Avtalen mellom Russland og Tyrkia om Syria – USA største taper

0
Illustrasjon: Shutterstock

Presidentene Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan satt sammen i sju timer for å forhandle om den nye avtalen for Nord-Syria 22. oktober 2019. Møtet fant sted i Sotsji, og det ser ut til å ha vært harde forhandlinger, men til slutt ble de enige om en tekst som gjør at Tyrkia sier at de vil innstille sine angrep på Syria. Det ligger riktignok en underforstått trussel der om at angrepene vil bli gjenopptatt hvis ikke SDF/YPG umiddelbart trekker ut sine styrker fra det som kalles «sikkerhetssonen» langs grensa mellom Syria og Tyrkia.

Avtaleteksten

1. De to partene gjentar sitt forpliktelse til å bevare den politiske enheten og territorielle integriteten til Syria og beskyttelse Tyrkias nasjonale sikkerhet.

2. De legger vekt på sin vilje til å bekjempe terrorisme i alle former og ytringer og til å hindre separatist-agendaer på det syriske territoriet.

3. I denne rammen vil den etablerte status quo i det nåværende Operation Peace Spring-området som dekker Tel Abyad og Ras Al Ayn med en dybde på 32 km bli bevart.

4. Begge sider bekrefter viktigheten av Adana-avtalen. Den russiske føderasjonen vil lette gjennomføringen av Adana-avtalen under nåværende forhold.

5. Fra klokka 23.00 den 23. oktober 2019, vil russisk militærpoliti og syriske grensevakter rykke inn på den syriske siden av den tyrkisk-syriske grensen, utenfor området for Operation Peace Spring, for å lette fjerningen av YPG-elementer og våpnene deres til en dybde på 30 km fra den tyrkisk-syriske grensen, som som skal sluttføres om 150 timer. I det øyeblikket vil felles russisk-tyrkiske patruljer starte i vest og øst for området for Operation Peace Spring med en dybde på 10 km, bortsett fra Qamishli by.

6. Alle YPG-elementer og våpnene deres vil bli fjernet fra Manbij og Tal Rifat.

7. Begge sider vil treffe nødvendige tiltak for å forhindre infiltrasjon av terrorelementer.

8. Det vil bli satt i gang en felles innsats for å lette hjemkomsten av flyktninger på en trygg og frivillig måte.

9. Det vil bli opprettet en felles overvåkings- og verifiseringsmekanisme for å føre tilsyn med, og koordinere gjennomføringen av dette notatet.

10. De to sidene vil fortsette å arbeide for å finne en varig politisk løsning på den syriske konflikten innen Astana-mekanismen og vil støtte aktiviteten til den konstitusjonelle komiteen.

Et par forklaringer

Hva er Adana-avtalen? Det er en avtale som ble inngått i den tyrkiske byen Adana mellom Tyrkia og Syria i oktober 1998. Den ble inngått etter en periode da Syria hadde tillatt PKK under ledelse av Abdullah Öcalan å ha leire på sitt territorium. Etter at avtalen ble inngått ble Öcalan deportert og PKK-leirene stengt. På tross av all krig og konflikt seinere, er avtalen aldri sagt opp, og nå vekkes den altså av dvalen igjen.

Hva er Astana-mekanismen? Dette er et sett med avtaler og protokoller som ble inngått i den byen som da het Astana i Kasakhstan. (Byen heter nå Nur-Sultan.) Denne mekanismen er skapt av Tyrkia, Iran og Russland. Legg merke til at Tyrkias NATO-allierte, inkludert USA, er holdt helt utenfor dette.

Hva betyr avtalen?

Den mest opplagte betydningen av avtalen er at den syriske hæren ved hjelp av russisk militærpoliti skal ta full kontroll over greseområdene på syrisk side av grensa. Det er Syrias hær som skal garantere sikkerheten i sonen, og Russland står som garantist for at SDF/YPG trekker alle sine styrker ut av området. Det er imidlertid gjort ett viktig unntak, nemlig området for «Operation Peace Spring», som Tyrkia på orwellsk vis har døpt sin brutale og folkerettstridige invasjon.

Den miitære situasjonen 22. oktober 2019. Kilde: Southfront.

De lyseblår feltene på kartet viser området for «Operation Peace Spring». Resten skal umiddelbart overtas av syriske styrker støttet av russisk militærpoliti. Det betyr at den syriske hæren raskt vil binde sammen de tre separate områdene som den har kontroll over i dag. på kartet markert med mørkegult og rød avgrensning. Dette er samtidig de kurdiske kjerneområdene i Nordøst-Syria. Kurderne der vil nå være helt avhengige av beskyttelse fra Syrias hær. SDF må trekke mot sør, men der er det arabisk flertall, og befolkninga der har til nå mottatt den syriske hæren som frigjørere, så det er lite trolig at det blir noen stor strid om dette.

Avtalen legger også grunnlaget for en avgjørende opprenskning i Idlib. Det er klart at når Putin har inngått en avtale om å bekjempe alle former for terrorisme i Syria, så omfatter ikke det bare det Erdogan kaller terrorisme, men også de terroristene Tyrkia til nå har støttet i Idlib og Afrin.

Bashar al-Assad besøkte troppene i Idlib

I et overraskende trekk fra Syrias president Bashar al-Assad fikk den syriske hæren besøk av ham ved frontlinja mot terroristene i Idlib. Det var opplagt en oppmuntring for dem at presidenten tok den personlige risikoen, og det betyr antakelig også at de gjør seg klare til å sette inn en ny offensiv mot terroristene lenger nord i Idlib, vel vitende om at Tyrkia er opptatt andre steder og at en del av deres terrorister, nemlig FSA er trukket ut for å bli brukt som slaktere lenger øst.

Bashar al-Assad besøker kampsonen i Idlib. Foto: SAA.

Sotsji-avtalen letter oppgaven for den syriske hæren i Nordøst-Syria, og frigjør styrker til å bli satt inn mot teroristene i Idlib.

Flyktningene kan komme hjem

President Erdogan har brukt flyktningene fra Syria som et pressmiddel og som et våpen, dels mot Syria og dels mot Europa. Gjennom denne avtalen legges det til rette for at de over tre millionene syriske flyktninger som befinner seg i Tyrkia kan begynne å komme hjem. De som regner seg som flyktningenes venner burde hilse avtalen med glede.

USA og Israel taper

Gjennom avtalen i Sotsji er USA satt fulstendig på sidelinja. Deres stemme er ikke med. De har ingen rolle å spille. Dette ble allerede klart da Donald Trump ga ordre om tilbaketrekning, men Sotsji-avtalen setter to streker under svaret. Riktignok kommer det meldinger om at USA vil beholde noen små hæravdelinger «for å bevokte oljeanleggene mot IS». Dette er en så åpenbar bløff at selv i USA har man problemer med å ta det alvorlig. Det har ikke vært USA som har vært stasjonert ved oljeanleggene, men deres allierte SDF-folk. At nå USA skal rykke inn med noen små hæravdelinger, som ikke en gang har luftstøtte for å hindre Syrias hær i å ta tilbake kontrollen over landets olje, virker militært svært usannsynlig. Russlands forsvarsminister Sergei Shoigu, som er en mann av få ord sa det slik: «USA har en time og 30 minutter på å trekke seg ut.» Også CNN slår fast at det er USA som er den store geopolitiske taperen.

Irakiske myndigheter vridde kniven rundt i såret da de slo fast at de styrkene som USA har trukket ut av Syria og inn i Irak ikke har lov til å bli stående, men må trekke seg helt ut, også av Irak.

Også Israel er en stor taper i dette spillet. De hadde satset på et Vest-Kurdistan under ledelse av SDF som sin allierte for å stykke opp Syria og svekke Iran, men slik ble det ikke.

Drømmen om Rojava er over

De kurdiske kommentarene til avtalen er gjennomgående bitre. De vet at da USA trakk seg ut var også deres drøm om Rojava over. Medpresident i SDC, Ilham Ahmed, dro til Washington i et siste forsøk på å overtale USA til å bevare en del baser i Nordøst-Syria. Hun fikk da også møte krigshauken Lindsey Graham og andre senatorer, som uttrykte sin støtte til den kurdiske ledelsen. Kongressmedlemmene snakket om USAs forræderi mot kurderne og ga Ahmed politisk og moralsk støtte. Noe særlig annet vil ikke komme ut av dette.

Drømmen om Rojava måtte feile fordi den var bygd på feil forutsetninger. Det er ikke mulig å skape et demokratisk, feministisk, sosialistisk samfunn basert på militær støtte fra en supermakt. Det er heller ikke mulig å skape et demokrati basert på etnisk rensing og dominans over andre, slik kurderlederne gjorde det overfor araberne og andre folkegrupper i Nordøst-Syria.

I løpet av denne krigen har SDF forsøkt å holde sin allianse med Israel skjult, sannsynligvis fordi den diskrediterer organisasjonen i hele Midtøsten. Mange som støtter SDF støtter også Palestina. For dem ville det være svært ubehagelig å innse at de plutselig befinner seg på samme side, ikke bare som USA, men også Israel.

Kurderne som folk kan vanskelig belastes for de feilene lederne deres har begått, og det er all grunn til å føle med dem. Det er først og fremst lederne i SDF/YPG/PKK som må kritiseres for at deres kurdiske prosjekt har endt opp slik det har gjort. Kurderne i Syria er syrere. Framtida deres ligger i å alliere seg med andre syrere for å skape fred, og så ta sin politiske kamp innen rammen av et integrert Syria.

Forrige artikkelSyltynne begrunnelser for Jernbanepakke 4
Neste artikkelIntegrity Initiative: Det er mye mer vi trenger å vite
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).