oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 1. oktober underskrev Ukraina den såkalte Steinmeier-formelen om hvordan Minsk-avtalene fra 2015 kan gjennomføres ved at de opprørskontrollerte områdene i Donbass, som idag utgjør folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, innrømmes vidtgående selvstyre samtidig som det gjennomføres valg i området. Dette har utløst omfattende protester i Ukraina som har fått kommentatorer til å snakke om både et nytt Majdan-opprør og statskupp.
I Kiev skal nærmere 10 000 ha samlet seg for å protestere mot det som omtales som kapitulasjon overfor Russland. I Kharkov skal ca 500 ha deltatt i protestdemonstrasjoner. Også i Odessa, Lvov og andre ukrainske byer har det vært demonstrasjoner.
Det alvorligste for dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij, er at han ikke ser ut til å ha kontroll over de væpnede styrkene.
Den 7. oktober skulle det etter planen gjennomføres en tilbaketrekning av tropper og militært utstyr fra demarkasjonslinjen mellom territorier kontrollert av Kiev-regimet og territorier kontrollert av opprørsrepublikkene. Men dette ble forhindret ved at høyrenasjonalister tilknyttet den såkalte Azov-bataljonen ved landsbyen Zolotoe inntok stillinger som tidligere var blitt kontrollert av regulære ukrainske styrker, og erklærte at de ikke var villig til å oppgi en tomme ukrainsk jord for å oppfylle avtaler bare Russland kunne tjene på.
Zelenskijs reaksjon på høyrenasjonalistenes aksjon, som var en offentlig ydmykelse av ham selv, var å erklære at tilbaketrekningen av tropper var innstilt. Lite tyder på at den ukrainske presidenten har vurdert å sette inn regulære tropper mot høyrenasjonalistene.
Se videoklipp om hvordan Azov-folkene trenger bort regulære ukrainske soldater og overtar stillingene deres her.
Flere kommentatorer spekulerer i at det kan være innenriksminister Arsen Avakov som står bak de siste urolighetene i Ukraina. For det første inngår Azov-bataljonen i den ukrainske Nasjonalgarden som innenriksministeren har kontroll over. Og for det andre er Azov-bataljonens politiske organisasjon, Det nasjonale korpus, den viktigste organisator av Anti-Steinmeier-protestene.
Avakovs opptreden kan virke underlig. Før det ukrainske presidentvalget i april i år erklærte Avakov at han ikke ville akseptere valgfusk. Dette var sannsynligvis den viktigste grunnen til at den daværende presidenten, Petro Porosjenko, ikke gjorde noe forsøk på å klamre seg til makten ved hjelp av storstilt valgfusk, kupp eller liknende, og godtok at Vladimir Zelenskij ble valgt til president med over 70 prosent av de avgitte stemmene. Og nå – bare et halvår senere – forsøker Avakov tilsynelatende å styrte Zelenskij.
Den ukrainske politologen Andrej Zolotarev, som Izvestija har intervjuet, sier at Avakov opptrer som et hvilket som helst medlem av den ukrainske eliten: «Reglene er enkle: Skap først et problem, og selg deretter løsningen på problemet. Over Avakov hang trusselen om tap av ministerstolen. Han forsøker å gjøre seg uerstattelig for Zelenskij, å vise presidenten at han ikke klarer seg uten ham. Følgelig skaper han problemer for Zelenskij, for deretter å løse dem på en heroisk måte.»
Izvestija trekker også frem et par faktorer som kan forklare hvorfor Zelenskij valgte å beholde Avakov som innenriksminister: For det første kontrollerer Avakov en gruppe representanter i Radaen som Zelenskij må ha støtte fra for å kunne foreta grunnlovsrevisjoner. For det andre har oligarken Igor Kolomojskij, som var den som gjorde Zelenskij til president ved å betale valgkampen hans og å finansiere partiet hans, Folkets tjener, flere ganger uttalt at Avakov burde få fortsette som innenriksminister. Og for det tredje trenger Zelenskij en person som har autoritet hos de militære, de paramilitære bandene og nasjonalistene.
At Zelenskij ikke stoler på Avakov er imidlertid åpenbart. Han har gjort noen av sine nærmeste medarbeidere til Avakovs viseministre. Og han har fremlagt et lovforslag som vil overføre kontrollen over Nasjonalgarden fra innenriksministeren til presidenten.
Ukrainsk politikk er en uendelig strøm av intriger og maktkamp, som kan få en til å tenke på kampen mellom skorpioner i en krukke. Men tre grupper utpeker seg i denne maktkampen: Vi har oligarkene som slåss om penger, eiendom og makt. Vi har de høyrenasjonalistiske bandene. Og vi har befolkningen, som selvsagt er en sammensatt gruppe med ulike verdier og preferanser. Forholdet mellom disse tre gruppene er det som bestemmer den politiske, økonomiske og sosiale orden i Ukraina.
Mellom tidligere president Petro Porosjenko og de høyrenasjonalistiske bandene var det en åpenbar, men samtidig skjør allianse. Porosjenko lot de høyrenasjonalistiske bandene handle rimelig fritt, og skapte dermed konstant kriser og spenninger. Og i ly av krisene og spenningene utplyndret han og andre oligarker befolkningen. Ved et par anledninger brukte Porosjenko dessuten de høyrenasjonalistiske bandene mot rivaliserende oligarker. Og utenlandske krav om oppfyllelse av Minsk-avtalene og reelle forhandlinger med de opprørske folkerepublikkene besvarte han med å erklære at han var maktesløs overfor høyrenasjonalistene som kategorisk avviste enhver tanke om føderalisering og liknende.
For å kunne ta stilling til hva slags Ukraina vi i dag har etter at Zelenskij har avløst Porosjenko som president, må en ta for seg forholdet mellom Zelenskij og de høyrenasjonalistiske bandene. Bruker Zelenskij de høyrenasjonalistiske bandene instrumentelt-strategisk på samme måte som Porosjenko? Lar han dem for eksempel ødelegge tilbaketrekningen av tropper fra Donbass – for så å bruke høyrenasjonalistenes aksjoner som et bevis på at Minsk-avtalene ikke lar seg gjennomføre, og at vestlige land derfor bør la dem gå i glemmeboken? Eller er han virkelig maktesløs i forhold til de høyrenasjonalistiske bandene, slik at et forsøk på å avvæpne dem ville kunne sette hans eget liv i fare eller resultere i et kupp?
Selv er jeg tilbøyelig til å mene at Zelenskij er svak ikke bare overfor de høyrenasjonalistiske bandene, men også i forhold til politiet, etterretningen, Nasjonalgarden og de væpnede styrkene, som etter statskuppet i 2014 har blitt fylt med ytterliggående tilhengere av den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen, og at forsøk på å oppfylle Minsk-avtalene ved å gjennomføre desentraliserende reformer vil kunne koste ham livet eller utløse et militærkupp.
Og når Putin, som må forholde seg til en hjemlig opinion som mener at russiske myndigheter har plikt til å beskytte den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina, på sin side ikke kan gi Kiev kontroll over Donbass med mindre Ukraina gjennomføderaliseres og omdannes til noe som knapt lenger er en stat, tyder det meste på at konflikten i Øst-Ukraina vil bli en «frosset» konflikt det er vanskelig å se noen ende på.
I praksis har Donetsk og Lugansk for lengst blitt en del av Russland. At områdene formelt sett er ukrainske og trolig vil forbli ukrainske spiller ingen rolle. Det eneste som vil kunne frembringe en endring, er at ukrainske myndigheter totalt mister hodet og forsøker å gjenvinne kontrollen over Donbass med militære virkemidler. Eller at ukrainske styrker eller paramilitære avdelinger foretar en grov provokasjon, for eksempel ved å bombardere en barnehage eller et sykehus med mange drepte som resultat. Da vil Donbass bli formelt opptatt i Den russiske føderasjon, slik nesten alle som bor i området ønsker.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
