oss 100 kroner!
Kommune- og fylkestingvalget i Norge ble et jordskjelv. Distriktsopprør, miljøopprør og bompengeopprør forandret det politiske kartet så mye at det kan bety varige endringer.
Arbeiderpartiet gjorde et historisk dårlig valg. En må tilbake til stortingsvalgene i 1921 (21,3%) og 1934 (18,4%) for å finne svakere oppslutning enn i 2019 (24,8%). Særlig dramatisk er partiets tilbakegang i sine tradisjonelt sikre bastioner i Nord-Norge. Ap er nede på 25,9% i Nordland bare hårfint foran Senterpartiet (25,1%). Troms og Finnmark: Ap ned 9% til 27,3% og Sp fram 11,8% til 19,2%. I landet som helhet går Ap tilbake 8,2%.
Høyre, det andre tradisjonelle styringspartiet, går også tilbake, om enn ikke så mye som Ap (-3,0%). Men samlet har de to partiene nå bare 45%. Det er det laveste i noe kommunevalg noensinne.
Senterpartiet er blitt et stort mellomparti og har vunnet enormt på distriktsopprøret. Miljøpartiet de grønne har seiret stort på klima og storbypolitikk og blitt et mellomstort parti som med 6,7% ikke er langt bak Frp med 8,3%. Frp gjorde et elendig valg. Det samme gjorde KrF (4,0%) og Venstre (3,8%). De ligger og vaker nær sperregrensa. SV gjorde et godt valg med 6,0% og det samme gjorde Rødt med 3,8%. Det siste er noe under meningsmålingene til partiet, og det ser ut til å ha tapt litt i innspurten. Det har ikke vært veldig lett å oppfatte forskjellen på Rødt og SV i innspurten, og det ser det ut som SV har tjent på. Men Rødt er nå etablert nær sperregrensa, og vi har fått seks partier som ligger mellom 3,8% og 8,3%.
– Velgerne viste finger’n til det etablerte
Partisystemet er blitt mer fragmentert. Partilojaliteten er lavere og enkeltsaker har fått mye større gjennomslagskraft. Velgerne «viser finger’n til det etablerte,» skriver Lars Nehru Sand. Det er dekning for å si det.
Men det virkelig historiske kan vise seg å være Arbeiderpartiets tilbakegang. Partiet begynner å likne sine kolleger på kontinentet der til og med det en gang så store og mektige tyske sosialdemokratiske partiet ligger på sotteseng og er på vei mot glemselen.
Det er flere årsaker til dette, men det er tydelig at Ap har mistet tilliten hos det som kalles småkårsfolk i by og bygd, eller arbeiderklassen og andre arbeidsfolk, ikke minst i utkanten. Med Jonas Gahr Støre som partileder later det til at partiet ikke en gang er i stand til å oppfatte hva som skjer på arbeidsplassene og på grasrota, noe partiet en gang var ubestridte mestere i. En ting er at Støre er millionær, men han snakker og tenker som en, og det er verre.
Partiet har forsøkt i stedet å bli den urbane middelklassens parti, men der har det fått massiv konkurranse av MDG. Det er også en tendens som vi kjenner igjen fra kontinentet. Illusjonene om den «grønne kapitalismen» er tydeligvis stor også i Norge. MDG går fram 7% i Oslo og blir tredje største parti med 15,2%. Partiet surfer på «klimabølgen» og kan glede seg over at ingen tydeligvis tør eller evner å kritisere dem fra venstre.
Senterpartiets framgang er ikke minst et tegn på motstanden mot EU, EØS, Acer – kort sagt mot EU-sentralisering og overnasjonal styring.
Men Norge skiller seg litt fra andre europeiske land ved at SV og Rødt går såpass mye fram. Til sammen har de nå nesten 10%.
Stor spredning innen en smal skala
Dette var et lokalvalg, og bar veldig preg av det, noe en kan se på bompengepartiets store oppslutning. Hadde det vært stortingsvalg ville uenighetene vært mye mindre og de reelle forskjellene ikke så lett målbare. Norske partier er, med få unntak, lojale mot NATO, mot EU og mot USA. De fleste partiene støtter krigen mot Syria og sanksjonspolitikken til USA og EU. I de store sakene har vi fortsatt det vi har kalt et Kartellparti. Men det er sprengstoff i enkeltsaker som skaper problemer for Kartellet.
Blant de sakene Ap taper på er det mange som handler om klasse, slik som distriktspolitikken, Acer, EØS. Misnøyen med sentral overkjøring som i sentraliseringspolitikken, kommune- og fylkessammenslåing og liknende har også et klasseaspekt ved seg.
Valget endrer ikke maktforholdene i Norge, men det gamle mønsteret og en god del gamle lojalitetsforhold er brutt opp, og det kan vise seg å få langvarige konsekvenser. Dette likner også på det som har skjedd i mange andre europeiske land. Det var et protestvalg, og i det ligger det muligheter for framtida.
