Ukrainske høyrenasjonalister forhindret tilbaketrekning av tropper fra Donbass

10
Enheter av det fascistiske Nasjonalkorpset marsjerer i Kiev. Shutterstock.
Bjørn Nistad

Av Bjørn Nistad.

Den 1. oktober underskrev Ukraina den såkalte Steinmeier-formelen om hvordan Minsk-avtalene fra 2015 kan gjennomføres ved at de opprørskontrollerte områdene i Donbass, som idag utgjør folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, innrømmes vidtgående selvstyre samtidig som det gjennomføres valg i området. Dette har utløst omfattende protester i Ukraina som har fått kommentatorer til å snakke om både et nytt Majdan-opprør og statskupp.

I Kiev skal nærmere 10 000 ha samlet seg for å protestere mot det som omtales som kapitulasjon overfor Russland. I Kharkov skal ca 500 ha deltatt i protestdemonstrasjoner. Også i Odessa, Lvov og andre ukrainske byer har det vært demonstrasjoner.

Det alvorligste for dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij, er at han ikke ser ut til å ha kontroll over de væpnede styrkene.

Den 7. oktober skulle det etter planen gjennomføres en tilbaketrekning av tropper og militært utstyr fra demarkasjonslinjen mellom territorier kontrollert av Kiev-regimet og territorier kontrollert av opprørsrepublikkene. Men dette ble forhindret ved at høyrenasjonalister tilknyttet den såkalte Azov-bataljonen ved landsbyen Zolotoe inntok stillinger som tidligere var blitt kontrollert av regulære ukrainske styrker, og erklærte at de ikke var villig til å oppgi en tomme ukrainsk jord for å oppfylle avtaler bare Russland kunne tjene på.

Zelenskijs reaksjon på høyrenasjonalistenes aksjon, som var en offentlig ydmykelse av ham selv, var å erklære at tilbaketrekningen av tropper var innstilt. Lite tyder på at den ukrainske presidenten har vurdert å sette inn regulære tropper mot høyrenasjonalistene.

Se videoklipp om hvordan Azov-folkene trenger bort regulære ukrainske soldater og overtar stillingene deres her.

Flere kommentatorer spekulerer i at det kan være innenriksminister Arsen Avakov som står bak de siste urolighetene i Ukraina. For det første inngår Azov-bataljonen i den ukrainske Nasjonalgarden som innenriksministeren har kontroll over. Og for det andre er Azov-bataljonens politiske organisasjon, Det nasjonale korpus, den viktigste organisator av Anti-Steinmeier-protestene.

Avakovs opptreden kan virke underlig. Før det ukrainske presidentvalget i april i år erklærte Avakov at han ikke ville akseptere valgfusk. Dette var sannsynligvis den viktigste grunnen til at den daværende presidenten, Petro Porosjenko, ikke gjorde noe forsøk på å klamre seg til makten ved hjelp av storstilt valgfusk, kupp eller liknende, og godtok at Vladimir Zelenskij ble valgt til president med over 70 prosent av de avgitte stemmene. Og nå – bare et halvår senere – forsøker Avakov tilsynelatende å styrte Zelenskij.

Den ukrainske politologen Andrej Zolotarev, som Izvestija har intervjuet, sier at Avakov opptrer som et hvilket som helst medlem av den ukrainske eliten: «Reglene er enkle: Skap først et problem, og selg deretter løsningen på problemet. Over Avakov hang trusselen om tap av ministerstolen. Han forsøker å gjøre seg uerstattelig for Zelenskij, å vise presidenten at han ikke klarer seg uten ham. Følgelig skaper han problemer for Zelenskij, for deretter å løse dem på en heroisk måte.»

Izvestija trekker også frem et par faktorer som kan forklare hvorfor Zelenskij valgte å beholde Avakov som innenriksminister: For det første kontrollerer Avakov en gruppe representanter i Radaen som Zelenskij må ha støtte fra for å kunne foreta grunnlovsrevisjoner. For det andre har oligarken Igor Kolomojskij, som var den som gjorde Zelenskij til president ved å betale valgkampen hans og å finansiere partiet hans, Folkets tjener, flere ganger uttalt at Avakov burde få fortsette som innenriksminister. Og for det tredje trenger Zelenskij en person som har autoritet hos de militære, de paramilitære bandene og nasjonalistene.

At Zelenskij ikke stoler på Avakov er imidlertid åpenbart. Han har gjort noen av sine nærmeste medarbeidere til Avakovs viseministre. Og han har fremlagt et lovforslag som vil overføre kontrollen over Nasjonalgarden fra innenriksministeren til presidenten.

Ukrainsk politikk er en uendelig strøm av intriger og maktkamp, som kan få en til å tenke på kampen mellom skorpioner i en krukke. Men tre grupper utpeker seg i denne maktkampen: Vi har oligarkene som slåss om penger, eiendom og makt. Vi har de høyrenasjonalistiske bandene. Og vi har befolkningen, som selvsagt er en sammensatt gruppe med ulike verdier og preferanser. Forholdet mellom disse tre gruppene er det som bestemmer den politiske, økonomiske og sosiale orden i Ukraina.

Mellom tidligere president Petro Porosjenko og de høyrenasjonalistiske bandene var det en åpenbar, men samtidig skjør allianse. Porosjenko lot de høyrenasjonalistiske bandene handle rimelig fritt, og skapte dermed konstant kriser og spenninger. Og i ly av krisene og spenningene utplyndret han og andre oligarker befolkningen. Ved et par anledninger brukte Porosjenko dessuten de høyrenasjonalistiske bandene mot rivaliserende oligarker. Og utenlandske krav om oppfyllelse av Minsk-avtalene og reelle forhandlinger med de opprørske folkerepublikkene besvarte han med å erklære at han var maktesløs overfor høyrenasjonalistene som kategorisk avviste enhver tanke om føderalisering og liknende.

For å kunne ta stilling til hva slags Ukraina vi i dag har etter at Zelenskij har avløst Porosjenko som president, må en ta for seg forholdet mellom Zelenskij og de høyrenasjonalistiske bandene. Bruker Zelenskij de høyrenasjonalistiske bandene instrumentelt-strategisk på samme måte som Porosjenko? Lar han dem for eksempel ødelegge tilbaketrekningen av tropper fra Donbass – for så å bruke høyrenasjonalistenes aksjoner som et bevis på at Minsk-avtalene ikke lar seg gjennomføre, og at vestlige land derfor bør la dem gå i glemmeboken? Eller er han virkelig maktesløs i forhold til de høyrenasjonalistiske bandene, slik at et forsøk på å avvæpne dem ville kunne sette hans eget liv i fare eller resultere i et kupp?

Selv er jeg tilbøyelig til å mene at Zelenskij er svak ikke bare overfor de høyrenasjonalistiske bandene, men også i forhold til politiet, etterretningen, Nasjonalgarden og de væpnede styrkene, som etter statskuppet i 2014 har blitt fylt med ytterliggående tilhengere av den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen, og at forsøk på å oppfylle Minsk-avtalene ved å gjennomføre desentraliserende reformer vil kunne koste ham livet eller utløse et militærkupp.

Og når Putin, som må forholde seg til en hjemlig opinion som mener at russiske myndigheter har plikt til å beskytte den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina, på sin side ikke kan gi Kiev kontroll over Donbass med mindre Ukraina gjennomføderaliseres og omdannes til noe som knapt lenger er en stat, tyder det meste på at konflikten i Øst-Ukraina vil bli en «frosset» konflikt det er vanskelig å se noen ende på.

I praksis har Donetsk og Lugansk for lengst blitt en del av Russland. At områdene formelt sett er ukrainske og trolig vil forbli ukrainske spiller ingen rolle. Det eneste som vil kunne frembringe en endring, er at ukrainske myndigheter totalt mister hodet og forsøker å gjenvinne kontrollen over Donbass med militære virkemidler. Eller at ukrainske styrker eller paramilitære avdelinger foretar en grov provokasjon, for eksempel ved å bombardere en barnehage eller et sykehus med mange drepte som resultat. Da vil Donbass bli formelt opptatt i Den russiske føderasjon, slik nesten alle som bor i området ønsker.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Bjørn Nistad.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Den universale metoden. Og tilsynelatende den eneste, nå fortiden.

  2. Olaf says:

    Hvorfor får en rendyrket løgner som Nistad spalteplass i Steigan.no? Hvilken nytte har Steigan av denne Putin-elskeren som kaller seg professor i Russisk historie. Manglende kunnskap om Russisk historie er i alle sammenhenger betydelige. Når det gjelder dagens blogg, så nøyer jeg meg med å nevne følgende av hans løgner: årsaken til stans i tilbaketrekningen var at militsiaen, i hovedsak de Russiske leiesoldater fra Wagner group, fortsatte med sine daglige brudd på våpenhvilen. Minsk-protokollen sier klart at det skal være våpenhvile før tilbaketrekning starter. Dernest: de høyre-radikale i Ukraina har i dag ingen kontakt med den militære Azov enhet. Biletsky har imidlertid dannet sin egen org. : C14. Denne org. forsøkte å entre det området som det Ukrainske forsvar hadde kontroll over, men trakk seg vekk, da det ikke ble noen militær tilbaketrekning. Resten av det Nistad forsøker på av analyse, blir bare dumt, så lenge han ikke forstår noe av situasjonen i Ukraina. Å være talerør for russisk propaganda, har liten journalistisk verdi. Til slutt, Nistad: hvis du skal skrive om Ukraina, kunne det være lurt å stave riktig. Alle de byene du benevner har feil staving. Odesa er med en S, Lviv skrives med I, Kharkiv skrives med I og Kyiv skrives med YI, ikke IE. Det er kun russisk propaganda som bruker disse gamle Sovjetiske benevnelser. Dessuten kunne du kanskje skrive presidentens navn korrekt.

  3. AnneBrit says:

    Fordi vi er enige med han? Selv om du kaller han en løgner, så har du jo ennå tilgode å undebygge det med fakta.
    Angrep er ikke alltid det beste forsvar - det beviser du til stadighet.

  4. Erland says:

    Er det noen som underbygger sine argumenter relativt grundig er det Olaf. At du ikke er enig med ham er legitimt nok. Sjøl synes jeg det er interessant å lese Nistad, ikke fordi jeg er enig, men fordi han åpenbart følger godt med - selv om kildene hans er ganske selektive. De fortellingene han kommer med er det ganske mange som enig med ham i i Ukraina også, minst 10% av folket, kanskje noe mer, i følge det siste valget. Zelensky gjorde et brakvalg med 75% av stemmene, med lovnad om slutt på krigen og tilknytning til vest, ikke Russland.

    Det som er i emning nå er nye forhandlinger i Minsk-føljetongen, denne gangen i det mye omtalte Steinmeier-formatet, som innebærer at folk i Donbass skal avholde valg for å bestemme sin egen skjebne. Før det skal skje er det visse betingelser Putin er nødt til å akseptere, og da er ukrainsk kontroll over den ukrainsk-russiske grensen den viktigste. Folkerettslig er selvfølgelig Donbass ukrainsk. Mens dette skrives, er det fremdeles kamper og folk blir drept.

    Det hardner til i den ukrainske befolkningen også, med etterhvert klare fronter. Valgets store taper Poroshenko kaller Zelensky en sviker, og har 10-15 prosent med seg der - blant dem en del halvfascistiske elementer.

    Sjøl syns jeg situasjonen virker logisk; Det er klart at mange ikke vil ha noe annet enn en full og ubetinget krig mot Russland, med Nato og hele pakka. Det er like klart at mange vil det motsatte, og støtter Russland. Men som sagt; Zelensky er -inntil videre - mannen som prøver på det umulige; et fredelig alternativ der begge sider er nødt til å jenke seg litt. Det sier litt at han har et så klart mandat fra folket. Ukrainere er stort sett fornuftige folk.

    Allikevel blir det spennende å se hva som skjer. Er det umulig? Akkurat nå er det Putin sitt trekk. Han blir nødt til å ta et strategisk standpunkt. Går han med på prinsippene i det såkalte Steinmeier-formatet? Uansett om han velger det ene eller det andre; dette vil uansett gi hele greia en ny dynamikk. Hvis han velger å trenere det, vil det det oppleves hardt for store deler av de 75% som stemte på Zelensky. Konflikten vil fortsette. Enda verre for Putin; han vil måtte ta minst tre skritt tilbake i sin vaklende gange mot større respekt i de stater som opprettholder sanksjonene.

    Hvis han derimot går med på opplegget får vi kanskje en slutt på vanviddet. Det Putin er redd for, er imidlertid at folket i Donbass ikke gir det svaret han håper, i folkeavstemningene. Her er det enda flere hensyn å ta; folk i Russland er nå mye mer tvilende til Putins eventyr i Ukraina, og opposisjonen er stadig brysom.

  5. AnneBrit says:

    Nja- jeg har tilgode å se en eneste kilde- det blir bare hans egne oppfatninger. Og de er temmelig generelle, og temmelig uorginale. Og aldri belagte.
    Dessuten er det Russland, og deres forhold til Ukraina, som er stridsemnet- ikke Olafs kjennskap til ukrainske holdninger.

    Det er slike formuleringer som gjør at ekkoet fra MSM, slår seg igjennom tastaturet ditt og langt inn i forumet. Kan du høre gjenklangen?

  6. Olaf says:

    Det er ikke mye å skrive om dette. Eieren av Euro Maidan Press er den amerikanske oligarken George Soros. Det er vel kjent at han har nær forbindelse til Petro Poroshenko. Det har resultert i at avisen kun skriver negativt om alt det Zelensky har foretatt seg siden nyttår. Like før protestene mot fredsforhandlingsprosessen startet med å forsøke på en gjensidig tilbaketrekning på 3 områder i Luhansk, blant annet Stanitsya hvor det militære ingeniørkorps skulle reparere ei viktig bro for at sivilister i ORDLO - det okkuperte området i Donbas, skulle kunne krysse frontlinjen på en beskyttet måte for blant annet å kunne hente sine pensjoner, så reiste Poroshenko til London. Offisielt for å besøke den korrupte og avsatte dir. for nasjonalbanken, men i praksis for å møte Soros. Poenget var å organisere / betale folk for å demonstrere mot fredsforhandlingene. Demonstrasjonen skulle vinkles som “Nei til kapitulasjon”. Demonstrasjonen samlet 12000 i Kyiv, bestående av ultranasjonalister, innleide folk og folk som frykter Russland. Problemet med denne demonstrasjonen og de holdninger som tegnes gjennom gallup, er at ingen av dem har noe alternativ til å få fred. Derimot dukket parolen om “fred gjennom seier” opp flere steder, hvilket er håpløst idiotisk! Men de fleste Ukrainere håper at prosessen Zelensky har satt i gang, skal føre til fred. Men, alle er smertelig klar over at selv om Putin har forpliktet seg til Steimeier-formelen
    (som de 3 andre aktørene også har), er han den første og eneste til å sette nye krav for å gå i forhandlinger. Så personlig tror jeg at selv om Ukraina nå oppfyller alle kravene, så fortsetter de Russiske styrker å bryte våpenhvilen hver dag og Peskov i formerer om nye krav. Det kan ikke tolkes som noe annet enn at de ønsker fortsatt krig mot Ukraina. Så spesielt optimistisk er jeg ikke

  7. Takk. Globaliseringsaktørene er åpne om ting, og her fortelles det om bruken av penger i forsøket på å påvirke Ukraina, en video du kanskje har sett alt :

    https://www.youtube.com/watch?v=MqMwYWBVrx4

    Det med eieren George Soros visste jeg ikke, men kjenner litt til Carnegie Endowment for International Peace, som artikkelforfatteren hadde jobbet for, pga endel graving omkring de store linjene i globalismen og Reece komiteens arbeid, og boka “Foundations, their power and Influence,” brikken som manglet i historiefaget, og utviklingen før CFR :

    Det står om kilden i Euro Maidan Press : Paul A. Goble og bakgrunnen hans :

    "Earlier he has served in various capacities in the U.S. State Department, the Central Intelligence Agency and the International Broadcasting Bureau as well as at the Voice of America and Radio Free Europe/Radio Liberty
    and at “the Carnegie Endowment for International Peace.”

    Denne siste med Carnegie finansierte jo rapporten fra i fjor , om Eurasia, som viste til USAs rivaliserende motiver om å sikre ressurstilgang , det som måtte til for å få verdensdominans, som også lå i bunnen da USA ved den polsk-amerikanske diplomaten Zbigniew Brzezinski
    trente Mujahedin,


    som startet kjedereaksjonen med Al Qaida og konstruksjonen av en bevegelig fiende som kunne brukes i krigen mot terror, der fragmentering og oppdeling av landområder i Midt Østen var strategien, i følge “The war on Terror” , the plot to rule the middle east, men som kostet så mye.

    Se forøvrig artikkelen : "Trump innrømmer at USA har drept millioner i kriger basert på løgner "

    president Donald Trump på Twitter 9. oktober 2019:
    “The United States has spent EIGHT TRILLION DOLLARS fighting and policing in the Middle East.”

    Flyktningekrisen har jo sammenheng med krigføringen, men det er flere mål og delmål, og i den nye globale arkitekturen samarbeider begge de politiske blokkene.

    Så til substansielle sitat som viser USAs utenrikspolitiske store linjer, og hvordan USA trekker i trådene :

    Carnegie rapporten formidler :
    “The baseline for U.S. policy was established in 1992, the prevention of a peer competitor emerging in Eurasia.”

    “The initial focus for ten years was on assistance to promote Russia’s transition to becoming a market democracy while simultaneously hedging against the return of a revanchist Russia through promotion of expansion of NATO and the European Union” ( rapporten ligger der )

    At han hadde bakgrunn fra CIA og etterpå jobbet i Carnegie stiftelsen, sammenfaller med det presidenten for Ford Foundation fortalte i Norman Dodd intervju-transcriptet .

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

2 flere kommentarer

Deltakere