille venn fra fiende.

Les: Dokumentert: USA svindlet med statistikk om Afghanistan for å villede publikum

Papirene avslører at som en del av det mislykkede nasjonsbyggingsforsøket oversvømte USA landet med langt mer økonomisk hjelp enn det kunne absorbere, noe som førte til massekorrupsjon. USA klarte ikke å etablere et effektiv demokratisk styresett i Afghanistan, president Hamid Karzais regjering skal i 2006 ha utviklet seg til et «selvorganisert kleptokrati». Forsøk på å bygge opp en uavhengig afghansk hær var på samme måte skjebnesvangert. Militære tjenestemenn anklaget afghansk befal for tyveri og klaget over de uakseptable tapstallene, med 60.000 drepte afghanske soldater allerede i løpet av de første årene.

Dokumentene avslører at til tross for en høy grad av fiasko og forvirring, fantes det «eksplisitt og vedvarende arbeid … for å bevisst villede offentligheten» på høyeste regjeringsnivå. Forsvarsdepartementet under Donald Rumsfeld begynte å fremme en optimistisk fortelling i 2006 og «siden har amerikanske generaler nesten alltid forkynt at krigen går godt, uansett realitetene på slagmarken.»

Papirene viser at amerikanske tjenestemenn konsekvent feiltolket statistikk, inkludert tapstall, slik at den passet til fremstillingen av vedvarende amerikansk fremgang og suksess. Tjenestemenn klarte til og med å sette økte fiendtlige angrep i et positivt lys, og hevdet at de var tegn på at «Taliban begynner å bli desperat.»

All feilinformasjonen kan oppsummeres i et sitat fra en av strategene som sa at «tjenestemenn i feltet har brukt en overdreven mengde ressurser på å publisere fargekodede diagrammer som fremstilte positive resultater.»

En total fiasko

Sannheten om Afghanistankrigen er at den er en total fiasko og absolutt ikke et fredsprosjekt, slik noen vil innbille oss. Forholdene blir bare verre. Afghanistan er i dag verdens farligste krigssone, farligere enn både Syria og Jemen.

Minst 631 barn er drept og 1.830 er såret i løpet av de ni første månedene av 2019. I følge UNICEF er dette en økning på 11 prosent i forhold til 2018. Minst 6.500 barn er drept og 15.000 såret i løpet av de ti siste årene. Halvparten av Afghanistans barn går ikke på skole, langt mer enn halvparten av afghanske jenter får ingen utdanning. Minst 150.000 mennesker er drept i krigen, 40.000 av dem sivile. Minst 3,5 millioner afghanere har flyktet fra landet.

Til tross for at USA alene har sprøytet inn 1.220 milliarder kroner på ulike nasjonsbyggingsprosjekter – et større beløp enn hele Marshall-hjelpen til Europa etter 2. verdenskrig – er Taliban tilbake for fullt og kontrollerer nå halve landet. Alle pengene har gjort Afghanistan til et gjennomkorrupt samfunn. Etter at Norge har brukt 20 milliarder kroner i landet er det heller ikke lett å finne spor etter den norske innsatsen.

Så hvorfor fortsetter krigen? Hvorfor er det ikke et unisont krav i Norge om å hente soldatene hjem?

Lojaliteten til USA overstyrer alt

Sannheten om Norges krigføring i Afghanistan kom på bordet allerede i 2016, i form av en NOU med tittelen «En god alliert». Et offentlig utvalg ledet av Bjørn Tore Godal hadde sett på Norges bidrag i Afghanistan fra 2001 og frem til 2014.

Godal-utvalget fant ut at norske myndigheter har tre hovedmål for «engasjementet» i Afghanistan. Det første og viktigste er alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Norge har vært en god alliert og har i stor grad oppnådd dette målet. Det andre målet er å bidra til internasjonal terrorbekjempelse, ved å hindre at Afghanistan igjen blir et arnested for terror. Dette målet er bare delvis nådd, ifølge Godal-utvalget. Det tredje hovedmålet er å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Dette målet er definitivt ikke nådd.
Glem pratet om menneskerettigheter, likestilling og utdanning for barn; dette er realpolitikk. Godal-utvalget fordømmer rett og slett bruken av humanitær retorikk for å forklare Norges tilstedeværelse i Afghanistan.

Vårt «bidrag» er derfor av en rent egoistisk karakter; for å vise oss frem for USA som en alliert de kan stole på stiller opp når amerikanerne ber oss om det. I neste omgang skal USA stille opp for oss den dagen vi blir angrepet.

Kilder:

«En krig bygd på løgn», dagbladet.no 15.12.19, «Afghanistan Papers» vekker oppsikt: Mener USA har ført verden bak lyset i Afghanistan», aftenposten.no 17.12.19, «The Afghanistan Papers, Part 1: At War With the Truth», RealClearPublicAffairs.com 17.12.19, «Hver eneste dag blir ni barn drept eller såret i Afghanistan», Bergens Tidende 18.12.19, «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014», NOU 2016:8

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.