Chile: Nyliberalismens mønsterland i Latin-Amerika holder på å krasjlande

1
Opprørspoliti i Santiago de Chile 19. oktober 2019. Foto: Shutterstock

Av Manuel Cabieses.

Manuel Cabieses skriver i Diario Universidad de Chile om situasjonen i landet. Oversatt a noruego.today

Dimensjonen og dybden i den sosiale og politiske krisen som Chile opplever, blir ikke løst ved å sette ned prisen på kollektivtransporten slik regjeringen og nesten hele den «politiske klassen» i Chile har til hensikt.

Krisen er mye dypere og omfatter brede sosiale lag. Dette er et opprør mot oligarkiet og dets privilegier. Nyliberalismens mønsterland i Latin-Amerika holder på å krasjlande.

Utløseren var økning av billettprisen på metroen. Dette er den andre gangen i vår historie at elevene i videregående går i spissen for å protestere mot de elendige lønnsvilkårene arbeiderne og deres familier i Chile blir utsatt for. Studentene vekket en sosial vulkan hvis raseri – noen ganger blind og forferdelig – har blitt sluppet løs i landet. Det som skjer i byer og tettsteder – der det ikke engang er metro – har lite med kollektivtransporten å gjøre. Det går mye lenger og omfatter forsømte sosiale og politiske krav i nesten et halvt århundre.

Det som skjer har alle egenskapene til en folkelig, spontan og retningsløs oppstand. Opprøret har spredt seg tross portforbudet og den brutale undertrykkelsen fra politi og de væpnede styrker. Det viser dybden og hatet mot privilegiene til et mindretall som har forskanset seg i institusjonene som er nedarvet fra diktaturet til Augusto Pinochet.

Demonstrasjon i Santiago de Chile 19. oktober 2019. Shutterstock

Løsningen på krisen består ikke bare i å reversere økningen i kollektivtransporten og å love en bedring relatert til helse, pensjoner og utdanning. Disse kravene som det var umulige å gjøre noe med innenfor rammen av den lovpålagte tvangstrøya som ble laget før Pinochet gikk av som president i 1990.

Opphavet til krisen er uten tvil de væpnede styrkenes diktatur støttet av de store nasjonale og utenlandske selskaper som slo ned på arbeidernes rettigheter i 1973 under Allendes tid.

Denne sosiale og politiske krisen har økt gradvis siden 1990. Returen til et middelmådig og liksom rettferdig demokrati samlet opp de frustrasjonene som ligger til grunn for det sinnet som eksploderer i gatene i dag.

Det chilenske folket førte en heroisk motstandskamp mot tyranniet. Partiene, fagforeningene og deres sosiale organisasjonene risikerte livet for å styrte diktaturet og få slutt på den statlige terrorismen. Imidlertid ble det satt i verk en rekke tiltak sponset av USA og Vatikanet, som spente beinet for dette målet og bare tillot et ‘liksomdemokrati’.

Koalisjonen for demokrati (Partidos de la Concertación) som hadde lovet en Konstituerende Forsamling og slutten av markedsøkonomimodellen når de ankom regjeringen, gjorde bare kosmetiske endringer i diktaturets grunnlov. Deretter ble de stående som beskyttere av den modellen som ble tvangsinnført med blod og ild av det chilenske oligarkiet.

Demonstrasjon i Santiago de Chile 20. oktober 2019. Shutterstock

Toget har gått for de politiske partiene som har sviktet landet i løpet av disse årene. Frykten for å bli utslettet av kartet av folks forargelse fører til at de lover forandringer som de ikke en gang har forsøkt å legge fram på tretti år.

Forargelsen mot den sosiale ulikheten vokste sakte men sikkert, og selv om det var spede tegn til mobiliseringer for utdanning, helse, lønn, sosial trygghet, miljø, kvinners rettigheter, Mapuche-folk mm., ble de ikke ivaretatt av politikerne som var forskanset i presidentpalasset La Moneda og i Kongressen. Befolkningens forargelse, uten demokratiske kanaler til å løse sine problemer, brøt ut i et raseri som overrasket politikere i alle farger og myndigheter på alle nivåer, så vel i Chile som i utlandet.

Det er illusorisk å tenke at landet kan vende tilbake til det normale som hersket for en uke siden. Snarere denne oktober-måneden kan gå i Chiles historie som en stor tid med folkelig kamp. Resultatene gjenstår imidlertid å se på grunn av opprørets spontane og retningsløse natur.

Den gamle politikken med sin ballast av korrupsjon og falske løfter må erstattes av politiske og sosiale krefter som ikke er forpliktet til systemet.

Det er ikke de sosiale smulene som Sebastian Piñera tilbyr som kan åpne en kanal for å overvinne denne krisen. Chile trenger en dyp institusjonell endring for å starte en ny tid styrt av prinsipper der solidaritet og likhet er de gylne reglene for borgernes sameksistens.

Det haster mer enn noen gang å innkalle en Konstituerende Forsamling valgt av folket for å utvikle en ny politisk Grunnlov som er godkjent i et fritt og suverent valg. Og det må sterk innsats til for å rive ned de såkalte ‘lovlige hindrene’ som blokkerer for gjennomføringen av denne nye Konstituerende Forsamlingen.

Nå er det spørsmål om liv eller død for demokratiet i Chile at man styrer det folkelige opprøret riktig. Hvis ikke, vil det munne ut i armene på det ekstreme høyre og bli igjen en lett bytte av fascismen. 

Disse dagene er rett øyeblikk for å forhindre en avledningsmanøver og gjøre denne folkeoppstanden i Chile til en stor seier for demokratiet.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Dette må betraktes som å være en sterk advarsel til alle land som begir seg inn på nyliberalismens vei. Det er en farlig vei å gå. Og det vil også være veldig vanskelig å snu om på politikken på et senere tidspunkt, “bordet fanger” som man sier.

    En sak (kanskje litt på siden) som illustrerer noe av dette sakskompleks er feks den store medisinmangel som verden nå opplever. Var ikke noe av selve poenget med globalisering og nyliberalisme at de store internasjonale legemiddelselskapene på en effektiv og helst billig måte skulle sørge for å dekke behovet for alle typer virkningsfulle medisiner i hele verden? Og nå svikter altså dette helt fundamentalt.

    Til og med NHO er bekymret og gir beskjed: “NHO slår nå på alarmknappen. De mener Norge sjøl kan dempe medisinmangelen ved å bygge opp norsk legemiddelindustri”.
    Tenk det, det nyliberalistiske NHO foreslår å gjeninnføre egen nasjonal produksjon av legemidler og det altså i globaliseringens tidsalder.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere