oss 100 kroner!
Fra Politikus.
Det er en viktig politisk kamp om hva vilkåra for trygdeytelser dreier seg om: EUs kontroll over Norge, eller om klassejuss og mistenkeliggjøring av stønadsmottakere. Den etablerte venstresida står i denne saka sammen med EU-tilhengerne om at striden ikke dreier seg om EUs overstyring av Norges politiske myndigheter.
Nestleder i Norges mest høyreorienterte parti i økonomiske spørsmål, Venstre, reagerer sterkt mot to politikere fra Frp og Senterpartiet fordi de mener at EØS står i veien for norsk trygde- og velferdspolitikk. EU- og EØS-tilhengeren Breivik fra Venstre tar poenget: Det viktigste er å hindre at NAV-saka blir et spørsmål om EØS-avtalen og EU. Mens Lundteigen sier at konsekvensen av EØS-reglene er at ytelsene må bli mindre, så gjør Ap-leder Jonas Gahr Støre og den overentusiastiske EU-tilhengeren Thorbjørn Jagland Rødts Bjørnar Moxnes´ ord til sine egne: «den mangeårige mistenkeliggjøringen av folk som lever på trygdeeytelser». Klassekampens leder 1. november har ikke ett ord om at EU har noe som helst med dette å gjøre. Klassekampen forutsetter at det EUs politikk som skal styre i Norge, uten å si det med ett ord. Klassekampens lederskribent har som forutsetning at EU er en støttespiller for alle dem som trenger offentlig støtte og at å være mot EUs politikk på dette området framstilles som å være for «klassejuss», å støtte et angrep på samfunnets svakeste.
I Dagens Næringsliv 7. november skriver direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt, ikke akkurat et institutt kritisk noe som helst ved norsk utenrikspolitikk: «Partier og og politikere som gjerne ellers er kritiske til EØS-avtalen, har stått i fremste rekke blant dem som forsvarer rettighetene som er gitt av EØS-avtalen, men fjernet av Nav.». Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Klassekampen er representative eksempler på at venstresida står sammen med tilhengerne av EUs økonomiske politikk, de kapitalistiske fire friheter. Denne alliansen er svært viktig ellers i Europa, der de erklærte venstreorienterte inntil nå har vært blant de ivrigste tilhengerne av EU, bortsett fra i Norge. Denne saka er et varsel om at sånn blir det snart i Norge også. Rødt og SV vil ikke å klare og neppe ønske å stå imot EU-bølgen fra alle sine høyt utdanna velgere og partiledere med sin ideologiske verdensanalyse om at de globalistiske sjøloppnevnte og autoritære maktsentra er svaret på den trusselen de ser fra «konspirasjonsteoretikere», «populister» og alle dem de kaller rasister.
Ikke om klassejuss og urett, men om EU
Venstresida vil gjøre dette til et spørsmål om klassejuss, som et overgrep mot uskyldige mottakere som ikke har gjort noe galt. Alle som har fått arbeidsavklaringspenger har fått dem på visse vilkår, at de skal være i landet. Av de 146 246 som fikk arbeidsavklaringspenger i 2016 var det 250 av dem som blei oppdaga å ha brutt vilkåra og blei anmeldt,og nesten alle de 250 blei straffa for det. De 250 kunne jo enten holdt seg til vilkåra de som andre, eller søkt om tillatelse til å oppholde seg nesten et helt år utafor Norge. De er ikke så uskyldige som de framstilles som, sjøl om EU har bestemt at de ikke skal kunne straffes.
For strenge straffer
Det er helt rett at straffene for brudd på vilkåra for å få trygdeytelser i Norge er for strenge, sammenlikna med andre økonomiske forbrytelser. Det har det vært vanskelig å få til en debatt om, noe jeg forsøkte i Klassekampen i 2008.
27.03.2008 hadde jeg på trykk et innlegg i Klassekampen nettopp om klassejuss i forbindelse med den strenge straffen en som urettmessig hadde mottatt arbeidsløshetsstønad på 75 000 kroner samtidig med at han var i arbeid. På samme tid frifant en lagmannsrett en admiral for å ha tilegna seg 63 000 kroner fordi han krevde dekka utgifter til gokartkjøring og golfspilling, og den frifundne admiralen blei mottatt på Stortinget som en helt av Carl I. Hagen.
Straffen for uriktig å motta stønadsytelser uten grunn eller i strid med vilkåra for ytelsen, er altfor strenge. Vilkåra for de enkelte ytelsene bør også vurderes, men ikke at det ikke skal være straff for uriktig å motta støtte fra fellesskapet, eller at det for alle ytelser må være visse vilkår som mottakerne må oppfylle. Det har alltid vært vilkår for å få og opprettholde ytelser. Det er ikke noe nytt, og heller ikke mer urimelig enn at vi har revisjon av regnskaper. Det nye er at det er EU som styrer hvilke vilkår og hvilke straffer som skal gis for brudd på vilkåra. Og EU er opptatt av dette fordi offentlige ytelser til livsopphold kommer i strid med EUs grunnleggende ideologi, EUs «grunnlov» om fire «friheter», noe som hindrer EUs mål om lavest mulig lønninger. Offentlige stønader i stedet for konkurranse mellom arbeidsledige om lavest mulig lønn, er en trussel mot EUs mål om de «fire friheter», den fullstendig gjennomførte kontrollerende kapitalismen.
Viktigst å unnlate å snakke om EUs overstyring av Norge
Grunnen til at vilkåra for reaksjoner mot brudd på tydelige skriftlige — og aksepterte — vilkår diskuteres nå, er ene og aleine at den politikken Stortinget og regjeringa ønsker på dette området, den godtar ikke EU. Denne klare tilsidesettinga av det norske folkestyret er pinlig for EU- og EØS-tilhengerne, og da må de prøve å vri saka om til noe annet. For hvorfor har de ikke brydd seg om de strenge straffene for trygdemisbruk før? Vi har hatt dem i rundt 60 år, sikkert lenger. Hvorfor har de ikke visst om dem i alle disse åra? Heldig for dem, så får EU- og EØS-tilhengerne hjelp av SV, Rødt og Klassekampen som heller ikke har vært opptatt av disse vilkåra tidligere.
EUs styring over velferdsytingene gjennom EØS — etter Fellesforbundets landsmøte
Ledelsen i LO og Ap kan prise seg overlykkelig over at denne saka ikke kom opp da Fellesforbundet diskuterte EØS på landsmøtet for to uker sida. Blei opplysninga om dette også utsatt til Fellesforbundets landsmøte var over? Kunnskapen om dette kunne blitt dramatisk uheldig for Ap-ledelsen og LO-sekretariatet om Fellesforbundets landsmøte visste om dette. Kanskje. Hvis opposisjonen hadde klart å forstå og formidle hva dette dreier seg om.
Hvordan er de vilkåra EU ikke kan godta?
Hvordan vilkåra er, er ikke politisk interessant. Per 1. november kl 13 viste loggen i NAVs kommunikasjonsavdeling at bare én utenom meg hadde spurt om disse vilkåra. Etter en enorm mediepågang mot NAV i denne saka. Fakta om reglene er ikke så viktig. Her følger et bilde av de pliktene enhver som mottar ytelse får beskjed om. Vilkåra har NAV utarbeida med hjemmel i folketrygdlovens § 21-3:
Folketrygdlovens paragraf §21-3 har som overskrift «Medlemmets opplysningsplikt». «En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige …» § 21-7 om handler uriktige opplysninger som «uten rimelig grunn unnlater å etterkomme pålegg som er gitt» og § 21-8 om Bortfall av rett til ytelser når mottakeren er skjødesløs med sin helse m.m. Folketrygloven er vedtatt av Stortinget.
Vilkåra er også disse:
Dette er strenge krav, men dette er i samsvar med ikke bare stortingsflertallet men sikkert også mange andre av oss andre som skal bidra til å betale i hovedsak enige i. Vilkåra må forvaltes med smidighet av NAV, slik at det kan gis unntak når det er grunn til det. Om det gjøres i stor nok utstrekning veit jeg ikke, men jeg har blitt orientert om at forsømmelsen av å ikke levere inn meldekort hver 14. dag som kreves, blir i enkelte tilfeller vurdert individuelt og gitt unntak fra.
Alliansen EU og «venstre» — varig?
Drukner EU-bestemmelsene i debatten, og blir alliansen mellom EU-tilhengerne og de venstreorienterte tettere og mer varig? Den blir nok det. Det er et uttrykk for utviklingas godstog.
Ove Bengt Berg
Her er innlegget mitt i Klassekampen 27.03.2008:
Klassejuss
En drammenser ble dømt til 40 dagers fengsel, hvorav 20 dager ubetinget, for urettmnessig å ha mottatt 75 000 kroner i arbeidsløshetsstønad mens han var i arbeid. Omtrent samtidig frikjenner en lagmannsrett en admiral for påstanden om urettmessig å ha tilegnet seg opp mot 63 000 kroner for å ha krevd dekket utgifter til blant annet gokartkjøring og golfspilling. Klarere eksempler på sammenfallende forskjellsbehandling i rettsvesenet er det ikke ofte en ser. Den ene reiser i fengsel, den andre reiste i triumfferd til Stortinget og blir mottatt som en helt av Carl I. Hagen.
Dekning av utgifter ved reiser i arbeidsforholdet er en viktig del av det økonomiske forholdet til bedriften vi er tilsatt i. Statens reiseregulativ er å anse som en del av tariffavtalen, en svært detaljert regulert avtale. Prinsippet er at du skal ha dekket utgiftene du har hatt, men kravet er at reisen skal «foretas på den for staten hurtigste og rimeligste måte».
Det har falt i mitt lodd i noen år å revidere slike reiseregninger i staten. Lederne, som reiser mest, er ikke alltid sitt lederansvar bevisst. En gruppe direktører i trygdeetaten fikk dekket alle reise- og oppholdsutgifter til et kurs, men forlangte likevel i tillegg både romslige diett- og nattillegg. Direktørene profilerte seg ellers mot både trygdemisbruk og trygdeytelser de mente var for høye.
Hvor sannsynlig er det at den lagmannsretten som frikjente admiralen for å ha tilegnet seg opp til 63 000 kroner fra staten på urettmessig vis, også ville ha frikjent han som ble dømt til fengsel for å ha mottatt 75 000 kroner urettmessig i trygdestønad?
Lagmannsrettens dom passer til den nye praksis med redusert kontroll av reiseregninger i staten. Riksrevisjonen konsentrerer seg nå om «vesentlige forhold». Men svekket kontroll med reiseregninger fratar staten muligheter til å sanksjonere mot misbruk, og strider mot alle revisjonsprinsipper. Dessuten, reiseregulativet innholder jo mange bare detaljerte fjollete byråkratiske regler i strid med den hellige målstyringa?
Dette er greit — for noen.
OBB
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
