oss 100 kroner!
Av Trond Andresen, 1. amanuensis, institutt for teknisk kybernetikk, NTNU
28. november var det 25 år siden det andre norske nei til EU.
Undertegnede gikk ett år om igjen som NTH-student i 1973. All tid og energi gikk til å kjempe mot EEC-medlemsskap, en kamp som ble kronet med seier 25. september 1972 med 53.5% nei. Eldre og noe mindre hyperaktiv var jeg med på reprisen i 1994. Vi vant med 52.2%. Så her har du en skikkelig nei-fundamentalist. Men nå skal jeg forklare hvordan jeg teoretisk sett kunne blitt for norsk EU-medlemsskap.
Først til det å være «moderne»: en del av den urbane synse-, medie- og skravleklasse, i stor grad bosatt i Oslo-området, har en veldig klar oppfatning at det er moderne å være for EU-medlemsskap. «Verden blir jo mindre og mindre; vi reiser til Barcelona, Berlin og Milano, vi spiser parmaskinke i stedet for det usmakelige norske produktet fra de subsidierte og sidrompa norske bøndene» – og så videre. «Europa er sivilisasjonens, ytringsfrihetens og menneskerettighetenes vugge. Og så må vi unngå enda en krig mellom europeiske stormakter.»
Spesielt slagkraftig argumentasjon er det ikke, og det avspeiles i meningsmålingene. Vi EU-motstandere reiser også, og vi setter pris på god mat og drikke fra andre land. Vi lar oss heller ikke imponere av hakket i plata om hvor viktig det er å unngå enda en storkrig i Europa. Men man skal ikke sparke slike som ligger nede, så jeg skal hjelpe EU-tilhengerne.
Jeg inviterer dem herved til å være med på en visjon for et nytt EU, et som i motsetning til dagens versjon vil være tiltrekkende for det store flertall i Europa. For å berolige JA-folket vil jeg understreke at dette er en enda mer moderne visjon enn deres; det er ikke noe tilbakeskuende rural nisselue-nasjonalisme her. No way.
Visjonen bygger på disiplinen dynamisk systemteori, som fikk sitt store gjennombrudd etter annen verdenskrig (og som jeg arbeider innafor). Reint generelt består et dynamisk system av enheter som vekselvirker med hverandre, og dette bestemmer systemets utvikling over tid. Når man måler hva som skjer i systemet og bruker dette til å styre det i riktig retning («tilbakekopling»), kalles denne delen av systemteorien for «reguleringsteknikk» eller «kybernetikk».
EU er et dynamisk system, og EU-kommisjonen og -parlamentet forsøker å styre det, åpenbart uten å lykkes. En grunnleggende lærdom i systemteorien er at at når systemet blir veldig svært og komplisert (som EU) er det lurt å betrakte det som er hierarki av undersystemer, og så la undersystemene styres via lokale tilbakekoplinger, mens det øverste nivå i systemet bare setter noen få rammebetingelser for undersystemenes oppførsel. Å prøve å styre et komplekst system bestående av nokså forskjellige undersystemer via mange detaljerte signaler fra toppen går ikke. Ingeniører som arbeider med prosessanlegg veit dette. I organisasjonslivet har vi den nedsettende og korrekte betegnelsen «micro-management» på slikt. Sjefer som driver med sånt kalles helt riktig for «kontrollfriker» – det funker bare ikke.
Min EU-visjon bygger på dynamisk systemtori. Undersystemene er nasjonene i Europa (eller kanskje til og med regioner, som Katalonia og Baskerland). Disse under-enhetene har stor frihet til å styre seg sjøl – å drive sin egen reguleringsteknikk. Landenes befolkninger er da desto mer villige til samarbeid på toppnivå, fordi de veit at de ikke blir underlagt detaljerte og stupide tvangstilak derfra. 90% av byråkratene finner seg annet og nyttig arbeid. EU-parlamentet blir nå et avslappa forum for utveksling av gode ideer og forslag. Landene har sin egen valuta og sin egen suverenitet. Men ingen nekter dem å la seg inspirere av hverandre. Direktiver forekommer ikke. Men frivillig og mangfoldig samarbeid foregår, og tilslutning til gode felles løsninger skjer. Et visst felles press mot dårlig praksis hos enkeltmedlemmer forekommer også. Helt utmerka.
Med et sånt EU ville også jeg blitt tilhenger!
—
Trond Andresen
associate professor, phd
