oss 100 kroner!
Av Terje Valen.
Det går nå en serie på TV1 NRK som tar opp matsvinn. Her får vi f.eks. vite at vi i Norge kaster 105 millioner brød i året. Hvorfor skjer dette og hva skal vi gjøre? Svaret i programmet er at forbrukerne må forandre sine vaner og bruke brød selv om det ikke er helt ferskt. Men har man da gått til bunnen av problemet/sykdommen, eller forsøker man bare å kurere noen symptomer? Jeg tror at svaret er at man ikke har funnet grunnen til alt svinn, og når man ikke har funnet den, så kan man heller ikke finne noen løsninger som virkelig er effektive.
Etter min mening har vi et økonomiske system der forbruk og ødeleggelse er like begreper. For produsentene er det viktigste at varene blir solgt og betalt for. Da kan de få dekket kostnadene ved å produsere dem pluss realisere en viss fortjeneste. Om varene blir forbrukt til å dekke kjøpernes behov, eller om de bare blir kastet, spiller ingen rolle i dette systemet. Men stopp litt her – jo, det spiller faktisk en rolle, men en litt annerledes rolle enn en kunne ønske. Det er nemlig slik at jo raskere varene blir solgt, desto mer kan bedriftene produsere i løpet av en viss periode, og desto større blir fortjenesten. Dersom ingen varer blir kastet, og dersom de varer lenge, så er det rene tapssituasjonen for bedriftene. Dette kommer av at produktene må ta form av bytteverdi før de kan realisere sin bruksverdi, dvs. tilfredsstille et behov.
Her har vi noen grunnleggende forklaringer på fenomenet kjøpepress og sløsing. For å skaffe god fortjeneste er det viktig å endre produktene litt og overbevise kjøperne om at de må skaffe seg de nyeste versjonene. Moteindustrien er en av de mest sløsaktige. Hurtige såkalte oppgraderinger av teknologiske produkter fungere også slik. Og den verste sløsing er produksjon og salg til ren ødeleggelse. Vi snakker her om våpenindustrien. Her er virkelig forbruk og ødeleggelse helt synonyme begreper. Men alle produserte artikler sendes i dag ut på et marked der det en ikke vet hva som blir solgt eller hva som nok blir solgt, men bare blir kastet istedenfor å bli forbrukt. Sløseriet er et systemegent fenomen.
Grunnleggende sett kommer dette av at alle produkter (og for så vidt tjenester) ikke kan leveres direkte til de som har behov for dem. De må gå omveien om salg der bytteverdien realiseres. Det betyr at de må byttes mot penger som folk i hovedsak har tjent som lønn i jobbene sine eller fått i overføringer fra skatt på de som har arbeidsinntekt. Dette betyr at det ikke er noen direkte vei fra produksjon til behov. Det systemet legger da i tillegg til flere andre virkninger til rette for reell overproduksjon i forhold til behov.
Det eneste som kan stanse sløseri er at en tar utgangspunkt i folks rimelige behov og produserer ut fra det – ikke ut fra hva en kan få solgt. Vi må altså over fra et system med produksjon som vesentlig er innrettet på bytteverdi, til produksjons som vesentlig er innrettet direkte på behov. Før vi klarer det vil sløseri fortsette å være et vesentlig trekk i våre samfunn. Det opplegget som er skissert først i dette siste avsnittet er et helt sentralt trekk ved det Marx kalte kommunisme, mens det systemet som skaper sløsingen heter kapitalisme. Så kan du selv sammenligne og velge system.
Terje Valen, 20. november 2019.
