oss 100 kroner!
Krigene mot Irak og Syria har ødelagt historiske landskap, ressurser og gamle byer. Befolkningen sitter igjen med en tung arv.
Av Karin Leukefeld.
De ankom til intakte landskap – og etterlater dem som søppelfyllinger for spesialavfall. Soldater er også natur- og kultur-mordere. Den umiddelbare skaden, dvs. drepte og lemlestete mennesker og de etterlattes lidelse, dominerer vanligvis hva offentlighetene får med seg.
Denne artikkelen av Karin Leukefeld ble først publisert på Rubikon. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Men man må også se på den langsiktige skaden. Arven fra krigføring består ofte av svarte søyler med røyk i luften, brent jord og spor etter radioaktivt uranammunisjon som kan skade befolkningen i generasjoner. Det er en krig etter krigen: den er rettet mot mennesker, dyr og planter, mot land, vann og luft og ofte mot verdifulle kulturminner. I en periode der en økologisk katastrofe er i full gang, er miljøforbrytelser ikke lenger trivielle lovbrudd. Og til slutt er det alltid – også – mennesker som lider.
Det er den 16. oktober 2019. Ikke langt fra sementfabrikken til Lafarge stiger en svart røyksøyle opp mot himmelen. Fotografiene som dokumenterer røyksøylen er fra en satellitt som kretser nord for Syria klokka 12.
Opptakene på bilde 1 ble spredt på Twitter av Wim Zwjinenburg. Zwjinenburg observerer miljøødeleggelsene i Midtøsten for den nederlandske organisasjonen «Pax for Peace», som samarbeider tett med og finansieres av de europeiske utenriksdepartementene i Holland, Belgia, Tyskland, USA, Sveits, Den europeiske union og vestlige hjelpe- og utviklings-organisasjoner.
Bildene kommenteres:
- Det ser ut som om folk brenner utstyr og annet materiale som tilhører hovedkvarteret til USAs spesialstyrker, før de trekker ut og før det blir overtatt av andre væpnede styrker. Hovedkvarteret ligger i sementfabrikken Lafarge i det nordøstlige Syria.
- # Nærbilde av det brennende området, foto tatt i 2018
- Stedet ser ut til å være en slags deponi for giftig avfall eller en amerikansk forbrenningsovn brukt av spesialstyrkene ved Lafarges hovedkvarter. Mange helikoptre og Ospreys (US Army spesial-helikoptre) bruker basen fordi den har drivstoff og annet farlig materiale. US Army forsvinner, og etterlater en giftig arv.
- @obretix har påpekt at sivile (Lafarge) også brukt stedet til å behandle (foredle) olje og som et transittknutepunkt de siste årene. Disse tjære-innsjøene med oljeavfall kan sees over hele den nordøstlige delen av #Syria, på grunn av mangelen på behandlingsmuligheter.
@obretix er en twitter-bruker kalt «Salim», som – som alle andre i twitter-samfunnet – ser ut til å være vant til å betrakte og «kategorisere» hendelser på jorden fra høyt oppe. Langt fra enhver virkelighet, observerer og kommenterer de troppe-forflyttinger, flybevegelser, flyktningstrekninger, bombing og rakettangrep og påfølgende ødeleggelser via Twitter. Den svarte røyksøylen ved sementfabrikken til Lafarge peker på den alvorlige miljøskaden og forurensningen forårsaket av den syriske krigen.
Siden 2012 har sementfabrikken vært under militær kontroll. Først ble den tatt av opprørerne i den såkalte «Frie syriske armé», deretter kom ekstremistene, og i 2012/14 ble sementfabrikken, som fremdeles var i drift, kontrollert av den selvutnevnte «Islamske staten i Irak og Levanten» (IS). Det franske selskapet Lafarge betalte månedlig beskyttelsespenger til kjemperne. Et senere søksmål i Frankrike avslørte at Lafarge betalte 20.000 dollar i måneden til IS-terroristgruppen, for å kunne fortsette produksjonen. Mange syriske ansatte ble bortført og myrdet i løpet av disse årene.
I 2015 ble sementfabrikken overtatt av kurdiske militser (YPG), som kjempet med støtte fra den USA-ledede internasjonale anti-IS-alliansen. I 2016 etablerte den amerikanske hæren en militærbase på stedet, som også ble brukt av britene og franskmennene. Beboere og øyenvitner fortalte meg at det antageligvis befant seg 50 tyske militære instruktører der. Den tyske regjeringen benekter saken.
De amerikanske militærbasene ble bygget på eller omkring sivile infrastrukturanlegg som sementfabrikker, små flystriper brukt av landbrukssektoren og hvetesiloer. Også tidligere stillinger til den syriske hæren, som ved Ain Issa, ble siden 2015 okkupert av de amerikanske troppene og utvidet. I den meget omstridde grensebyen Ain al Arab/Kobane i 2014 ble det bygget en stor militær flystripe med en lang rullebane som transportfly kunne bruke.
Nå trekker de amerikanske troppene seg fra nordøst i Syria, og det gjør også de britiske og franske spesialstyrkene og de humanitære hjelpeorganisasjoner som samarbeider med dem. Ifølge den amerikanske hærens vedtekter kan ingenting bli liggende igjen, og alt som ikke blir fraktet ut, vil bli brent i Burn pits, brenn-groper. Disse gropene er kjent fra krigene i Afghanistan og Irak. Nå kan de også sees i Nord-Syria, der de amerikanske væpnede styrkene har bygget omtrent to dusin militærbaser og støttepunkt siden 2015.
Det de ikke kan ta med seg, blir brent i disse Burn pits: husholdnings- og kjøkkenavfall, kjemisk og medisinsk avfall, oljerester som blir igjen etter vedlikehold av fly, stridsvogner og annet krigsutstyr. Sprengstoff, batterier, maling, forurensede uniformer, hele bilvrak går opp i flammer. Soldatene gjør ingen anstrengelser for å vurdere standarder for behandling – for det meste er det spesialavfall. Det er krig, ingen kontrollerer om soldatene følger miljøreglene. En stor brann tennes og gropene lyser i dager og uker, når troppene for lengst er trukket tilbake.
Den resulterende røyken sprer giftige partikler i miljøet og etterlater spor i mennesker og naturen. Vann, inkludert grunnvannet, er forurenset, beboere er forgiftet, kvinner opplever ofte spontanaborter. Lunge- og kreftsykdommer av alle slag er resultatet.
Men ikke bare de opprinnelige innbyggerne i områdene som er hjemsøkt av de amerikanske troppene er berørt. De amerikanske soldatene og deres allierte blir selv syke: lungesykdommer, leukemi, kreft, benmarg-sykdommer og mye mer. Amerikanske medier rapporterer regelmessig om saken, men ingen trekker hæren til ansvar. Krigsveteranene føler seg forlatte.
Svart gull forurenser miljøet
På satellittbildet av den nå forlatte amerikanske Lafarge-basen er også en gigantisk «tjære-innsjø» å se, der oljeavfall som er lagret under åpen himmel fordunster og sakte trenger ned i bakken. Faktisk er det utallige slike innsjøer i det nordøstlige Syria, noen ganger små, noen ganger større, sier Mahmud B., som jobbet for Shell i Øst-Syria i mange år før krigen. To store oljefelt ligger i det nordøstlige Syria, nær Rmeilan og Kara Chok, forklarer han. En kollega fra området har sendt bilder og filmopptak tatt nær grensen til Irak, i nærheten av Sweidiye.
Mahmoud B forklarer at innsjøen inneholder rester av olje som er resultatet av feil raffinering av råolje. I primitive destillasjons-anlegg filtreres fyringsolje og bensin ut av råoljen. Alt annet blir dumpet som avfall i elver og små innsjøer, der det blir til slam etter fordunsting av den gjenværende oljen. Til slutt blir det en solid, oljeforurenset skorpe.
I følge noen av Mahmud B. sine kolleger, antas det å være 1290 ulovlige olje- og tjæreinnsjøer i området mellom Rmeilan og Adidas. Et annet problem er de mange borehullene der gass som siver ut, ledes gjennom enkle rør ut i luften. Ved røråpningene brenner en flamme som forbrenner gassen. Ofte er det ingen flammer som flimrer over rørene, men likevel slipper de ut gass, ifølge kollegaen til Mahmud B. som tok bildene. Luftforurensningen var så stor at folk i Sweidiye og landsbyene rundt ble syke.
«De har kreft, lungesykdom, men ingen bryr seg om dem,» sa Mahmud B. Befolkningen hadde to ganger arrangert protestmarsjer mot operatørene av denne oljeproduksjonen, men ble fordrevet av sikkerhetsstyrkene deres. «Den som har penger, flytter derfra,» sier Mahmud. «Og alt skjer under øynene til de amerikanske okkupasjonsstyrkene og deres allierte.» I hjemlandet deres ville alt dette ikke vært lovlig.
Den enorme miljøødeleggelsen er forbundet med oljetyveriet under de amerikanske okkupantene. Oljen – diesel og bensin – selges via Nord-Irak til Tyrkia. Det selges i områder under kontroll av de kurdiske selvstyremyndighetene og – via forretningsmenn – kjøper den syriske staten også tilbake oljen for behandling i Homs-raffineriet.
Det syriske olje- og ressursdepartementet anslår at det finnes opptil 20.000 ulovlige brønner rundt Syrias oljefelt øst for Eufrat. Damaskus forbereder seg på å behandle anslagsvis en million tonn forurenset jord.
En forbrytelse mot menneskeheten
Ikke bare arven fra farlig militært avfall eller primitiv oljeproduksjon skaper problemer. Man har i tillegg ammunisjon som ikke bare dreper og ødelegger, men også etterlater gift i miljøet og medfører store farer for kommende generasjoner.
Konsekvensene av utarmet uranammunisjon brukt av USA
og deres allierte i flere Gulfkriger påvirker fortsatt familiene i
Sør-Irak og vest for Bagdad, i Falluja. Utallige barn er dødfødte eller
fødes med alvorlige misdannelser: med åpen rygg, sammenvokste ben,
ekstern blære, øyne eller til og med ingen øyne, åpne hodeskaller, bare
for å nevne noen eksempler.
.
Også i Syria ble uranvåpen brukt. Filmskaperen Frieder Wagner skrev:
«USA bruker nå uran-ammunisjon i sin kamp mot IS i Syria. De har flyttet tolv fly av typen A-10 Thunderbolt 2 til Syria. Pentagon har innrømmet å ha brukt dette svært farlige våpenet mot mennesker og miljøet nå minst to ganger, mot tankbiler fra IS.
I følge Wagner ble det avfyrt omtrent 1,5 tonn utarmet uranammunisjon. Dette utarmede uranet er radioaktivt og svært giftig. Når ammunisjonen avfyres, forvandles dette uranet ved temperaturer opp til 5000 grader til ørsmå nanopartikler, 100 ganger mindre enn en rød blodcelle. Således, etter hver bombing, dannes praktisk talt et gasslignende fint støv som fortsetter å være radioaktivt og svært giftig, forurenser miljøet og dermed utsetter menneskers helse og liv for fare.»
Bruken av disse våpnene rapporteres knapt i offentligheten og de såkalte ledende mediene her. Det mistenkes at de amerikanske troppene brukte giftig ammunisjon også i ødeleggelsen av den nord-irakiske byen Mosul (Tigris) og den syriske byen Rakka (Eufrat).
Ødeleggelsen av andre steder i Syria – som Deraa, Damaskus, deler av Homs og Aleppo og mange landsbyer i Sør-Idlib – skyldes bruken av konvensjonell ammunisjon – bomber, artilleri og bombekastere samt egenproduserte fragmenteringsbomber.
Landbruk og vannforsyninger er berørt av krigen. Tusenvis av frukt- og oliventrær ble hugd ned av kampgruppene. Det ble gjort for å selge treverket og for å skade syrisk jordbruk på lang sikt. Åker og enger ble militære leire, der enorme mengder søppel og restene av utbombede kjøretøy ganske enkelt blir liggende. Og flyktningleirene som oppstod i Syria og nabolandene er også en belastning på mennesker og natur.
Selv om krigen er over og flyktningene vender tilbake, hus blir gjenoppbygd og livet fortsetter, er krigen mot miljøet og folket i Syria og Irak ikke over.
Den giftige uran-ammunisjonen som brukes av den amerikanske hæren og dens allierte i Irak og Syria vil forårsake varige skader på kommende generasjoner. Den som bruker uran-ammunisjon, den som ikke beskytter ressursene, gjør det med vilje. Hvis man ikke kan underkaste seg Syria og Irak, skal befolkningen aldri komme seg til hektene etter krigens konsekvenser.
Creative Commons/ Rubikon. Karin Leukefeld, født i 1954, studerte etnologi, islamstudier og statsvitenskap og er utdannet bokhandler. Hun var involvert i organisasjons- og PR-arbeid blant andre for De Grønne og El Salvador-observatoriet. Hun har jobbet som frilans-korrespondent i Midtøsten siden 2000 og har vært akkreditert til Damaskus siden 2010.
