Donald Trump, et klassespørsmål

0
Donald Trump med MAGA-hatt – "Make America Great Again". Shutterstock

Av George Chabert.

På barrikadene i mai 1968 proklamerte Jean-Paul Sartre at «vold er det eneste som står igjen for unge studenter». Han håpet å bli fengslet som en revolusjonær frihetsforkjemper. Muligheten ble imidlertid avvist av president de Gaulle, som slo fast at man «kan jo ikke fengsle Voltaire». Dagens talsmenn for de gule vestene er verken velstående, berømte eller høyt utdannet, og denne gangen viser myndighetene ingen nåde. Mediene er forarget: Tenk, en trailersjåfør og en butikkansatt! Hvem tror de at de er? I prosessen med å sette dem på plass blinder politiet øyet på den ene, og bøtelegger gang på gang den andre.

Om det er én ting det klassebevisste Vesten ikke kan tilgi Donald Trump, er det hans mangel på manerer. Rikdommen er et ekstra bevis på mannens smakløshet, hans millioner er nærmest en provokasjon: Trump Tower, golfbaner, en yngre og velkledd kone! At ikke fyren kan holde seg i det samfunnslaget han tilhører!

Trump framstilles utelukkende som grotesk, gal, uforutsigbar, irrasjonell og krigshissende. Alle håper at han ikke blir gjenvalgt, og at Trump-epoken kan avsluttes én gang for alle. Nærmest samtlige amerikanske medier, alle demokrater og mange republikanere krysser fingrene for at riksretten nå skal sørge for det riktige resultatet i neste presidentvalg. I Europa er det umulig å lese noe positivt om Donald Trump i en papiravis. Hver eneste dag får vi ved frokostbordet servert at skal Trump endelig tas!

Demokratenes hovedstrategi er å få stil Trump for riksrett og få ham avsatt. Shutterstock.

Allerede fra det øyeblikket han ble valgt, kom det anklager om farlige russiske forbindelser. Dessverre førte de ikke fram. Nå er det en telefonsamtale som skal redde verden. Trump ringte nemlig Ukrainas president for å få vite mer om handlingene til en ung forretningsmann som hadde fått millionbetalte oppdrag han ikke hadde den minste forutsetning for, bortsett fra at han var sønn av Obamas visepresident Joe Biden. Om Hunter Biden og faren hans faktisk er korrupte, er åpenbart et uinteressant spørsmål for journalister og politikere på begge sider av Atlanterhavet: Igjen har Donald Trump skjemt seg ut, og det er utilgivelig.

Anti-Trump-hysteriet utelukker enhver debatt om presidentens politikk. Paradoksalt nok gjelder dette spesielt utenrikspolitikken, som i høyeste grad angår Europas framtid. Trumps forgjenger startet eller fortsatte fem kriger: i Libya, Syria, Ukraina, Jemen og Afghanistan. Men han gjorde det med stil, og hadde jo fått Nobels fredspris. Donald Trump derimot, prøver å skape fred med Nord-Korea, og vil trekke USA ut av meningsløse kriger i Afghanistan, Irak og Syria. Til tross for anmodninger fra alle hold i så vel USA som Europa, nektet han å starte et angrep på Iran som ville fått invasjonen av Irak til å «se ut som en piknik», slik den demokratiske senator og to ganger krigsdeltaker i Irak Tulsi Gabbard uttrykte det. Ikke nok med det, Trump prøver også å etablere en dialog med Vladimir Putin, forøvrig en langt mer kapabel politiker enn Europas servile ledere, som Trump ikke uten grunn forakter. På en nedlatende måte inviterte han Macron, som han kalte «Napoleon Bonaparte», til å ta seg av Syria, vel vitende om at europeiske ledere angriper kun forsvarsløse motstandere, og helst da med amerikansk beskyttelse, slik de gjorde i Libya.

Resultatet av en dialog med Russland kunne blitt reduksjon av flyktningstrømmen til Europa og en bedret sikkerhetssituasjon for kontinentet. Men Trump er så vulgær, så lite dannet! Se bare på det gule håret hans! Hør hvordan han gjentar seg uavlatelig! Hvordan kan vi glemme at Trump i 2016 frarøvet oss det som skulle vært den første kvinnelige presidenten i USA? Sant nok fortjente Hillary Clinton for sin rolle i Libya tittelen «Queen of warmongers», som Tulsi Gabbard kaler henne. Men så lenge en krig blir forsvart med fraser om menneskerettigheter er den rettferdig, om ikke rent ut sagt filantropisk. Bare spør de norske partilederne som unisont ga sin tilslutning til ødeleggelsen av Libya.

Trump har ikke bare vært en selvskrytende fredsbølle. Han er også en økonomibølle. Hans proteksjonistiske politikk gjenopplivet den amerikanske økonomien og forbedret sysselsettingen i USA betydelig. Men å gå bort fra dogmet om frihandel og tvinge Kina til en mer balansert verdenshandel er utilgivelig, skal vi tro Erna Solberg, som erklærte Kina som verdens nye frihandels-ridder. Anerkjente økonomer som John Maynard Keynes og Paul Samuelson har forlengst stilt kritiske spørsmål ved universell frihandel. Riktig nok er det slik at om Norge hadde praktisert frihandel, ville landets jordbruk ha blitt fullstendig rasert. Men når standpunkter frontes av Trump, er det ikke rom for debatt, bare en anledning til nye hysteriske beskyldninger.

Om det er én verdensdel hvor folk burde glede seg over Donald Trumps politikk, er det åpenbart Europa. Hadde Hillary Clinton blitt valgt i 2016, ville konfrontasjonen med Russland vært langt verre. Konflikten i Ukraina og tilbakeføringen av Krim-halvøya til Russland ville blitt utnyttet av NATO for alt de er verdt, og faren for en storkonflikt med Europa som slagmark ville vært reell. Med «Queen of warmongers» i det Hvite Huset, ville ikke bare de greske og italienske øyer, men resten av Europa nå vært et eneste asylmottak.

Hvis Trump ikke blir gjenvalgt, vil hans demokratiske motstandere – kvinnelige eller ei – igjen sette freden i Europa i fare og blåse opp konfliktene i Midtøsten. Europas politikere og journalister bør tenke seg om to ganger før de så høylytt ønsker seg den plebeiiske og uoppdragne Donald Trumps fall. Det kan koste Europa enda mer enn den veltalende Obamas presidentskap.

Forrige artikkelChile: Nyliberalismens mønsterland i Latin-Amerika holder på å krasjlande
Neste artikkelSyrias hær tar raskt over nøkkelposisjoner i nordøst