oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
I mars 2011 stemte alle partier på Stortinget for at Norge skulle bombe i Libya. Ville de gjort det samme igjen når vi nå vet resultatet? Sentrale politikere svarer ja, og fortsetter å spre løgner om krigen.
17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som åpnet for militær inngripen i Libya. To dager senere sa statsminister Jens Stoltenberg at Norge skulle delta. I tidsrommet 24. mars til 1. august. slapp norske F-16 fly 588 bomber over Libya, de fleste bombene over tilfeldige mål. 20. oktober 2011 ble Muammar al-Gaddafi drept og siden har Libya vært et land herjet av lovløshet.
Landet er i dag en stat der rivaliserende grupper kjemper om makten og hvor sivilbefolkningen har mistet sitt sosiale sikkerhetsnett. Islamister har drevet etnisk rensing mot sorte, kristne afrikanere, med fordrivelse, drap og åpne slavemarkeder som resultat. Store mengder våpen fra den libyske staten har havnet i hendene på terrorister og IS har fått fotfeste i Nord-Afrika. Sammenbruddet har destabilisert store deler av Sahel-området.
En krig basert på fabrikkerte løgner
Hovedbegrunnelsen for å gå til et så drastisk skritt som å bombe et land i Afrika, var påstanden om at Gaddafi planla en massakre på innbyggerne i Libyas nest største by Benghazi. Paralleller ble trukket til både Srebrenica og Rwanda, der det såkalte «verdenssamfunnet» ikke hadde grepet inn mot massakrer av sivile. I dag vet vi at ryktet om en slik massakre i Libya var fabrikkert, og at Gadaffi tvert imot gjorde alt for å unngå at en full krig skulle bryte ut.
Ryktet om en kommende massakre er bare ett eksempel på kampanjen av løgner og desinformasjon som sirkulerte før og under krigen. Nå er det imidlertid ingen grunn til å gjenta disse løgnene som sannheter. Mytene som gjentas av sentrale aktører i 2011 ble allerede grundig tilbakevist av den britiske Underhus-komiteen som la frem sin rapport om britenes deltakelse i september 2016. Noen av funnene i rapporten var at
– Gaddafi ikke hadde planer om å massakrere sivile. Denne løgnen ble
spredt av opprørere og vestlige myndigheter, som baserte sin påstand på
sviktende etterretning
– Trusselen fra islamistiske ekstremister, som hadde stor innflytelse på
opprøret, ble ignorert. NATO-bombingen gjorde denne trusselen enda
verre og ga IS en base i Nord-Afrika
– Frankrike, som initierte den militære intervensjonen, var motivert av økonomiske og politiske interesser, ikke humanitære
– Opprøret – som var voldelig, ikke fredelig – ville sannsynligvis ikke
vært vellykket hvis det ikke var for utenlandsk militær intervensjon og
hjelp
– Utenlandske medier, særlig Qatars Al Jazeera og Saudi-Arabias Al
Arabiya, spredte løse rykter om Gaddafi og den libyske regjeringen
– NATO-bombingen kastet Libya inn i en humanitær katastrofe, og drepte
tusenvis av mennesker og fortrengte hundretusener til, og forvandlet
Libya fra å være det afrikanske landet med den høyeste levestandarden
til en krigsherjet og mislykket stat
Det skal ikke lenger være mulig å være uvitende om forløpet og konsekvensene av Libyakrigen. Også på norsk har vi fått litteratur som avslører det falske narrativet. I fjor kom Ola Tunander, professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO), med boken «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat», der han dissekerer den offisielle historien om Libyakrigen som vestlige politikere og de store mediene, inkludert de norske, stilte seg bak.
Helt nylig har flere akademikere tatt for seg en rekke spørsmål om krigen som norsk offentlighet – og det politiske miljøet – i liten grad har vært opptatt av. I antologien «Libya. Krigens uutholdelige letthet» skriver de i forordet at « … diskusjoner om veiutbygging, helsepolitikk og skolepolitikk er som regel mye mer faktaorientert og reflekterende enn det diskusjonen om bombingen av Libya var.»
Den som har makt til å erklære krig har selvsagt et ekstra ansvar for å sette seg inn i fakta.
Hvem har lært av Libyakrigen?
Når det gjelder Libyakrigen er det altså dokumentert ut over enhver rimelig tvil at den norske regjeringen og stortingsrepresentantene tok sin drastiske beslutning om krigsdeltakelse på mangelfullt grunnlag, og at premissene ikke holdt vann. Det minste man må forlange i etterkant er at de involverte innser sine politiske feilslutninger. Dessverre demonstrerer sentral aktører fra 2011 at de ikke har lært.
Avisen Dag og Tid har stilt alle som var med i regjeringen i mars 2011, lederne for opposisjonspartiene, og de som tok ordet i stortingsdebatten om Libyadeltakelsen følgende spørsmål:
«Med det vi veit om situasjonen i Libya i dag, meiner du framleis det var rett av Noreg å vere med på bombeåtaka på Libya våren og sommaren 2011?»
– spørsmål fra Dag og Tid
Kun ti av de involverte har reagert på henvendelsen fra avisen, og færre har svart på spørsmålet. Gledelig er det at Liv Signe Navarsete (SP), Tora Aasland (SV) og Karin S. Woldseth (FrP) har snudd og i dag mener at Norge ikke burde ha deltatt. Det samme gjør SV-leder og daværende statsråd Audun Lysbakken:
«- SV ville aldri gått inn for å delta i Libya dersom det hadde vore klart at det ville verte ein krig for regimeskifte. Vi meiner FN-mandatet vart misbrukt, og difor gjekk SV inn for – og fekk gjennomslag for – å henta flya heim.»
– Audun Lysbakkens svar til Dag og Tid
Lysbakken demonstrerer her ikke annet enn at han som statsråd ikke fulgte med i timen da han gikk inn for norsk krigsdeltakelse. Ledelsen i Den arabiske liga, som 12. mars 2011 ba FN gripe inn, fordømte bombingen av Libya allerede dagen etter at den startet. To dager senere ble bombingen fordømt også av Den afrikanske unionen. Begge disse sentrale organene mente bombingen ville føre til regimeendring og dermed brøt med FN-resolusjonen. Da hadde norske F-16 fly ennå ikke sluppet sin første bombe. At SV fikk regjeringen til å hente F-16 flyene hjem 1. august er derfor ikke mye å skryte av.
Da SV åpnet sitt landsmøte på Lillestrøm 25. mars 2011 oppfordret Lysbakken radikale krefter til å støtte bombingen av Libya. «- Det finnes alltid en risiko for at vestlige stormakter vil bruke en sin operasjon til å mele sin egen kake. Men jeg er overbevist om at alternativet til vår inngripen ville vært at opprørsbevegelsen i Libya ble knust av Gaddafi», sa Lysbakken til Klassekampen, og viste til fulle at han hadde slukt krigspropagandaen med hud og hår. Men det er fint at Lysbakken nå mener å ha lært.
Daværende forsvarsminister Grete Faremo er nå undergeneralsekretær i FN og mener av den grunn at hun bør avstå fra å svare. Andre sentrale aktører viser i sine svar til avisen at de ikke har lært.
Daværende statsminister – og nåværende generalsekretær i NATO – Jens Stoltenberg er tydelig i sin støtte til bombingen.
«- Libya-operasjonene i 2011 hadde eit klart FN-mandat, og Noregs deltaking vart støtta av alle parti på Stortinget. Noreg har alltid vore ein sterk støttespelar for ei FN-leidd verd, og eg er trygg på at Noregs deltaking var rett. Vi bidrog til å stoppe drap og overgrep mot sivile.»
– Jens Stoltenbergs svar til Dag og Tid
Til dette er det å si at FN-resolusjonen ikke åpnet for regimeendring. Bombingen av Libya fortsatte lenge etter at den påståtte trusselen om en massakre var avverget. Derfor var bombingen ganske tidlig et brudd mot folkeretten. At Stoltenberg mener at bombingen bidro til å stoppe drap og overgrep mot sivile er et tragisk bevis på at han ikke erkjenner de faktiske forholdene på bakken. Han fortsetter å spre løgner og desinformasjon lenge etter at disse er falsifisert.
Enten har Jens Stoltenberg ingenting lært, eller så er han så kynisk at han bevisst gjentar krigspropagandaen som sannheter. Det er grunn til å tro det siste. Stoltenberg var den viktigste pådriveren da Norge gikk til krig mot Libya i 2011. Det er kjent at han i møte med svenske sosialdemokrater begrunnet Libya-bombingen med at krigen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet», et utsagn som virket dypt provoserende på disse.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre har også svart Dag og Tid. Også han forsvarer beslutningen om å gå til krig med henvisning til de nå tilbakeviste ryktene om en forestående massakre.
«Vi sto overfor eit mogleg folkemord i Benghazi, der ein desperat despot var i krig mot eiga befolkning. … Det betyr ikkje at det var ei avgjerd som var lett å ta, eller at det ikkje er lærdomar å trekkje av Libya-operasjonen og Noregs bidrag. Og eg meiner at verdenssamfunnet svikta i oppfølginga av Libya i tida etter militæroperasjonen.»
– utdrag av Jonas Gahr Støres svar til Dag og Tid
Det er uklart for leserne hva Gahr Støre eventuelt har lært av «Libya-operasjonen» (en eufemisme for den virkelige Libya-krigen), men jeg mistenker at det ikke er så mye. Det virker som om Støre ikke har satt seg inn i avsløringene som viser at hele krigen var kynisk iscenesatt og at vi ble manipulert til nettopp å tro at det var snakk om at « … ein desperat despot var i krig mot eiga befolkning.» De som faktisk har satt seg inn i krigen vet at denne fremstillingen er falsk.
Daværende AP-statsråd Anniken Huitfeldt, som nå er medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, gir et svar som nærmest er identisk med Gahr Støres. Daværende statsråd Hanne Bjurstrøm er ærlig nok til å svare «eg veit ikkje» på avisens spørsmål.
Det er ellers påfallende at ingen fra dagens regjeringspartier (med unntak av Karin S. Woldseth som i dag er ute av politikken) har svart på Dag og Tids henvendelse.
Kan SV gå inn i en ny rød/grønn regjering?
I sitt svar til Dag og Tid sier Audun Lysbakken at «denne erfaringa har gjort at SV i dag har programfesta å ikkje delta i nye NATO-operasjonar utanfor eige område.»
Dette er et godt standpunkt. Om SV setter dette som et krav for å gå inn i et nytt regjeringssamarbeid vil det imidlertid spøke for en ny rød/grønn regjering. Det er nemlig vanskelig å tenke seg at AP under Jonas Gahr Støre skal fravike den gjeldende NATO-doktrinen kjent som «out of area», der NATO-styrker brukes utenfor det geografiske området som utgjør medlemslandenes territorier. Her har Norge lenge vært en viktig bidragsyter. Vi deltar bl.a. i Afghanistan, i Irak, og har trent «opprørsgrupper» som kriger i Syria.
Men setter Lysbakken hardt mot hardt vil det reise en svært kjærkommen debatt om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Kilder:
House of Commons Foreign Affairs Committee «Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options”, 06.09.16, Ola Tunander: «Libyakrigen», Sirkel Forlag AS, 2018, Tormod Heier/Rune Ottosen/Terje Tvedt (red.) «Libya. Krigens uutholdelige letthet», Cappelen Damm Akademisk, 2019, «Lærdomar frå Libya», Dag og Tid 13.09.19, «Støtter venstresidas krig», Klassekampen 25.03.11, «Ville bombe for å trene», Klassekampen 15.10.14
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
