Ukategorisert

Gule vester og «deplorables» – en ny type klassekrig er i gang

16. januar 2019

gule vester opprør — "Opprørets time er kommet". Foto: Shutterstock.

For å forstå begivenhetene i verden i dag, er det nødvendig å tenke på dem som klassekamp. Dette skriver Glenn Harlan Reynolds i avisa USA Today, ikke akkurat hva man tenker på som et marxistisk tidsskrift. Og Reynolds er da også så overrasket over sin egen oppdagelse at han fortsetter:

Denne setningen lyder som noe som kunne ha vært skrevet av en doktrinær marxist. Men ikke desto mindre er det sant. Mye av den aktuelle spenningen i USA og andre demokratier dreier seg i virkeligheten om klassekamp.

Reynolds forter seg med å tilføye at dette ikke er den typen klassekamp som Karl Marx skrev om med arbeidere og bønder som står opp mot en rovgrisk kapitalistklasse, men det er dagens herskende klasse som møter misnøyen fra arbeiderklassen. Vi er ikke helt sikre på om Reynolds har studert så grundig hva Marx skrev om klassekamp, men la det ligge et lite øyeblikk. Skribenten i USA Today har gjort en svært viktig observasjon, og la oss dvele ved den.

Den nye klassen

Reynolds tar utgangspunkt i analysen til den jugoslaviske sosialisten og dissidenten Milovan Djilas i boka Den nye klassen der han skrev at lederne i parti- og statsapparatet var blitt en ny klasse som tilegner seg den nasjonaliserte eiendommen. Det nye Reynolds gjør er at han utvider dette til også å gjelde kapitalistiske land.

Etter annen verdenskrig vokste det fram et sjikt av ikkevalgte administratorer og profesjonell elite. De eide ikke produktivkreftene, men de disponerte over dem et stykke på vei og de kunne høste fruktene av dem. Begepene Den nye klassen og managerklassen ble først forklart i vestlig sammenheng av John og Barbara Ehrenreich. Det handler om den høyt utdannede klassen av administratorer av kapitalismen både i statsapparatet, det ideologiske apparatet, kulturlivet og akademia.

Forsvarer sine privilegier

Den norske elitedebatten handler i stor grad om dette sjiktet. Og som Reynolds skriver har denne eliten vært svært fornøyde med den klasseposisjonen de har erobret seg, og den er tilsvarende rasende mot enhver kritikk av denne posisjonen. Reynolds skriver:

I etterkrigstida har vi sett en etablering av internasjonale institusjoner fra NATO til FN til Verdensbanken, sammen med en spredning av tenktanker og ikke-statlige organisasjoner (NGOs) som følger med dem. Vi har sett en voldsom vekst av høyere utdanning i USA, og at akademiske grader er blitt noe man må ha i den øvre middelklassen. Og vi har sett en voldsom vekst i makta til medieorganisasjonene, og tilsvarende hos statsbyråkrater og lobbyister, hvorav antallet har økt enormt.

Denne managerklassen eller øvre middelklassen er blitt svært velstående. Dette ser vi jo også i Norge der for eksempel lederne i de store «hjelpeorganisajonene» utgjør en lønnsadel høyt hevet over arbeiderklassen, men med en sjøloppfatning om at det er de som har de riktige meningene, som vet best og har de beste verdiene.

«A basket of deplorables»

For arbeiderklassen og «de der nede» har det gått den andre veien. Store sjikt av den vestlige arbeiderklassen og andre arbeidsfolk opplever at deres livsgrunnlag raser sammen under dem. For første gang på svært lenge vil neste generasjon få det verre enn sine foreldre og de velferdsordningene som som skulle sikre være sikkerhetsnettet deres ved sjuksom og alderdom rives brutalt vekk fra dem. Og den øvre middelklassen ser ned på dem langs neseryggen og kaller dem «deplorables» og «flyover people». Det siste er et begrep som beskriver innlandsstatene i USA mellom de to gylne kystlinjene der velstanden og maktposisjonene stort sett er konsentrert. Hillary Clinton demonstrerte denne klasseforakten da hun kalte Donald Trumps velgere for «a basket of deplorables». Og hun føyde til at de er «rasister, sexister, homofobiske, fremmedfiendtllige, islamofobe», for å understreke hvor forferdelige disse mindreverdige menneskene er. Hun kunne ha kalt dem «avskum», og det ville gjort samme nytten. Hennes tilhengere jublet, siden deres klasselojalitet lå til den øvre middeklassen, men som vi vet slo dette ikke an i arbeiderklassen.

Inn kommer de gule vestene

Og så kommer revolten fra gilets jaunes, de gule vestene i Frankrike. For den aristokratiske eliten kom det som et sjokk utenfra, der nede fra, langt vekk fra salongene i Paris. Arbeidere og småbønder og fattigfolk og arbeidsløse fant noen felles saker og skapte et felles symbol, de gule vestene som obligatorisk må finnes i enhver bil. Den franske geografen Christophe Guilluy skriver:

Umiddelbart ble demonstrantene avvist som fremmedfiendtlige, anti-semitter og homofobe. Elitene presenterer seg som anti-fascistiske og anti-rasistiske, men det er bare en måte å forsvare klasseinteressene sine på. Det er det eneste argumentet de har for å forsvare sine privilegier, men det virker ikke lenger.

Som Reynolds riktig skriver: «Dette er klassekrig som kamuflerer seg som noe annet.»

Godt gravd gamle molvarp

Og her er vi tilbake til det Reynolds skrev om Marx, for det er en overflatisk kritikk basert på lite kunnskaper. Hadde han gravd djupere i verkene til Karl Marx ville han ha funnet mye mer støtte til sin analyse enn det han ser ut til å tro. For Marx’ analyse av klassekampen er ikke som en sovjetisk plakat med røde arbeidere med store muskler stilt opp mot feite kapitalister med flosshatt. Marx analyserte de virkelige klassene i samfunnet og alle de merkelige veiene og omveiene klassekampen tar. Det er heller ikke første gang i historien av en managerklasse har oppkastet seg til den egentlige politiske og moralske eliten i samfunnet. Dette skjedde under det britiske koloniveldet, det skjedde i Louis Bonapartes Frankrike og det skjedde i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Hvis man har tid og ork kan man lese Robert Musils stillestående murstein av en roman, Mannen uten egenskaper, så får man et eksempel på hvordan denne klassen tenkte og hvordan den så på seg sjøl.

I et av sine glitrende verk, Louis Bonapartes 18. brumaire, viser nettopp Marx hvordan klassekampen tyter ut gjennom samfunnets porer og han roper begeistret til arbeiderklassen som kommer til syne på denne måten: «Godt gravd, gamle molvarp!»

Middelklassen rynker på nesa og viser klasseforakt

Er det noe den velsituerte urbane middelklassen hater så er det det de oppfatter som vulgære arbeidsfolk, folk som ikke kan de kulturelle kodene som gjelder i salongene, folk som kjører dieselbil og bor i utkanten. Folk som frykter at jobben deres kan bli tatt av folk som er importert fra lavkostland for å slå det organiserte arbeidslivet i stykker. Og de har naturligvis alle slags nedsettende navn på dem, som vi jo har sett. Men det biter ikke lenger. Det lar seg ikke lenger skjule at dette ikke handler om kulturkrig, men om klassekrig, og i denne klassekrigen står den øvre middelklassen på den økonomiske overklassens side.

Klassekampen har aldri vært rein og enkel. Den antar de formene den må ta og de formene som er mulige i en gitt historisk epoke. Arbeiderklassen har til enhver tid vist oppfinnsomhet når det gjelder å finne symboler for sin kamp. De røde fanene er rappet fra adelen. Den femtakkete stjerna er rappet fra middeladerens mystikere. Mange av arbeidersangene henter både tonespråket sitt og begrepene fra populære salmer. Men det har hele tida handlet om klassekamp. De gule vestene er hentet fram fra bagasjerom og under bilseter, men de er blitt symboler på dagens klassekamp. Og de som tar dem på gir fullstendig blaffen i hva salongsosialistene måtte mene om dem. Klasseforakt kan de lukte på 100 meters avstand.