oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Ryktene har gått lenge, og 17. oktober 2019 kom bekreftelsen – regjeringens såkalte «nasjonale ramme» for vindkraftutbygging i Norge er (tilsynelatende) droppet, etter at det er kommet over 5.000 negative høringsuttalelser. Den opprinnelige hensikten med «rammen» var som kjent at den skulle virke «konfliktdempende», og så skjedde nøyaktig det motsatte. «Rammen» har resultert i en orkan så sterk at verken Erna Solberg eller Siv Jensen har klart å holde seg på beina. Her er min kommentar allerede for ei uke siden.
Det er altså all grunn til å feire regjeringens avgjørelse, men helst ikke med mer enn med en kopp kaffe. Selv om én kamp er vunnet, er det som i fotball – det er mange kamper igjen, og det er viktig at «laget» nå konsentrerer seg om «neste kamp» og om «arbeidsoppgavene» da. Og her er det både cup og serie, og faktisk også litt Europe League, når vi ser godt etter. Spørsmålet er rett og slett hva slags vindkraftutbygging regjeringen har tenkt å erstatte rammeplanens 13 prosjekter med.
Energiminister Kjell-Børge Freiberg har særlig den siste måneden understreket flere ganger at det må innstramminger til når det gjelder reglene for saksbehandling av vindkraftprosjekter. Den galemattis som har fått utvikle seg de siste årene, har sammenheng med at de «grønne» sertifikatene bare vil gjelde prosjekter som er kommet i drift i løpet av 2021. Gamle konsesjoner som har ligget på vent, er plutselig blitt aktuelle. Vindkraftvandalene har fått hastverk. Men de prosjektene som tas fram fra skuffen – i øyeblikket er 21 prosjekter under bygging – viser seg ofte å være noe helt annet enn vindkraftvandalene fikk konsesjon for: Turbinene er blitt vesentlig høyere og plasseringen i landskapet er ofte sterkt endret. En utbygger har vanligvis bare fem år på seg til å fullføre et prosjekt, men mange har fått utsettelser.
Det ligger fortsatt over 40 vindkraftprosjekter med konsesjon på vent. I dag sier Freiberg at disse søknadene skal bli liggende «til det har kommet en avklaring på nødvendige endringer i konsesjonssystemet» som Freiberg sier skal utformes slik at vi får et system som er «enda bedre for å forebygge konflikter».
Og da ser vi konturene av regjeringens nye vindkraftpolitikk: Men skal gå fram i litt roligere tempo, man skal ta bit for bit av kysten og fjellet, man skal vente til skattesystemet for kraftnæringen er endret (grunneierne skal få større erstatninger og kommunene litt mer av skatter og avgifter fra Staten) og man skal ikke være så nøye med om man bygger ut på steder med under-optimale vindforhold.
Alt dette innebærer at utbyggingen av vindkraft ikke må bli en stor samlet sak som kan mobilisere mange i en felles, samlet nasjonal bevegelse. I stedet skal motstanden mot vindkraft pulveriseres i små enkeltutbygginger som kun omtales i enkelte lokalaviser. Jobben for «Motvind» og andre blir derfor å opprettholde fokuset på vindkraftutbyggingen som et nasjonalt problem og som noe mye mer enn hvert enkelt prosjekt. – Det er summen av alle enkeltutbyggingene som er saken.
