Tulsi Gabbard har rett, og Nancy Pelosi tar feil. Det var det demokratiske partiet i USA som fikk istand barbariet til IS

3

Av Jonathan Cook.
Oversatt av Kari Angelique Jaquesson

Det er noe dyptgående svikefullt i måten det demokratiske partiet og massemediene fremstiller Donald Trumps beslutning om å trekke de amerikanske troppene ut av Syria.

Man trenger ikke å forsvare Trumps handlinger eller overse farene hva angår kurderne, i det minste på kort sikt, i det at amerikanske styrker forlater Nord-Syria for å se at medienes dekning blir utformet på en slik måte at det store bildet blir fullstendig utelatt.

Problemet er godt illustrert i denne setningen fra en artikkel i avisen The Guardian, vedrørende House Speaker Nancy Pelosis møte med Trump denne uken, som blir beskrevet som et «meltdown», et sammenbrudd. Hennes forklaring på hvorfor hun og andre seniorrepresentantene fra  det demokratiske partiet stormet ut, skriver avisen at «det ble klart presidenten ikke hadde noen plan om å håndtere en potensiell gjenoppstandelse av IS i Midtøsten».

Vent nå litt! La oss trekke oss litt tilbake, og ikke late som – slik media og den demokratiske partiledelse vil at vi skal – at de siste 20 årene faktisk ikke har hendt. Mange av oss har levd gjennom disse hendelsene. Så kort minne har vi faktisk ikke.

Islamsk stat, eller IS, kom ikke ut fra ingensteds. Det var helt og holdent en skapelse av to tiår med USAs innblanding i Midtøsten. Og jeg refererer ikke engang til haugene av bevis på at amerikanske myndigheter støttet sine saudiske allierte med direkte finansiering og bevæpning av IS – akkurat som deres forgjenger i Washington, i sin entusiasme for å fjerne sovjetene fra regionen hjalp jihadistene som ble til al-Qaida.

Nei, jeg snakker om det faktum at USA, ved å ødelegge tre viktige arabiske stater – Irak, Libya og Syria – som nektet å underkaste seg det felles regionale hegemoniet til Saudi Arabia og Israel, skapte Washingtons lokale klientstater, et stort tomrom uten styre i hjertet av Midt-Østen. De visste at dette tomrommet snart ville bli fylt av religiøse ekstremister som Islamsk Stat – og de brydde seg ikke.

Mål: å styrte, ikke regimeendring

Du trenger ikke å være Saddam Hussein, Muammar Gaddafi eller Bashar Assad-apologet for å akseptere dette poenget. Du trenger ikke engang å være bekymret for at disse såkalte «humanitære» krigene krenket hver enkelt stats integritet og suverenitet, og derfor er i Folkeretten definert som «den ytterste krigsforbrytelsen».

Det større bildet – det som ingen ser ut til å ville at vi skal tenke på – er at USA med vilje forsøkte å ødelegge disse statene uten noen åpenbar plan for dagen etter. Som jeg forklarte i boken min Israel og sammenstøtet av sivilisasjoner, har disse ikke så mye vært regimeskiftende kriger som de har vært demonteringsoperasjoner av nasjonalstater – det jeg har betegnet som kriger for å styrte.

Logikken i dette var en grufull hybrid av to tankeskoler som kjekt og greit passet til de psykopatiske utenrikspolitiske målene nedfelt i ideologien om neokonservatisme – den såkalte “Washington-konsensusen” etter 9/11.

Den første var Israels mangeårige tilnærming til palestinerne. Ved kontinuerlig å ødelegge alle nye palestinske institusjoner eller sosiale strukturer, produserte Israel en splitt-og-hersk-modell på steroider, og skapte et lederløst, herjet, svekket samfunn som sugde ut alt av krefter fra lokalbefolkningen. Denne strategien viste seg å være veldig tiltalende for de neokonservative, som så dette som en strategi de kunne eksportere til stater i regionen som ikke var føyelige.

Det andre var Chicago-skolens sjokkdoktrine, som forklares i Naomi Kleins bok med samme navn. Den kaotiske ødeleggelseskampanjen, det psykologiske traumet og følelsen av dislokasjon som ble skapt av disse styrtingskrigene, skulle skape en langt mer formbar befolkning som ville være moden for en USA-kontrollert «fargerevolusjon».

Gjenstridige stater skulle bli brukt som eksempel, ødelagte, strippet for ressurser og til slutt gjenskapt som nye markeder avhengige av amerikanske varer. Det var det George W Bush, Dick Cheney og Halliburton egentlig mente da de snakket om å bygge et nytt Midt-Østen og eksportere demokrati.

Selv målt etter de usle målsetningene til tilhengerne av sjokkdoktrinen  fremstår den som et halvt århundre med dystre økonomiske fiaskoer  ethvert sted hvor den har blitt brukt – fra Pinochets Chile til Jeltsins Russland. Men la oss ikke tilskrive arkitektene for denne politikken noen form for evne til å lære av tidligere feil. Som Bushs seniorrådgiver Karl Rove forklarte en journalist som han irettesatte for å være en del av det «virkelighetsbaserte samfunnet»: «Vi er et imperium nå, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet.»

Denne kolonnen av hvite Toyotaer ble liksom ikke oppdaget av verdens mest avanserte overvåkingssystemer. Hvem klarer å tro på det?

Den islamske statens fødsel

Det knapt tilslørte målet med angrepene på Irak, Libya og Syria var å ødelegge institusjonene og strukturene som holdt disse samfunnene sammen, om enn ufullkomment. Selv om ingen liker å nevne det i dag, var disse statene – til tross for at de var dypt autoritære – også sekulære, og hadde velutviklede velferdsstater som sikret høye leseferdigheter og noen av regionens beste offentlige helsetjenester.

Man kan krangle om hva som var de første årsakene til opprøret mot Assad som brøt ut i Syria i 2011. Begynte det som en folkelig kamp for frigjøring fra Assad-regjeringens autoritæritet? Eller var det et sekterisk opprør av de som ønsket å erstatte sjia-minoritetsstyre med sunnimuslimsk styre? Eller ble det drevet av noe annet: i stor grad en økonomisk protest fra en underklasse som led av matmangel da klimaendringer førte til gjentatt svikt i avlingene? Eller er alle disse faktorene i noen grad  relevante?

Med tanke på hvor lukket det syriske samfunnet var og er, og hvor vanskelig det derfor er å veie opp bevisene på en måte som i noen grad vil være overbevisende for de som ikke allerede har sin overbevisning, la oss legge den saken til side. Uansett er det uten betydning for det større bildet jeg ønsker å ta opp.

De begrensede opprørene i Syria ble raskt til en mye større og langt mer ondskapsfull krig fordi Gulfstatene, med amerikansk støtte, oversvømmet landet med leiesoldater og våpen i et forsøk på å styrte Assad og dermed svekke iransk og shia-innflytelse i regionen. Hendelsene i Syria og tidligere i Irak forvandlet gradvis de sunnimuslimske religiøse ekstremistene i al-Qaida til de enda mer barbariske, mer nihilistiske ekstremistene i Islamsk Stat.

Et mørkt forfengelighetsprosjekt fra USA

Etter at Rove og Cheney hadde fått nok av å leke seg rundt med virkeligheten, gikk naturen sin gang med å oppfylle maksimet, det at naturen avskyr tomrom. Den Islamske Staten fyllte tomrommet Washingtons politikk hadde fått i stand.

Nøkkelen lå tross alt i navnet. Mens USA og Gulf-statene brukte oljepenger for å føre en proxykrig mot Assad, så IS sin sjanse til å etablere en stat inspirert av Saudi-Arabias Wahhabist-dogmer. IS trengte territorium for sin planlagte stat, og saudiene og USA ble tvunget til å ødelegge Syria.

Denne barbariske hæren, en hær som myrdet andre religiøse grupper som vantro og drepte andre sunnier som nektet å bøye seg for deres absolutte styre, ble vestens viktigste allierte i Syria. Direkte og skjult ga vi dem penger og våpen for å begynne å bygge sin stat på deler av Syria.

Igjen, la oss se bort fra det faktum at USA, ved å hjelpe til med å ødelegge en suveren stat, begikk den mest alvorlige krigsforbrytelsen, en som i en verden med orden ville ført til at enhver ledende Washington-funksjonær ville vært stilt for sin egen Nürnberg-rettssak. La oss også for øyeblikket se bort fra at USA bevisst gjennom sine handlinger levendegjorde et monster som spredte død og ødeleggelse overalt hvor det dro.

Faktum er at i det øyeblikket Assad tilkalte Russland for å hjelpe ham å overleve, var kampen USA og Gulf-statene førte via Islamsk Stat og andre leiesoldater tapt. Det var bare et spørsmål om tid før Assad ville gjenopprette sitt styre.

Fra det tidspunktet, hver eneste person som ble drept og hver eneste syrer som mistet hjemmet sitt – og det var hundretusener av dem – led under denne forferdelige skjebne uten at dette på noen måte var til noen gevinst i forhold til USAs politiske mål. En enormt ødeleggende styrtekrig ble i stedet til noe enda mørkere: et neokonservativt forfengelighetsprosjekt som la i grus utallige syriske liv.

“A giant red herring”

Trump ser nå ut til å få slutt på en del av den politikken. Det kan hende han ikke gjør det av de riktige årsakene. Men veldig forsinket – og muligens bare midlertidig – søker han å lukke et lite kapittel i en grufull historie om vestlig sponset barbarisme i Midt-Østen, et kapittel intimt knyttet til Islamsk Stat.

Hva nå med den påståtte bekymringen til Pelosi og Det demokratiske partiet, de som faktisk lot barbariet i Syria finne sted på sin vakt.
De bør for det første ikke tilskrives noen troverdighet i saken.

Men deres påstander om at Trump ikke har «noen plan om å håndtere en potensiell gjenoppstandelse av IS i Midt-Østen» er en gigantisk avledningdsmanøver, en såkalt “red heering” (rød sild red anmr.)  de ondskapsfullt slenger i fjeset på oss i håp om at spruten av sjøvann blinder oss.

Først sådde Washington frøene fra den Islamske Staten ved å konstruere et tomrom i Syria som IS – eller noe veldig lignende – uunngåelig skulle fylle. Deretter tillot de frøene å blomstre ved å hjelpe sine Gulf-allierte med å overøse krigere i Syria med penger og våpen som bare kom med én betingelse – en forpliktelse til sunnimuslimsk jihadistisk ideologi inspirert av saudiarabisk wahhabisme.

IS ble skapt i Washington like mye som i Riyadh. Av den grunn er den eneste sikre strategien for å forhindre gjenoppliving av den Islamske Staten å hindre USA og Gulf-statene fra å blande seg inn i Syria igjen.

Med den syriske hæren som er ansvarlig for syrisk territorium, vil det ikke være noe tomrom for IS å fylle. Jihadistenes statsbyggingsprosjekt er nå urealistisk, i alle fall i Syria. Den Islamske Staten vil fortsette å visne, slik den ville gjort mange år før hvis USA og deres Gulf-allierte ikke hadde gitt dem drivstoff i en proxykrig de visste at de ikke kunne vinne.

Doomed Great Game

Den samme lærdommen kan trekkes ved å se på det de syriske kurderne opplever. Rojava-lederskapet de klarte å hugge ut i Nord-Syria under krigen, overlevde frem til nå kun på grunn av fortsatt amerikansk militærstøtte. Med en amerikansk avgang, og kurderne for svake til å opprettholde sin improviserte “stat”, ble det igjen skapt et tomrom som denne gangen stod i fare for å suge til seg den tyrkiske hæren, som frykter en base for kurdisk nasjonalisme på dørstokken sin.

De syriske kurdernes knipe er enkel: møt en overtakelse av Tyrkia eller søk Assads beskyttelse for å motstå tyrkiske ambisjoner. Det beste håpet for kurderne ser ut til å være den syriske hærens retur, fylle tomrommet og gjenvinne muligheten for langsiktig stabilitet.

Slik kunne det vært for hele Syria for mange titusenvis av dødsfall siden. Uansett hva massemediene antyder, gikk ikke disse dødsfallene tapt i en mislykket heroisk kamp for frihet, som selv om det var et tidligere mål for noen krigere, raskt ble et mål som var umulig for dem å realisere. Nei, disse dødsfallene var helt meningsløse. De ble ofret av et vestlig militærindustrielt kompleks i et USA-Saudi storspill som trakk seg videre i mange år etter at alle visste at det var fordømt.

Nancy Pelosis påståtte bekymring for en gjenoppstandelse av IS på grunn av Trumps tilbaketrekning fra Syria er ganske enkelt skuespill. Hvis hun virkelig er så bekymret for Islamsk Stat, hvorfor stod hun og andre i den eldre garde av demokrater stille da USA under Barack Obama tilbrakte år med å gyte, dyrke og finansiere IS for å ødelegge Syria, den stat som var best plassert til å tjene som bolverk mot de hodekappende ekstremistene?

Pelosis og ledelsen i det demokratiske partiets onde intensjoner – og massemedienes – blir avslørt i deres pågående innsats for å kneble og sverte Tulsi Gabbard, partiets eneste presidentkandidat som har påpekt de harde politiske realitetene i Syria, og som har prøvd å avsløre løgnene de har holdt gående i årevis.

Pelosi og det meste av det demokratiske lederskapet bryr seg ikke om Syria, eller befolkningens velferd. De bryr seg ikke om Assad, eller IS. De bryr seg bare om å vedlikeholde og ekspandere den amerikanske makten – og den personlige rikdommen og innflytelsen den fortsetter å skjenke dem.

Jonathan Cook vant Martha Gellhorn spesialpris for journalistikk. Bøkene hans inkluderer “Israel and the Clash of Civilisations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East”  (Pluto Press) og “Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair” (Zed Books). Hjemmesiden hans er www.jonathan-cook.net.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. I amerikanske medier er journalistenes subjektivitet og retoriske angrep kommet ett par hakk lengre enn her på bjerget. Eller kanskje det bare er lettere å observere disse trekkene fra “utsiden”. I intervjuet med Gabbard la jeg spesielt merke til 2 retoriske knep som ble brukt mot Gabbard:

    1. I hovedspørsmålet som omhandlet Gabbards posisjon knyttet til intervensjon og regimeendringer, ble Gabbards argumenter konsekvent omtalt som “hennes følelser”. Dette til tross for at hun viste til klippefaste fakta, og hadde en klinkende klar logikk bak sine resonnementer. Narrativet som bygges for å svekke Gabbards troverdighet er i så måte: “Den følelsesmessige kvinnen”. I dette tilfellet børstet ikke Gabbard dette angrepet bort, men generelt er hun ganske flink til det. For den skeptiske seer er denne typen angrep allikevel effektive i å opprettholde skepsis.

    2. Avslutningsvis forsøkes en lokkeferlle mot Gabbards integritet med spørsmål om hva hun mener om at tidligere generaler besitter så pass mange stillinger i Trumps administrasjon. Den åpenbare fallgruven ved fellen er at Gabbard tar agnet om å kritisere Trump på dette området. Trump går jo selvsagt imot sine egne ord om å avslutte regimeendringer, når han i samme omgang ansetter de verste krigshaukene i administrasjonen sin. Den retoriske feilen Gabbard kunne begått her, hadde lagt i spørsmålets generelle utforming om hvorvidt det er riktig å ansette tidligere militære. Siden Gabbard har militær bakgrunn selv, ville en eventuell kritikk av Trumps krigshauker derfor blitt vridd mot hennes egen bakgrunn. -Selv om kritikken hennes åpenbart ikke ville vært rettet mot bakgrunnen deres som sådan. Her tok imidlertid Gabbard tyren ved hornene og snudde det hele 180 grader rundt ved å skamrose krigshaukene for deres offervilje. Hvorvidt hun faktisk tror sine egne ord på dette området, er jeg ikke helt siker på, men det hadde god retorisk effekt på den aktuelle velgermassen blant konservative, republikanere, veteraner ol.

    Du verden så mange set-ups Gabbard må hanskes med!

  2. Geirijo says:

    USAs politikk i Midt-Østen ble utformet lenge før Obama kom til makten. Ikke minst i løpet av periodene med Bush familien ved makten.

    Demokratene gjorde det ikke spesielt bedre da Obama ble president. Slik at skylden må fordeles temmelig likt på “The Establishment”, blant både Demokratene og Republikanerne.

    Hva Trump nå gjør for å trekke amerikanske soldater ut av Syria er i utgangspunktet positivt, selv om jeg er usikker på motivene. Han holder fortsatt fast på alliansen med Israel og Saudi-Arabia. Og har fortsatt amerikanske styrker i nord-øst i Syria. Amerikanerne er også involvert i å forflytte IS-krigere fra Syria til Irak.

    Det vokser et tredje regjeringsalternativ frem i USA, ved Bernie Sanders og andre blant demokratene (Warren, Gabbard). Det er dem som representerer et reelt skifte i amerikansk politikk om de blir vinnere i det kommende presidentvalget.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

3 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.