Jeg gir ikke til TV-aksjonen

3

Jeg har akkurat hatt en mamma og to barn på døren. De er ute med bøsser for å samle inn penger til Care, som i år «vant» TV-aksjonen
Vi er vant til slike aksjoner, det fremstilles som en stor dugnad. Vi, «de snille» skal hjelpe «dem der nede», «de som ikke klarer å ordne opp for seg selv», ja, for det er jo det slik det fremstilles i slike kampanjer.
Samtlige såkalte NGO’er (Non-Governmental Organisations – ikke statlige organisasjoner) bruker samme strategi, har samme budskap: «De må reddes av oss».
Vi føler oss snille og gode når vi har en slik dugnad, artister stiller opp, kjendiser har reist til land «der nede» og blitt filmet og fotografert og forteller om hvor fælt det er, men hvor fint det er at organisasjoner som CARE, PLAN, Redd Barna, Unicef, UNFPA, Norsk Folkehjelp, og alle de andre «gode» passer på og får orden på sakene.
Vi skal først gråte en skvett over hvor fælt og urettferdig det er, men så skal vi tross alt avslutte kvelden med en varm og god følelse – vi har samlet inn mange millioner, og verden er blitt et bedre sted for «de der nede».

Jeg har selv trodd på det, jeg har selv sittet i «kjendispanel» og tatt telefonen for å få navn og telefonnummer til snille givere.
Og de ér faktisk snille alle som gir. Det tror jeg på, ja, det vet jeg.
Min oppfatning er at nordmenn virkelig ønsker en rettferdig verden, og at de er villige til å bidra.

Det er bare det, at å gi penger til alle disse organisasjonene ikke hjelper noen andre enn de som hever fete gasjer og reiser på første klasse verden rundt. Lederne i slike organisasjoner lever meget godt.

Jeg var selv «Goodwill-ambassadør» for FN-organisasjonen UNFPA – United Nation Population Fund i ni år. Jeg var i Sveits, New York, Nicaragua og Mozambique og «jobben» var å formidle til presse, stortingsrepresentanter og regjeringen om det jeg så og opplevde på reisene slik at pengesekken kunne åpnes ytterligere.
Dette var et oppdrag jeg ikke fikk betalt for, jeg ønsket jo helhjertet å bidra til at kvinner skulle få et bedre liv, og trodde at det kunne hjelpe. Det gjør det ikke.

FN i New York 2002 –
da jeg fremdeles var stolt over å være en del av «systemet».


Jeg skal ikke gå i detalj i denne omgangen, men etter å også ha sittet i styret og vært styreleder i den IPPF-affilierte norske NGO’en Sex og Politikk demret det mer og mer for meg hvor imperialistisk og rasistisk slik virksomhet er, og at det hele i beste fall kan kategoriseres som svært ineffektivt og naivt. Jeg tror ikke de som sitter i de sentrale ledelsene i de store internasjonale organisasjonene er naive, men mange «på gølvet» er det.

Dessuten får man lite «bang for the buck» – pengene brukes i liten grad i felten, som de kaller det.

Professor Terje Tvedt har vist dette både i bøker og foredrag , og dokumentarer.

Jeg reagerer meget sterkt på fremstillingen som brukes i årets CARE – kampanje «Nå er det hennes tur».
Afrikanske og asiatiske kvinner skal bli som oss – enten hun vil eller ikke, det er «vi» som skal få henne på skolen og ut i arbeidslivet. Som om afrikanske og asiatiske kvinner er noen stakkarer som ikke klarer selv å skape sitt eget samfunn (noe de utmerket godt gjør).


Det er ikke globale organisasjoner som får folk ut av fattigdom. Selv om det naturligvis finnes prosjekter, noen sikkert gode er det selve mentaliteten som er problematisk og hvordan organisasjonene selv og medie forherliger dem og opphøyer dem.

Det samme Norge som driver intens selvpromotering til egen befolkning om vår unike snillhet driver beinharde sanksjoner mot en rekke land, blant annet Syria. Alle barn, kvinner og menn lider på grunn av sanksjonene, målet med sanksjonene er å ødelegge økonomien, sulte folk, og nekte dem brensel. Syriske barn skal fryse om vinteren og nektes medisiner. Sanksjoner er dødelige.

Ingen av NGO’ene har tatt til motmæle, ingen av dem krever at sanksjonene oppheves.

Den kollektive indoktrineringen av norske barn som skjer fra barnehagealder er en slags grooming til å internalisere en mentalitet som gjør at myndighetene våre kan fortsette å bruke NGO’er som «soft power» for sin utenrikspolitikk.

«TV-aksjonen er ikke bare en innsamlingsaksjon, det er også en omfattende holdnings- og informasjonskampanje som innebærer bred dekning i media, et eget undervisningsopplegg og samarbeid med det frivillige Norge.»

(NRK)
Barn indoktrineres fra tidlig alder til å akseptere en system med «vi, de snille og gode» og «de der nede, som skal reddes av oss». Selv kongehuset er med på «opplæringen».
Fra ITromsø FOTO: BERIT ROALD / NTB SCANPIX

Da barna som kom på døren spurte om jeg ville bidra måtte jeg derfor svare, etter å ha rost dem for å ville hjelpe andre mennesker, at dessverre så ville jeg ikke det, og la til «og jeg skal fortelle dere hvorfor».
De fikk selvsagt en svært barnevennlig forklaring, men jeg sa til den ledsagende mammaen at det finnes en voksenversjon også, og at det kan være bra å se slike organisasjoner nærmere etter i kortene.
Det er jo ikke lett, all den tid massemediene opptrer som rene PR-byråer for dem, men jeg håper hun tar meg på ordet og søker opp uhildet informasjon.

Jeg håper så mange som mulig får øynene opp for hvor frekt, rasistisk, imperialistisk og kolonialistisk hele denne forretningsmodellen er. For forretning er det, en multimilliard-industri faktisk, og mange sitter på denne gyldne grenen.

La folk i Afrika, Asia og Latin-Amerika være i fred.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Jeg gir mye heller penger til neste gjeng som skal til Syria, så kan dere formidle pengene direkte til dem som trenger det.

  2. Anki says:

    Det er mange år siden jeg fant ut at disse innsamlingsaksjonene er kleine, klamme og uverdige. Og stappa med dobbeltmoral. Mulig bøssebærerne kjenner på energien min helt ut på gata, for jeg får ingen av dem på døra lenger…:slight_smile:

  3. En god måte å hjelpe Afrika på er å få landene ut av jerngrepene til Verdensbanken og International Monetary fund. Flere land i Afrika må bruke all inntekt fra eksport av sine råvarer for å betale renter på lån fra WB og IMF. Utnyttingen og utbyttingen av Afrika må stoppe, og selskapene som plyndrer Afrika for olje og mineraler må betale nok skatt så landene kan bygge infrastruktur og skoler og en stat som tjener sitt eget folk, ikke utenlandsk storkapital.

    Det forutsetter at de korrupte regimene som tillater at utenlandske selskaper plyndrer landet mot at de får millioner av dollar til sitt liv i gated communities beskyttet av hæren med godt betalte offiserer avsettes selvsagt. Vestlige lands militære nærvær for å “sikre” olje og mineraler blir eksportert fra Afrika til priser som Vesten bestemmer må opphøre, og afrikanske land må få sette prisen på sine råvarer selv.

    Det som må til er kanskje et nærvær av vestlige nasjoner, denne gangen for å sikre at mye av inntektene av Afrikas veldige naturressurser går til å bygge opp deres egne land. Dette for å betale Afrika for to hundre år med undertrykking og plyndring. Ønsketenkning men det må nevnes.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere