Gule vester og «deplorables» – en ny type klassekrig er i gang

12
"Opprørets time er kommet". Foto: Shutterstock.

For å forstå begivenhetene i verden i dag, er det nødvendig å tenke på dem som klassekamp. Dette skriver Glenn Harlan Reynolds i avisa USA Today, ikke akkurat hva man tenker på som et marxistisk tidsskrift. Og Reynolds er da også så overrasket over sin egen oppdagelse at han fortsetter:

Denne setningen lyder som noe som kunne ha vært skrevet av en doktrinær marxist. Men ikke desto mindre er det sant. Mye av den aktuelle spenningen i USA og andre demokratier dreier seg i virkeligheten om klassekamp.

Reynolds forter seg med å tilføye at dette ikke er den typen klassekamp som Karl Marx skrev om med arbeidere og bønder som står opp mot en rovgrisk kapitalistklasse, men det er dagens herskende klasse som møter misnøyen fra arbeiderklassen. Vi er ikke helt sikre på om Reynolds har studert så grundig hva Marx skrev om klassekamp, men la det ligge et lite øyeblikk. Skribenten i USA Today har gjort en svært viktig observasjon, og la oss dvele ved den.

Den nye klassen

Reynolds tar utgangspunkt i analysen til den jugoslaviske sosialisten og dissidenten Milovan Djilas i boka Den nye klassen der han skrev at lederne i parti- og statsapparatet var blitt en ny klasse som tilegner seg den nasjonaliserte eiendommen. Det nye Reynolds gjør er at han utvider dette til også å gjelde kapitalistiske land.

Etter annen verdenskrig vokste det fram et sjikt av ikkevalgte administratorer og profesjonell elite. De eide ikke produktivkreftene, men de disponerte over dem et stykke på vei og de kunne høste fruktene av dem. Begepene Den nye klassen og managerklassen ble først forklart i vestlig sammenheng av John og Barbara Ehrenreich. Det handler om den høyt utdannede klassen av administratorer av kapitalismen både i statsapparatet, det ideologiske apparatet, kulturlivet og akademia.

Forsvarer sine privilegier

Den norske elitedebatten handler i stor grad om dette sjiktet. Og som Reynolds skriver har denne eliten vært svært fornøyde med den klasseposisjonen de har erobret seg, og den er tilsvarende rasende mot enhver kritikk av denne posisjonen. Reynolds skriver:

I etterkrigstida har vi sett en etablering av internasjonale institusjoner fra NATO til FN til Verdensbanken, sammen med en spredning av tenktanker og ikke-statlige organisasjoner (NGOs) som følger med dem. Vi har sett en voldsom vekst av høyere utdanning i USA, og at akademiske grader er blitt noe man må ha i den øvre middelklassen. Og vi har sett en voldsom vekst i makta til medieorganisasjonene, og tilsvarende hos statsbyråkrater og lobbyister, hvorav antallet har økt enormt.

Denne managerklassen eller øvre middelklassen er blitt svært velstående. Dette ser vi jo også i Norge der for eksempel lederne i de store «hjelpeorganisajonene» utgjør en lønnsadel høyt hevet over arbeiderklassen, men med en sjøloppfatning om at det er de som har de riktige meningene, som vet best og har de beste verdiene.

«A basket of deplorables»

For arbeiderklassen og «de der nede» har det gått den andre veien. Store sjikt av den vestlige arbeiderklassen og andre arbeidsfolk opplever at deres livsgrunnlag raser sammen under dem. For første gang på svært lenge vil neste generasjon få det verre enn sine foreldre og de velferdsordningene som som skulle sikre være sikkerhetsnettet deres ved sjuksom og alderdom rives brutalt vekk fra dem. Og den øvre middelklassen ser ned på dem langs neseryggen og kaller dem «deplorables» og «flyover people». Det siste er et begrep som beskriver innlandsstatene i USA mellom de to gylne kystlinjene der velstanden og maktposisjonene stort sett er konsentrert. Hillary Clinton demonstrerte denne klasseforakten da hun kalte Donald Trumps velgere for «a basket of deplorables». Og hun føyde til at de er «rasister, sexister, homofobiske, fremmedfiendtllige, islamofobe», for å understreke hvor forferdelige disse mindreverdige menneskene er. Hun kunne ha kalt dem «avskum», og det ville gjort samme nytten. Hennes tilhengere jublet, siden deres klasselojalitet lå til den øvre middeklassen, men som vi vet slo dette ikke an i arbeiderklassen.

Inn kommer de gule vestene

Og så kommer revolten fra gilets jaunes, de gule vestene i Frankrike. For den aristokratiske eliten kom det som et sjokk utenfra, der nede fra, langt vekk fra salongene i Paris. Arbeidere og småbønder og fattigfolk og arbeidsløse fant noen felles saker og skapte et felles symbol, de gule vestene som obligatorisk må finnes i enhver bil. Den franske geografen Christophe Guilluy skriver:

Umiddelbart ble demonstrantene avvist som fremmedfiendtlige, anti-semitter og homofobe. Elitene presenterer seg som anti-fascistiske og anti-rasistiske, men det er bare en måte å forsvare klasseinteressene sine på. Det er det eneste argumentet de har for å forsvare sine privilegier, men det virker ikke lenger.

Som Reynolds riktig skriver: «Dette er klassekrig som kamuflerer seg som noe annet.»

Godt gravd gamle molvarp

Og her er vi tilbake til det Reynolds skrev om Marx, for det er en overflatisk kritikk basert på lite kunnskaper. Hadde han gravd djupere i verkene til Karl Marx ville han ha funnet mye mer støtte til sin analyse enn det han ser ut til å tro. For Marx’ analyse av klassekampen er ikke som en sovjetisk plakat med røde arbeidere med store muskler stilt opp mot feite kapitalister med flosshatt. Marx analyserte de virkelige klassene i samfunnet og alle de merkelige veiene og omveiene klassekampen tar. Det er heller ikke første gang i historien av en managerklasse har oppkastet seg til den egentlige politiske og moralske eliten i samfunnet. Dette skjedde under det britiske koloniveldet, det skjedde i Louis Bonapartes Frankrike og det skjedde i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Hvis man har tid og ork kan man lese Robert Musils stillestående murstein av en roman, Mannen uten egenskaper, så får man et eksempel på hvordan denne klassen tenkte og hvordan den så på seg sjøl.

I et av sine glitrende verk, Louis Bonapartes 18. brumaire, viser nettopp Marx hvordan klassekampen tyter ut gjennom samfunnets porer og han roper begeistret til arbeiderklassen som kommer til syne på denne måten: «Godt gravd, gamle molvarp!»

Middelklassen rynker på nesa og viser klasseforakt

Er det noe den velsituerte urbane middelklassen hater så er det det de oppfatter som vulgære arbeidsfolk, folk som ikke kan de kulturelle kodene som gjelder i salongene, folk som kjører dieselbil og bor i utkanten. Folk som frykter at jobben deres kan bli tatt av folk som er importert fra lavkostland for å slå det organiserte arbeidslivet i stykker. Og de har naturligvis alle slags nedsettende navn på dem, som vi jo har sett. Men det biter ikke lenger. Det lar seg ikke lenger skjule at dette ikke handler om kulturkrig, men om klassekrig, og i denne klassekrigen står den øvre middelklassen på den økonomiske overklassens side.

Klassekampen har aldri vært rein og enkel. Den antar de formene den må ta og de formene som er mulige i en gitt historisk epoke. Arbeiderklassen har til enhver tid vist oppfinnsomhet når det gjelder å finne symboler for sin kamp. De røde fanene er rappet fra adelen. Den femtakkete stjerna er rappet fra middeladerens mystikere. Mange av arbeidersangene henter både tonespråket sitt og begrepene fra populære salmer. Men det har hele tida handlet om klassekamp. De gule vestene er hentet fram fra bagasjerom og under bilseter, men de er blitt symboler på dagens klassekamp. Og de som tar dem på gir fullstendig blaffen i hva salongsosialistene måtte mene om dem. Klasseforakt kan de lukte på 100 meters avstand.

Les også: Det sosiale grunnlaget for høyre- og venstreglobalismen

Les Gilets Jaunes – et kraftig gult nødsignal

Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Hvordan er dagens klassekamp i Norge organisert?

    Tidligere fantes det et Topplederforum i Norge. Jeg har mistanke om at dette organ fremdeles finnes og fungerer som et koordineringsorgan for overklassen og makteliten i Norge og at det utgjør et slags oligarki som er løsrevet fra Storting og regjering (men infiltrert i disse). Mulig at dette forum spesielt er opptatt av energipolitikk. Det er veldig greit om man kan klare å sette et konkret navn på fienden også her i landet.

    Har vi noe som tilsvarer de Gule vestene i Norge? Det ser ut som vi her i landet har et distriktsopprør og grassrotopprør på gang med utgangspunkt i bla protester mot bomringer og ulv (men uten at de som demonstrerer tenner på biler etc) . Ikke særlig politisk korrekt opprør vil mange hevde. Mulig at et parti slik som Senterpartiet vil kunne tjene på dette, ikke akkurat en særlig revolusjonær bevegelse. Men det er vel slik de store revolusjoner begynner i form av stor økonomisk og sosial misnøye i folkedypet som ikke lar seg løse innenfor de eksisterende rammer slik som EØS og WTO etc.

  2. Dette var en svært tankevekkende og inspirerende artikkel, og for første gang tenker jeg på fattigfolkets Bedehusland over Totenåsen som en klassekampens seiersfane, anført av husmannssønnen, skomakeren, emissæren, jordbrukeren og vandringsmannen M.J. Dahl fra Spydeberg. De hadde vunnet en ufattelig seier over sine husmannslenker!

    Derfor er jeg dypt skuffet over de som her på steigan.no ser på Bedehuslandet som et undertrykkelses-land, da det var seierens land. Mannen som ansporet meg var Petros fra Freelab i Polen, tilknyttet P2P-Foundation, og undres nå om ikke denne mystiske Totiki-fyren ble sendt hit til Totistan, hvor Totiban rår, for å åpenbare denne innsikten for meg?

    Mjøsmuseet og Østre Toten kommune ønsker virkelig at Bedehuslandet over Totenåsen skal glemmes, ikke en eneste liten mørk krok har det fått på Stenberg friluftsmuseum eller andre steder. De vil at Inger Lise Rypdals sang om Bedehuslandet som undertrykkelsens land, skal være totningenes seierssang over Totenåsens mørke bedehusland. Hvor jeg, som Bedehuslandets siste representant, skal leve som en utstøtt “deplorables” og hatist.

    Dessverre klarte de også å slokke engene, Mjøslandets høylys, med hvilke grenda mi fløy like til himmelen. Det siste jeg kan gjøre nå, er å omforme gravmonumentet nedenfor enga mi, til et minnested. Selvsagt, dette blir en vanvittig kamp, da kommunen ikke ønsker å minnes engenes lystige sang. Bare for å få skjermingshaugene mine, V/A-anleggets eneste suksess, skulle jeg drepes.

    Ufattelig trist er det at bedehuslandets og husmannsfolkets etterkommere har blitt karrierister, de har sviktet sin fattigmanns-arv og blitt elitenes servile tjenerskap. Det verste jeg har opplevd i hele mitt liv er å ha blodhundene fra BDO etter meg, for å på mest uverdige vis kaste meg ut av min bedrift, hvor jeg trofast hadde tjent siden barndommen. For å rettferdiggjøre denne ugjerningen hevder man at min gjerning kun var en ordinær jobb, hvilket tilsier at man har mistet enhver moralsk substans: http://www.kulturverk.com/2018/08/25/vesten-har-ingen-moralsk-substans-igjen-intervju-med-iben-thranholm/

    Så nå er alt husmannsfolket vant, tapt, og jeg har virkelig fått kjenne på kroppen hvordan det var å være en jaget husmann. Heldigvis er jeg ikke en hvem som helst, da min intellektuelle tankekraft overgår hele kommunen, hele slekta og hele Totistan. Ikke en eneste fra elitenes kvakksalvere når meg så mye som til anklene. Hvilket både Achsel Ford og Michel Bauwens bekrefter.

    Men hva gjør man nå? Kameramalerpenselen begynner å komme under fingrene, den siste mening, men når jeg ser hvor flinke de profesjonelle er til å redigere fotografiene sine, blir jeg helt satt ut. De er magikere!

    Allikevel, å kameramale de siste minner av våre forfedres skjønnhet før den forsvinner, er dette nok? Mine forfedre bedrev klassekamp, og vant. Jeg har tapt, og er tilbake der min husmanns-tippoldefar var. Han byttet ut sine husmannsstøvler med korset, og det samme tenker jeg å gjøre, på stabburstrappa, hvor min oldefar sang fra Pris Herren sammen med Totenåsens apostel. Likesom min tippoldefar tok av sine utslitte husmannsstøvler og byttet dem med korset, vil jeg ta av mine siste utslitte industriarbeider-sko og bytte dem med korset. Både som en hyllest til mine forfedre og Bedehuslandet, men også som et vern mot moderniteten, som kvalte engene. Dette etter råd fra Nikos A. Salingaros. Han uttalte seg i vennlig spøk, men har kommet til at jeg vil ta ham på dypeste alvor. Et stort, fint kors skal jeg finne meg!

    Målet i min klassekamp er InnGruppe-Demokratiet til Terje Bongard, de ultimate allmenninger, som et gjenskinn av Bedehuslandet.

    Kanskje tar jeg en tur til Tolfa for å inspireres? Har grublet på om dette vil være å snylte på tolfanernes kultur, som er overlegen alt hva vi har her til lands. Men har kommet til at det heller vil være å høste av deres overflod, for å ta med litt av deres gave til verden, hjem. Takk til Steigan, som gjenoppvekket Europas stolteste allmenninger!

  3. "Er det noe den velsituerte urbane middelklassen hater så er det det de oppfatter som vulgære arbeidsfolk, folk som ikke kan de kulturelle kodene som gjelder i salongene, folk som kjører dieselbil og bor i utkanten. "

    Og folk som ikke kan kommentere i kommentarfeltene slik at kommentarfelt må stenges.

  4. runeulv says:

    En forskjell på den nye eliten og den gamle, er at den nye eliten hevder at den ikke er noen elite. Ofte klarer de det kunststykket å mene at de er undertrykket av majoriteten, slik som topplederkvinner som snakker om patriakatet, og med det mener vanlige hvite menn.

    En annen ting vår elite har gjort, når opprøret først kom, var å legge skylda på Russland, da det er russisk hybrid krigføring som er skyld i Trump, Brexit og de gule vestene, og ikke at folket hater den eliten som aldri gjør noe fordelaktig for folket. .
    russia%20did%20it

    Edit: Og denne er helt ny:
    putin%20wins

  5. Geirijo says:

    DET HANDLER OM EN DEMOKRATISK REVOLUSJON

    En god og saklig begrunnet analyse og kommentar fra Pål Steigan. Han har også identifisert et skille som går mellom en overklasse/elite+den øvre middelklassen, som jeg mener er riktig, men det er noe mer i bunn for hva de gule vester handler om.

    Hva de gule vester krever er en revolusjonær endring av hvordan samfunnet styres. Derfor står vi ovenfor folkets krav om et demokratisk systemskifte, som innebære å forkaste det gamle systemet, og erstatte det med et nytt system.

    Det er en dyptgripende reform av demokratiet de gule vester har som sitt hovedkrav. De vil ha et demokrati hvor folket er den suverene makt, og ikke et demokrati hvor “konge/statsminister/president” og/eller “politiske parti” representerer den suverene makt.

    Det Pål Steigan beskriver som: “Manager klassen”, eller bedre forstått på norsk: “Den styrende klassen”, er hva de gule vester vil bli kvitt. De gule vester vil at folket, som et nasjonalt fellesskap, skal utgjøre den styrende makt. Med det blir egentlig hele klassebegrepet borte i politisk ideologisk forstand.

    Før den digitale revolusjon av måten vi kommuniserer på har ikke en slik omfattende reform av demokratiet vært mulig, annet enn for små lokalsamfunn, hvor samfunnets individer alle kunne samles på tingvollen for å bli enige om hvordan samfunnet skulle styres.

    Nå gir teknologien folket muligheten til virtuelt å samles også for nasjonale beslutninger. Det er ikke lenger behov for politikere, som mellommenn for et demokrati ved representasjon.

    De gule vester ser denne muligheten til demokratisk reform, og det forklarer den brede oppslutningen på tvers av de tradisjonelle partipolitiske skillelinjer.

  6. AnneBrit says:

    Det stemmer på en prikk - jeg vet det, jeg trodde jeg var en av dem. Så taff jeg en bonde.

  7. Yeloby says:

    Ny type klassekrig? Det er jo den samme klassekrigen som alltid har funnet sted. Bare denne gangen har proletarene på seg gule vester og omtales som «deplorables».

  8. Geirijo says:

    "Klassekamp" er ikke lenger et dekkende begrep i samtidens politiske maktkamp. Meningsinnholdet har endret seg vesentlig fra hva kommunister og marxister m.fl. har skapt av bevissthet om og forståelse for av klassekamp. Det blir en blindgate å fortsette med samme visjoner, strategier og mål som tidligere. Det er hva gule vester har forstått, ved i forstand og kunnskap, ha gjort seg fri fra de tradisjonelle partipolitiske og ideologiske tvangstrøyene. Det er et helt annet og langt videre perspektiv gule vesters visjon, strategi og plan handler om.

    Det er ikke kamp om knapper og glansbilder i forhold til arbeidsgivere, det handler om. Kampen står om det politiske systemet vi kaller “demokrati”. Ikke bare kapitalismens økonomiske systemteori, som Karl Marx plukket i biter, og synliggjorde alle svakheter, design- og systemfeil for. Kampen står med andre ord om hvem som skal ha rett til å styre samfunnets økonomi. Skal samfunnet kun styres av et selvutnevnt etablissement, eller skal det være hele folket - i alt sitt mangfold - via en demokratisk prosess uten samtidens design- og systemfeil?

    Når gule vester samler seg, og viser sin motvilje mot etablissementets statsstyre, så er det et folkets mangfold som samler seg, på tvers av alle de klasser man kan dele folket i. Det er ingen homogen uniform samling av mennesker, som kan beskrives ved arbeidere, bønder, osv… Det er mennesker fra alle lag i folket, både mht. profesjon, alder, kjønn, legning, livssyn, utdannelse (både akademia og grasrota) m.m…

    Hva gule vester reagerer imot er ikke kun sosiale goder målt i pengeverdi som bit for bit tas fra dem (lønn, trygd, pensjon, velferdsytelser m.m.), men enda viktigere er følelsen av ikke å bli respektert og å bli sett ned på av det politiske etablissementet, enten vi snakker om etablissementet internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt. Det er tapet av individuell frihet og fri vilje til innsyn og medvirkning - i samfunnets mange funksjoner som til daglig påvirker dem - det primært handler om.

    • Det handler om demokrati og en anstendig ansvarlig ytringsfrihet, uten spinndoktorers konstante manipulering og forstyrrelse av både demokrati og ytringsfrihet.

    • Det handler om demokrati og ytringsfrihet uten etablissementets forsøk på å regulere og begrense hva som politisk kan sies, menes og ytres - så lenge det sies i ærlig oppriktig hensikt relatert til en identifiserbar kontekst.

    • Det handler også om etikk og moral. Om sinne og avsky for politikk basert på memer, myter, løgner og systematisk desinformasjon.

    Gule vester handler om å skape endring på de forhold som er listet her over. Strategien er meget tydelig uttrykt: “Skroting av nåværende politiske system, og inn med folkets demokrati direkte ved borger initiativ”.

    Folket med gule vester har rett og slett gitt opp den tradisjonelle klassekampen om knapper og glansbilder. Gule vester handler om å revolusjonere det politiske system ved bruk av restene av det demokrati som enda finnes.

    Strategien er strengt ikke-voldelig med respekt for demokratiske prosesser, slik demokratiske prosesser burde være for å tjene folket som et helhetlig mangfoldig fellesskap. Det som kreves er at det politiske etablissement innordner seg i folkets helhetlige mangfoldige fellesskap, og godtar at lover, regler og demokratiske rettigheter skal gjelde likt for alle.

    Folket i gule vester godtar ikke lenger at etablissementet bruker ett sett med lover, regler og privilegier for seg selv, og et annet sett med lover, regler og restriksjoner for resten av folket.

    NB! Så en melding til akademia, som fungerer som disruptorer i det politiske kommentariat. Slutt med alt det akademiske tøvet som drukner hva det handler om i referanser til alskens bøker og avhandlinger. Bruk hva dere har lest og lært til å tenke og handle selv. Uttrykk dere klart og konsist. Folk flest har null interesse av at dere på narsissistisk vis fokuserer på egne profesjons bautaer og symboler.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

12 KOMMENTARER

  1. Interessant artikkel. Historiske analysar av dei gule vestane er mangelvare.

    Glenn Harlan Reynolds meiner det er klassekamp som føregår, men ikkje av den typen Marx snakka om.

    Steigan er samd i at det er klassekamp, men ser dei gule vestane som eit arbeidaropprør meir i tråd med Marx.

    Begge meiner den nye overklassen minner om «Den nye klassen» som Djilas skreiv om. Det er ein priviligert klasse av folk i toppstillingar både i offentlege og private organisasjonar.

    Nokre innvendingar:
    – For Marx representerte storindustrien den mest avanserte måten å organisera produksjon på. Industriarbeidaren var tilsvarane den mest revolusjonære krafta i samfunnet. Det som for Marx var det høgste, er i dag eit passert stadium. Det har gått med industrien og industriarbeidaren som med jordbruket og bonden. Dei har blitt så effektive at dei har kome i mindretal. I staden har vi fått produksjon av ei rekkje offentlege og private tenester. Vi har fått eit tenestesamfunn med nye, undertrykte grupper og ein ny elite. Den nye eliten sin ideologi er nyliberalismen.
    – Det er ikkje industriarbeidarklassen som har forma dei gule vestane. Det er ei mykje breiare rørsle der høgtutdanna, men deklasserte grupper som t.d. lærarar deltar.
    – Hovudtyngda er for fredelege aksjonsformer som å lamma trafikknutepunkt. Fordi samfunnet har blitt så komplisert og sårbart er dette svært effektive, fredelege aksjonar som rammar varetransport, butikkar, restaurantar m.m. Altså tenester.
    – Dei diskuterer og organiserer seg horisontalt ved hjelp av sosiale medium. Heller mange små senter enn eit mektig à la Lenin.
    – Det dei krev er avskaffing av den priviligerte eliten. Dei vil ha leiarar som lyttar til folket. Tenarar, ikkje herrar.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.