oss 100 kroner!
Den iranske regjeringas vedtak om å tredoble bensinprisene over natta utløste kraftige, men fredelige protester over hele landet. Men protestene ble raskt dominert av voldelige grupper som satte fyr på bensinstasjoner og offentlige bygninger og provoserte til konfrontasjoner med sikkerhetsstyrkene. USAs visepresident Mike Pence har gjort sitt for å puste til ilden og stiller seg og USA bak det han tydeligvis håper skal bli et landsomfattende opprør.
Og han fikk rask oppfølging fra sin sjef, president Donald Trump:
Men Det hvite hus har ikke støtte fra folket i USA for en krig mot Iran. I en meningsmåling sa bare 18% at de ville ha «militæraksjon» mot Iran.
I konfrontasjonen mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker er folk blitt drept. Amnesty hevder at det er minst 115 drepte. Irans regjering sier på sin side at det dreier seg om «en håndfull», og blant dem fire medlemmer av sikkerhetsstyrkene.
Klassekamp, provokasjoner og krigsforberedelser
Det kan ikke være tvil om at det finnes skarpe klassemotsetninger i Iran der den herskende klassen av «mullah-kapitalister» står i skarp motsetning til store deler av det iranske folket som både ønsker presteregimet sendt på historiens skraphaug og som virkelig sliter med arbeidsløshet og dystre framtidsutsikter.
Iran er et religiøst diktatur. Vi har kalt systemet mullahkapitalisme. Presteskapet er ikke bare politiske og religiøse ledere, det er også de som gjennom svært korrupte systemer kontrollerer og profitterer økonomisk.
Les: Iran – mullakapital og geopolitikk
Nest etter Lederen er de viktigste maktorganene i Iran nettverkene rundt basarene og moskeene og hele det spindelvevet av stiftelser, selskaper, foreninger og presteskoler som finnes rundt dem. De «revolusjonære stiftelsene», de såkalte bonyad, har utviklet seg til forretningsimperier med landsomfattende, og i noen tilfeller internasjonal betydning. Mostazafan Foundation of Islamic Revolution, tidligere Stiftelsen for de fattige for eksempel, kontrollerer hele sektorer i Iran, og er styrt av mullahene. De kontrollerer 20% av landets tekstilproduksjon, 40% av leskdrikkproduksjonen og er tungt inne i bygningsidustri, turisme, transport, landbruk og en hel serie andre sektorer. Dette er i virkeligheten Irans nest størst selskap, nest etter NIOC, National Iranian Oil Company. Tidligere president Mahmoud Ahmadinejad har sagt at 60 prosent av landets økonomi kontrolleres av 300 mennesker.
Dessuten er revolusjonsgarden en økonomisk stat i staten. De kontrollerer store deler av bygg- og andelssektoren, telekom og deler av olje- og gassindusstrien. Dessuten er de store på smugling, siden det jo er de som driver grensekontrollen.
Klassene i Iran
Iran har en svært sterk utdanningssektor, antakelig den sterkeste i hele regionen. Irans forskning og vitenskap har en høy standard, og på noen områder, særlig innen naturvitenskap rangerer landet blant de 20 fremste i verden, slik som nanoteknologi, bioteknologi og farmasøytisk industri. Iran har 4-5 millioner studenter av en befolkning på 82,5 millioner, mange av disse går rett ut i arbeidsløshet etter endt utdanning. Det finnes også en høyt utdannet, urban middelklasse i Iran. Klassemessig utgjør de et småborgerskap som har vært klassebasis for flere runder av protest- og reformbevegelser. Ifølge en klasseanalyse av Iran utgjør denne middelklassen omtrent 32% av innbyggerne. Den samme analysen oppgir arbeiderklassen til å utgjøre 45%. De finnes i særlig grad i industriene, i bygg- og anlegg, i oljesektoren og transport. Utenom dem finnes det en underklasse av fattige som lever i kantene av samfunnet med småjobber, husarbeid, gatesalg, sesongarbeid og så videre.
To former for misnøye
Arbeiderklassen og underklassen i Iran er misfornøyde først og fremst av økonomiske årsaker. De føler konsekvensene av sanksjonene på groppen, og for dem betyr økte priser på nødvendighesvarer som brød og bensin en virkelig trussel mot deres daglige livsvilkår.
Middelklassen er mest misfornøyd med Irans internasjonale isolasjon, mangelen på intellektuell og personlig frihet, elendige framtidsutsikter for de mange studentene og så videre.
Av og til slår disse gruppene seg sammen, og da utgjør de en trussel mot presteskapet. Men i arbeiderklassen og underklassen finnes det ingen støtte for USAs regimeksiftekampanjer. En slik støtte finnes imidlertid til en viss grad i middelklassen.
Sanksjoner, regimeskifte, krig
USAs sanksjoner er kynisk beregnet til å ramme folket slik at det skal bli misfornøyd nok til å styrte regjeringa. Man vil isolere regjeringa gjennom å ramme folket, en form for økonomisk krigføring som er klart forbudt etter internasjonal lov, men som utgjør en del av det faste arsenalet til USA.
I 2009 utga den mektige Brookings Institution i USA en strategirapport med tittelen “Which Path to Persia? Options for a New American Strategy toward Iran.” Ett av kapitlene heter nettopp Toppling Teheran – Regime Change. Andre kapitler dreide seg om “supporting a popular uprising” og “inspiring an insurgency.”
Så det er ikke spesielt hemmelig at USA gjør sitt ytterste for å provosere fram misnøye, opprør og forsøk på regimeskifte. Denne strategien går hånd i hanske med strategien om å isolere Iran tilstrekkelig til å kunne føre en krig mot landet.
I det siste har krigsstrategien lidd mange nederlag, dels på grunn av nederlagene i Syria, men også på grunn av Saudi-Arabias svekkede stilling på grunn av deres mislykkede, men forferdelige krig mot Jemen. Derfor er fokus tilbake på forsøk på regimeskifte. Og som vanlig er det bare unntaksvis at mediene snakker sant om det som skjer. De utgjør også denne gangen en divisjon i den militære kampanjen.
Les også: Protester i Iran – USA ønsker regimeskifte
