oss 100 kroner!
Klokka 18.00 den 9. november 1989 startet partisjefen for det regjerende partiet SED i Øst-Berlin Günter Schabowski en pressekonferanse der han presenterte en ny lov som tillot grensepassering hvor som helst og når som helst mellom Øst- og Vest-Berlin. Dette betydde at Muren var falt. Det gjensto bare å rive den.
Med Berlinmurens fall var også «den kalde krigen» slutt. Tysklands deling var et produkt av sluttoppgjøret etter den annen verdenskrig. I vest ble Forbundsrepublikken Tyskland skapt som et protektorat under USAs militære kontroll. Og i øst ble DDR skapt som et planøkonomisk protektorat under Sovjetunionen. Berlinmuren ble bygd i 1961 under navnet «antifaschistischer Schutzwall», og den var et forsøk på å svare på den massive hjerneflukten fra øst til vest i Tyskland.
Min egen generasjon opplevde DDR som størknet og stivbeint byråkrati. Om ungdomsforbundet Freie Deutsche Jugend, som vi så vidt hadde kontakt med, sa vi «Nicht frei, nicht jung, aber sehr, sehr Deutsch». Men faktisk var ikke alt dårlig i DDR. I 1989 hadde jeg kontakt med østtyskere som ønsket å ta vare på det beste og forkaste det verste. De drømte om å skape et virkelig demokratisk, sosialistisk Øst-Tyskland. Av ting de ville ta vare på var helsetjenester, matpriser, pensjoner, miljøbevissthet (!), husleier og jobbmuligheter. De ble naturligvis feid til side da Helmut Kohl lanserte politikken med «én Mark er én Mark», altså en østmark kunne veksles inn en til en med vestmark. Da var det slutt og Kohl fikk sitt Anschluss.
Delinga av Europa var et produkt av Jaltaavtalen i februar 1945 da seierherrene i annen verdenskrig, Storbritannia, USA og Sovjetuniuonen, ved sine ledere Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin ble enige om hvordan oppgjøret dem i mellom skulle bli, og hva det skulle bety for oppdelinga av Europa etter krigen. Det la grunnlaget for deling av Europa i to blokker, der skillet mellom blokkene skulle gå tvers gjennom det okkuperte Tyskland.
Endring i styrkeforhold fører til nyoppdeling
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.
Aksemaktenes nederlag i annen verdenskrig la grunnlaget for en ny oppdeling, og det var den som ble stadfestet i Jalta. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.
Berlinmuren og det dramatiske omslaget
Berlinmurens fall var bare forspillet til det dramaet som skulle utspille seg mindre enn to år seinere da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Dermed var balansen brutt, og både Versailles og Jalta kom i spill.
Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.
Les: Syriakrigen og redselen for det tomme rom
USAs tur til å tape
Men til tross for at USA er den uten sammenlikning største militærmakta i verden, rammes nå landet av alle imperiers skjebne. Når de synes som aller sterkest, men i virkeligheten har råtnet innenfra, økonomisk, teknologisk, politisk og moralsk. Når de har misbrukt sin overlegenhet lenge nok og skapt seg en ubetalelig gjeld. Når deres innbyggere ikke lenger er villige til å føre krigene deres og de må overlate det til «barbarene» og når de taper markeder og evne til nyskaping – da er det tid for imperiets sammenbrudd.
Les: Det synkende imperiet
Frankrikes president Emmanuel Macron kaller nå USAs NATO for en hjernedød allianse. EU ble de facto skapt av USA og har vært en vasall under USA så lenge at landene har utviklet en politisk kultur uten ledere, bare servile spyttslikkere som har godtatt alt Washington har diktert dem. Tyskland og Frankrike skulle så gjerne rive seg fri fra dominansen, men de er sjøl i stagnasjon og har korrumpert sine lands politiske liv så langt at innbyggerne knapt har noen tillit til sine ledere. Det samlede Tyskland skulle så gjerne ha stå fram på scenen som den store krafta for å lede en strålende europeisk union fram på verdensarenaen. Men landet er de facto fortsatt militært okkupert av USA, som har over 40.000 soldater der og et enormt antall militærbaser. Og USAs sanksjonspolitikk mot Russland har påført tysk industri enorme tap.
Tyskland er ikke skikket til å ta noen slik lederrrolle. Angela Merkels politikk er mislykket på nær sagt alle områder, både når det gjelder innvandring, integrering, energi, industri og utenrikspolitikk. Hun kom fra DDR men i det gamle Øst-Tyskland vender innbyggerne ryggen til henne og CDU.
I stedet er det Kina og til og med Russland som stiger opp der USA svekkes. EU må velge om de skal følge det synkende skipet ned eller om de skal nyorientere seg mot Eurasia. I dette perspektivet er det evigheter siden Murens fall – enda det bare er en liten generasjon siden.
PS: Forøvrig er Israels mur mot de palestinske områdene mye lengre og mye høyere enn Berlinmuren noen gang var. Antakelig er den også blodigere.
