Den daglige manipulasjonen

6
Illustrasjon: Shutterstock
Av Volker Bräutigam, Friedhelm Klinkhammer, Maren Müller

Stigmatisering og ekskludering, sanksjoner og sjikane og vold og vilkårlighet fremmes gjennom fiendebilder skapt av media – både innenriks og utenriks. Utdrag fra boka Mellom fiendebilde og værmelding. 

Fra fortelling til fiendebilde

I flere tiår har hundrevis av vitenskapsfolk forsket på mulighetene for overtalelse ved bruk av fortellinger. Forholdet mellom journalistikk og fortelling – storytelling eller fortelling – har således vært gjenstand for en rekke publikasjoner siden 1970-tallet. Målet med de kollektive bestrebelsene til «det politisk/vitenskapelig/medie-komplekset» er å få mottakeren til å permanent internalisere budskapet de har hørt og forstått, og å få til en tilsvarende atferdsendring.

Forskning på informasjonskløften understreker spesielt viktigheten av alternative formidlingsstrategier for personer som klassiske nyhetstjenester av forskjellige grunner viser seg å være utilstrekkelige eller helt uegnet for. En slik alternativ form for rapportering vil først måtte vekke interesse og oppmerksomhet, for å nå ut til mennesker som ellers vil ha lite eller ingen befatning med politiske nyheter, eller unngår dem med vilje.

Siden barndommen, interesserer de fleste seg mest for historier om andre mennesker enn om rene fakta og data, fordi både bilder og metaforer fungerer bedre og er lettere å huske enn abstrakte saksforhold.

Informasjon, presentert i form av en fortelling, blir selektivt internalisert og kan ha effekt på holdninger og atferd. Forskning viser at fortellinger kan overbevise på en veldig subtil måte når handlingen i fortellingen og informasjonen som ønskes spredd er så nært beslektet som mulig. Mottakere godtar også svake argumenter og åpenbart tullete oppfatninger når de blir presenter som en fortelling. De sterkeste overtalelsesmekanismene er – ifølge forskningen – redusert motargumentasjon og undertrykkelse av følelsen av at noen begrenser den psykologiske valgfriheten.

  • Hvorfor er egentlig staten, vitenskap og medieselskaper i dagens samfunn (som regner seg selv som opplyst) så desperat avhengig av at mottakere av enkelte typer informasjon ikke bare forstår og tror på den uten innvendinger og motsigelser, men også internaliserer den? Etter å ha lest nyhetene, kommentarer, illustrerte nyheter eller TV-reportasjer, hvorfor skulle mottakeren ikke bare trekke konklusjonene sine og så glemme budskapet? Gitt mengden informasjon som for eksempel internett forsyner oss med, reduseres uansett muligheten til å forstå og huske hva du har lest, hørt eller sett.
  • Hvorfor sysselsetter Pentagon de 27.000 menneskene som utelukkende er ansvarlig for PR, reklame og rekruttering – og forskjønning av USAs kriger i media? Tom Curley, tidligere sjef for det amerikanske nyhetsbyrået Associated Press, kritiserte i 2009 i, et foredrag til journalistkolleger, presset fra det amerikanske forsvarsdepartementet mot hans reportere i krigssoner. I følge APs granskning, koster militærets PR-tiltak skattebetalerne 4,7 milliarder dollar i året.
  • Hvorfor, ifølge en Guardian-artikkel fra mars 2011, brukte det amerikanske forsvarsdepartementet opptil 580 millioner dollar i året på medier – aviser, TV-nettverk, YouTube-videoer fra opposisjonsgrupper i kriseområder – blogger og andre viktige multiplikatorer i utlandet?
  • Hvorfor skapte det britiske «Integrity Initiative», med deltagelse fra tyske politikere, journalister og tankesmier, et internasjonalt, skjult nettverk av etterretningsagenter, militære offiserer, politikere, journalister og akademikere, som har satt seg som oppgave å koordinere omfattende anti-russiske mediekampanjer?
  • Hvorfor, ifølge Spiegel, er Council on Foreign Relations, den «mest innflytelsesrike private institusjonen i Amerika og den vestlige verden», ivrig etter å integrere medie-eiere, sjefredaktører og toppjournalister i ledende medier i sine strukturer?
  • Hvorfor lagde Pentagon med hjelp fra et britisk PR-byrå propagandavideoer for hele 500 millioner dollar for al-Qaida?
  • Og hvorfor strømmer enorme beløp av skattebetalernes penger inn i finansieringen av organisasjoner, stiftelser og tankesmier hvis kjernevirksomhet er manipulering og påvirkning av opinionen?

Politisk ledende i Tyskland er tankesmia SWP og dets «Tyske institutt for internasjonal politikk og sikkerhet». Det er økonomisk velfinansiert av regjeringen, og utarbeider de utenrikspolitiske ledetrådene, argumentasjonsmønstrene, ordlyden og forskjellige håndsrekninger til politikken; som på sin side former en fortelling og informasjonsstil med identisk ordlyd i de store mediekonsernene og stats-nære medier. Hver gang nyhetene i statskanaler trenger dyktige eksperter, stiller kjente ansatte i SWP villig foran kameraene.

Slik sett virker den «russiske trollfabrikken i St. Petersburg» (som med vakker regelmessighet blir nevnt av diverse kvalitetsjournalister) ganske fattigslig.  Med sine 150 ansatte virker den mer som et callsenter, men ifølge tidligere Moskva-korrespondent for TV-kanalen ARD, Golineh Atai, var den i stand til ideologisk å påvirke offentligheten i den vestlige verden og til og med manipulere valg.

Påvirkning av "hjemmefronten" er like gammel som krigføring selv, og medienes funksjon i å formatere tankene som et nødvendig element for å gjøre kriger mulige, er tydelig. Kriger kan ikke finne sted med mindre kursen er mentalt innstilt på dem og opinionen har reagert på en positiv måte på planlagte intervensjoner.

Hat, fordommer og kriger begynner alltid i menneskers hoder, implantert i en psykologisk mobilisering med målrettet desinformasjon og propaganda. Før opinionen kan gå med på en krig eller motiveres til å intervenere, sanksjonere og sjikanere andre mennesker, må den overbevises om det reelle behovet og den uunngåelige konflikten.

En essensiell del av moderne krigføring er rettet mot den menneskelige psyken og forsøker først og fremst å endre holdninger, ikke bare når det gjelder planlagte intervensjoner mot andre folkeslag, men også å skape framstillinger av fienden som kommer det herskende systemet til gode.

Massepropaganda fungerer med enkle, men kategoriske påstander. Gjennom en påtrengende repetisjon av innhold og ved hjelp av passende nøkkelord – diktator, slakter, hersker, gal, regime etc – dannes en tilsvarende stemning og en effekt av psykologisk smitte. Også her blir prosessen forsterket av mange menneskers ønske om å slutte seg til flertallet – medløper-effekten, bandwagon-effekten – å tilhøre, i stedet for å bli marginalisert og stigmatisert for å ha avvikende synspunkter.

Pressen er et  gammelt hersker-instrument, som på grunn av sin nærhet til elitistiske og partipolitiske interesser profitterer på eller til og med er en del av eliten; Den forbereder opinionen for makter som er avhengige av folkemeningen for «nødvendigheten» av sanksjoner og kriger.

De geopolitiske funksjonene til imperie-orienterte medier er særlig delegitimering av potensielle «fiendtlige stater» eller deres nåværende regjeringer, støtte til åpne og tilsløring av skjulte intervensjoner, rettferdiggjørelse av sanksjoner og regimeskifter, samt bistand i ledelsen (eller avskjedigelsen) av klient-regjeringer.

Målrettet propaganda ved bruk av konkrete løgner var grunnlaget for internasjonale kriger mot Vietnam, Jugoslavia, Irak, Libya og Syria. I hvert enkelt tilfelle ble en legende oppfunnet av spinndoktorer eller politikere – og deretter massivt spredt av massemedier. Noen lenge tilbakeviste krigsløgner har brent seg inn i det kollektive minnet «takket være» servile medier, mens andre løgner, for åpenbare, har ytterligere skadet troverdigheten til politikk og media.

Man har ikke glemt «Tonkinbukt-hendelsen», som ga påskuddet for utvidelse av Vietnamkrigen og de amerikanske luftangrepene og flatebombingen av Den demokratiske republikken Vietnam («Nord-Vietnam»). «Tonkin-resolusjonen» i den amerikanske kongressen legaliserte alle amerikanske militære handlinger i Vietnam fra 1965 til 1973. Krigen ble som kjent tapt, noe som førte til at de ydmykete amerikanske elitene konkluderte med at Vietnamkrigen stort sett ble tapt på grunn av mediedekningen. Fra nå av, ble det ansett som nødvendig å vinne en krig ikke bare ved fronten, men også på hjemmefronten. Dermed skaptes en økt kondisjonering av media. Hver fremtidige krig ble ledsaget av en sofistikert medie-strategi.

Nayiras falske vitnemål

En annen beryktet løgn er den såkalte «kuvøse-løgnen», skapt av et PR-byrå og spilt av en tenåringsjente som med rennende tårer hevdet foran den uformelle menneskerettighets-komiteen til den amerikanske kongressen at irakiske soldater hadde drept for tidlig fødte barn under invasjonen av Kuwait i august 1990, ved å røske dem ut av kuvøsene og la dem dø på gulvet.

Det var først etter krigen at det ble kjent at tenåringen var den femten år gamle datteren til den kuwaitiske ambassadøren til USA. PR-byrået Hill & Knowlton hadde klekket ut hendelsen for å overbevise den amerikanske offentligheten om behovet for en krig mot Irak.

Den falske historien om kuvøsebarna

Kuvøse-løgnen ble spredd den gang av de fleste massemedier, dessverre også av menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International. Denne frivillige organisasjonen var medvirkende til å snu opinionen i USA til fordel for den første amerikanske krigen mot Irak.

Et annet kjent eksempel på krigspropaganda var det påståtte beviset for irakiske masseødeleggelsesvåpen, som USAs utenriksminister Colin Powell solgte til FNs sikkerhetsråd i 2003 med et lite reagensrør. Noen år senere, men for sent for tusenvis av drepte irakere, skulle han selv kalle denne løgnen en «skamflekk» i karrieren sin. I forkant av talen som utløste krigen, hadde Powell tilbrakt fem dager i CIAs hovedkvarter, der han studere etterretningsrapporter, hvorav mange senere viste seg å være usanne. Etter invasjonen har ikke amerikanske våpeninspektører funnet noe bevis på eksistensen av kjernefysiske, biologiske eller kjemiske våpen i Irak.

Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak

De påståtte serbiske massakrene i Kosovo, Auschwitz-sammenligningen til De grønnes utenriksminister Joseph Fischer og den såkalte «Hestesko-planen», som daværende forsvarsminister Rudolf Scharping (SPD) anklaget den jugoslaviske regjeringen for å planlegge – alt for å rettferdiggjøre NATOs angrepskrig – er del av vår yngre historie.

Den tyske regjeringen trengte «fakta om grusomheter, eller bedre, bilder av grusomheter begått av Milosevics håndlangere,» klagde forsvarsminister Scharping offentlig. NATO trakk ikke fram nok bilde-dokumenter. «Jeg håper det snart vil endre seg,» sa Scharping, fordi det var «også en kamp om informasjon og propaganda».

Det som er spesielt påfallende med de forskjellige domstolene der angriperne stiller de som ble angrepet til doms, er at ingen av NATO-krigsforbrytelser, som var basert på løgner, noensinne ble passende straffet. Det var ingen sanksjoner til gjengjeld for millioner av ofre i arabiske eller muslimske land siden 9/11, som som det amerikanske regimet og dets allierte er ansvarlig for. Det kom ingen internasjonalt anerkjent dom for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og fremfor alt knapt noe kritikk fra de etablerte mediene angående vestens hegemoniske oppførsel.

Det motsatte er tilfelle:

Den reduserte kompleksiteten i eksplosive geopolitiske hendelser, sammen med deres superforenklede forklaringer av årsakene til kriger, skaper tvil om mediefolks profesjonelle evner. De laugene i mediehusene og kringkasterne, som tidligere ble omtalt som «skrivebords-gjerningsmenn» på grunn av deres medvirkning til krigsforbrytelser, driver fortsatt på med å relativisere, rettferdiggjøre og forvrenge realiteter.

I stedet for å avvise krigspolitikk, som ville være deres demokratiske plikt, tar de parti, beskytter gjerningsmennene og fortsetter å ivre for militær intervensjon, som eksemplene Venezuela og Iran viser.

«Massekommunikasjon kan ha betydelig innflytelse på forløpet og resultatet av konflikter. De som har slike midler til rådighet, vil bruke dem til egen fordel og til ulempe for motstanderen. Propaganda, desinformasjon og manipulering av meninger er en del av kampen for og med informasjon. I et klima med ensidig informasjon og begrensede informasjons-muligheter, kan politiske, etniske, religiøse og andre typer ideologi ledes helt til vilje til voldsbruk.»


Med velvillig tillatelse fra Rubikon. Creative Commons 4.0. For kildehenvisninger, se originalartikkelen.

Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    En vanlig misforståelse blandt ikke -frelste, er at du må vende om for å treffe Jesus. Det trodde jeg også - Det som egentlig skjer er at han bare kommer og får deg til å ville vende om. Derfor kom det ganske overraskende på meg, at jeg ikke lenger klarte å se TV-programmer. Særlig nyheter og underholdning.

  2. Geirijo says:

    Internalisering kan brukes med både god og falsk intensjon.

    Internalisering er en psykologisk prosess hvor ytre normer, ideer og andre personers innstillinger og egenskaper som opprinnelig ikke finnes hos personen, opptas og oppleves som del av personens selvbilde.

    av engelsk internal , ‘indre’

    Internalisering skjer like mye ved indirekte påvirkning som ved bevisste forståelsesprosesser. Den er særlig viktig for evnen til å utøve moralsk kontroll og føle ansvar og skyld for det man gjør. En vellykket internalisering av gode verdier er altså en vesentlig forutsetning for stabil sosial tilpasning og trivsel.

    Det er med andre ord snakk om evnen til å føle ansvar og skyld i en moralsk sammenheng. #meetoo kampanjen, og lignende media skapte skyld, skam og ansvars kampanjer har blitt svært vanlige. De anvendes flittig og ofte for å påvirke til internalisering.

  3. “Internalisering” var og er eit verkty i all pedagogikk (på godt og vondt). Litt om “min” familietradisjon i så måte, som byrja med Hans Nielsen Hauge og heldt fram med Lars Skrefsrud. Her var tanken at “tileigning av kunnskap” (upresist kalla “læring”), skulle tene som middel til å byggje opp under menneskeleg visdom, i arbeidet for sjølvstendiggjering som individ og menneske. For å oppnå dette, vart det sett i verk eit veldig prosjekt der innlæringa - internaliseringa - hadde mykje å seia, gjennom arbeidet med litteratur, segner og soger, for å gjera dette til bornas “eigedom” som dei ikkje skulle gløyme eller misse. Men dette arbeidet hadde altså eit siktemål i frigjering, ikkje manipulasjon, som motgift mot DENNE typen manipulasjon nemnd over.

  4. AnneBrit says:

    Det er verdt å merke seg at forstillingen om at nordmann var analfabeter før den organsierte skolen, er ren myte. Det var for å bekjempe ukontrollert læring, og å trene oss til å bli dyktige borgere som var målet - den gangen, som nå. At forestillingen om hva en dyktig borger skifter, endrer ikke sakens kjerne.

  5. Dias says:

    Hva er denne evnen?
    Påvirkes denne evnen hvis hva som anses som god eller dårlig moral endres?

  6. Geirijo says:

    Evnen ligger i å bevisst kunne gjøre seg nytte av empati og sympati i forhold til et overordnet moralsk prinsipp. Alternative politiske hovedprinsipp kan beskrives som “egoisme” (kapitalismens moral), eller “altruisme” (sosialismens moral).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere