Spillet rundt våpenhvilen til Tyrkia og USA

0
Det syriske flagget vaier igen over grensebyen KObani, Ayn al-Arab. Foto: Sana

Mediene har i stor grad misforstått spillet rundt den såkalte «våpenhvilen» som USAs utenriksminister forhandlet fram med Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu. De har ikke skjønt, eller vil ikke skjønne at dette bare er et spill for galleriet beregnet på internt konsum i USA.

Cavusoglu sa til og med at det ikke var noen våpenhvile, men en midlertidig «suspensjon av operasjonen». SDF har sagt at de vil respektere våpenhvilen og vil trekke seg ut av det området som Tyrkia ulovlig omtaler som en «sikkerhetssone».

Alt dette er imidlertid avtalt spill, der alle vinner, unntatt SDF.

Tyrkia vil ikke okkupere

Målet med Tyrkias ulovlige og brutale invasjon i det nordøstlige Syria er ikke å okkupere landområder. Målet deres er å renske området for PKK/YPG-militser. Tyrkia har ingenting imot at den syriske hæren tar kontroll over dette området dersom den sikrer at PKK/YPG ikke får ha baser på syrisk jord.

Og «våpenhvilen» sørger for at Syrias hær støttet av russisk militærpoliti kan rykke inn i disse områdene og SDF trekker seg ut. Den russiske krigsreporteren Alexandr Kots har fulgt russisk militærpoliti på en patrulje langs den strategiske hovedveien M4 som går parallelt med Syrias grense mot Tyrkia, og det er nettopp denne ruta Syrias hær nå sikrer seg kontrollen over skritt for skritt. Her er videoen til Kots fra patruljen.

Tyrkia har tapt krigen mot Syria. Opprinnelig var det et ønske fra president Recep Taiyyp Erdogan å etablere et fotfeste i store deler av det nordlige Syria som et ledd i sine stor-osmanske drømmer. Men han har innsett at dette er uoppnåelig nå. Det russiske flyvåpenet har blokkert tyrkiske bombefly og vist akkurat hvor kort Tyrkias offensiv får lov til å gå. Men gjennom dette spillet oppnår han noe annet, nemlig å fordrive PKK fra grensa. Dette vil Erdogan konsolidere på møtet med Vladimir Putin i Sotsji 22. oktober 2019. Og dette vil han kunne framstille som en seier.

USA oppnår noe

USA har også tapt krigen mot Syria, men gjennom «våpenhvilen» oppnår Donald Trump to ting: Han får dempet kritikken på hjemmefronten fra dem som sier at han ikke vil beskytte kurderne og han får reparert noe av forholdet til det viktige NATO-landet Tyrkia.

Og dermed kan Trump trekke ut USAs styrker, slik han har ønsket hele tida, noe som for ham, om ikke for neocons i USA, er en seier.

New York Times skrev riktignok at de var sjokkert at Trumps «ettergivelse» hadde konsolidert Tyrkias erobringer i Syria. Men Tyrkia vil ikke erobre noe territorium. Og USA er ikke i posisjon til verken å nekte dem eller tillate dem å gjøre noe slikt. Det vil ikke bli noen massefordrivelse av kurdere eller andre sivile slik avisa påstår at det vil bli.

Mevlut Cavusoglu sa at Russland hadde lovt Tyrkia at Russland ville sørge for at YPG og PKK ikke ville finnes på den andre sida av grensa, og han føyde til at dersom Russland og den syriske hæren sørget for det, «ville Tyrkia ikke ha noen innvendinger mot det». Og det er det den såkalte «våpenhvilen» tilrettelegger for.

Syria oppnår mest

Den syriske hærens overtakelse av stadig større deler av Nordøst-Syria er den letteste seieren den har hatt til nå. Det har lenge eksistert en fare for at frigjøring av denne landsdelen bare kunne skje i en bitter krig med et SDF støttet av Vesten. Nå kan i stedet den syriske hæren rulle fram uten å møte motstand av noen betydning og med SDF på slep.

I virkeligheten har det vi ser nå vært planlagt bak kulissene lenge, slik Moon of Alabama skriver. Tyrkias invasjon i Nord-Syria ga USA et påskudd til å trekke seg ut «for ikke å havne i skuddlinja mellom Tyrkia og SDF». Og Russland fulgte opp med å koordinere med USA at den syriske hæren kunne rykke fram uten å møte hindringer.

Russland demonstrerer sin nye styrke

I denne fasen har Russland holdt konktakten med alle de viktigste partene i krigen, Syria, Tyrkia, USA, Iran og SDF og spilt spillet slik at landet framstår som mekleren som endelig loser fram en løsning som de aller fleste partene vil kunne framstille som en slags seier.

Dette ble toppet med at Putin fikk en mottakelse i Riyadh «som var en tsar verdig» der kortesjen hans ble anført av 16 vakre arabisk hester.

Iran er med på vinnerlaget. Iran har, i likhet med Russland, stått skulder ved skulder med Syria i denne krigen. Landet får nå åpne handelsruter gjennom Irak til Syria og Libanon og får eliminert mye av krigstruselen mot seg.

Israel sørger

En av de store taperne er Israel. Landet mislyktes i å splitte opp Syria i bantustans, og det er blitt vingeklippet i regionen. Deres «venn» Russland har vist dem akkurat hvor langt og hvor kort de får lov til å gå i sine aggresjoner, og deres største «venn» USA har ikke gitt dem den ryggdekninga de ønsker.

Israelske aviser sørger over at Kurdistan-prosjektet er tapt. Jonathan Spyer skriver i The Jerusalem Post at han kurdiske venner sier at avtalen med Syria «bare er en militær avtale og at det politiske skal avgjøres seinere», men han skriver at han mener (men ikke forteller dem) at «når Syrias hær med russisk hjelp tar kontrollen øst for Eufrat, så er det politiske også avgjort». Spyer skriver det som må kalles en hyllest til Rojava-prosjektet, men han må innrømme at det nå har møtt sin solnedgang. Det blir ikke noe Rojava.

SDF/YPG taper, men kurderne kan få fred

Rojava betyr Vest (eller solnedgangen), og utfallet av krigen er at det ikke blir noe autonomt Vest-Kurdistan. SDF, som er dominert av kurderne, har vist seg som dyktige og disiplinerte krigere og deres ledere har utnyttet alliansen med USA til å skaffe seg kontroll over den rikeste delen av Syria, nemlig triangelet øst for Eufrat. Dette er mye større enn de områdene der kurderne er i flertall. Men denne strategien var bygd på beskyttelse fra verdens eneste supermakt og morderstat framfor noen, nemlig USA. Uten den støtten måtte det autonome Kurdistan forbli en drøm. Dette har vi pekt på under hele denne krigen, og det krever ikke mye innsikt i geopolitikk til å forstå at det måtte bli slik. Og nå har det skjedd. Det er et enormt tap for SDF/YPG, men for kurderne i Syria kan det vise seg å bli veien til fred.

SDF slapp tross alt å tape overfor den mye mektigere syriske hæren. Det ble ikke en borgerkrig i nordøst. Det kunne det meget vel ha blitt. Avtalen mellom SDF og Syrias regjering, som er langt mer politisk enn det SDF-lederne vil innrømme, inneholder en mulighet til forsoning og fred.

Mangelen på analyse

Mediene og politikerne i Vest har markedsført krigen mot Syria som «et opprør mot diktatoren», mens det i virkeligheten hr vært en «verdenskrig i landformat». Over 60 land har vært alliert i forsøket på å knuse Syria. I stedet for å sende store mengder egne soldater, har de finansiert, væpnet og organisert leiehærer av jihadistiske terrorister fra over 100 land.

Dette har de naturligvis ikke gjort for å fremme demokratiet. Dette har vært et ledd i USAs og Vestens forsøk på å dele opp Midtøsten på nytt for å fremme sine egne imperialistiske interesser.

I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.

Sovjetunionens sammenbrudd la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.

Skal vi forstå Syria-krigen må vi i hvert fall skjønne det.

Syriakrigen og redselen for det tomme rom

Men USA er et imperium på hell. De har ikke vunnet en eneste krig i dette århundret, og taper nå også i Syria. USA har ikke lenger evnen, verken økonomisk, militært eller politisk til å være hegemon. Det vi ser i Syria er verdenshistorie. Vi ser begynnelsen til slutten på USAs verdensherredømme.

Det synkende imperiet

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.