oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
De fleste av oss er ganske trygge på at Norge har tilstrekkelig med fornybar energi både til norsk industri, til norske husholdninger og også til en realistisk «fullelektrifisering» av Norge. Vi har i dag et overskudd på ca. 10 TWh og kan lett skaffe oss ytterligere 20 TWh – uten vindturbiner. Når det snart kommer to nye kabler til EU (og seinere kanskje ytterligere 2-3 som store deler av kraftsektoren ønsker seg), kan vesentlig mer enn vårt overskudd forsvinne i det store intet, og bli et argument for ytterligere vindkraftutbygging.
Dessverre er de to nye eksportkablene bare begynnelsen på de el-problemene vi risikerer å få i Norge. Miljøbevegelsen klager ofte over at den gjennomsnittlige nordmann sløser med strømmen, og at de fleste av oss burde spare ganske kraftig. Etter mitt syn er hovedproblemet vårt den sløsingen den norske kraftbransjen og norske politikere lenge har engasjert seg i. I tillegg til at vår kabelkapasitet snart kan eksportere vesentlig mer enn vårt eksisterende vannkraftoverskudd, går det norske el-forbruket nå i stigende grad til en rekke utbyggingsformål som myndighetene har begrenset kontroll på. Eksakte tall over forventet norsk energibruk finnes dessverre ikke, fordi myndighetene er uinteressert i å administrere fram tallene. Men vi kan i alle fall gjette, med en viss grad av nøyaktighet:
1. Når de to neste kablene (til Tyskland og England) kommer i drift om et par år, vil Norge kunne sende minst 50 TWh fornybar kraft til EU (og importere nesten like mye «fossil» EU-strøm lagd av kull og gass).
2. Det vil videre være mulig å bruke inntil 15 TWh til elektrifisering av sokkelen (til ingen nytte), fordi den gassen vi vil spare på sokkelen vil bli eksportert sammen med annen gass, og brukt i EU i stedet for i Nordsjøen. Klimavirkningen av en elektrifisering vil bli lik null – verken mer eller mindre.
3. Ny kraftkrevende industri er nå i ferd med å bli etablert i Norge, uten at myndighetene har begrep om hvilket energibehov den nye industrien vil få behov for. Størst usikkerhet er det knyttet til utbyggingen av og anarkiet omkring de såkalte «datasentrene» (ofte for verdens største globale konserner) – mange med ønske om å selge kryptovalutta – uten at myndighetene har den fjerneste anelse om det potensielle kraftbehovet, og uten at det finnes et regelverk som kan sikre at investeringene ikke skader den ordinære kraftforsyningen i Norge.
4. Annen ny industri vil også kreve mye energi, f.eks. produksjon av solcellepaneler og batterier til biler og båter.
5. I tillegg overdriver industri og myndigheter kolossalt når det gjelder kraftbehovet til fullelektrifisering av Norge. Jeg har sett tall helt opp mot 100 TWh, mens et realistisk tall er på under 20 TWh. Og en ting til: Det er ingen som egentlig tror det er nødvendig at norsk industri MÅ være helt fri for bruk av fossil energi. Det er OK både for klimaet og miljøet at den kraftkrevende industrien bruker litt fossil energi. Outsourcing av kraftkrevende industri vil vært mye verre for klimautviklingen.
Skremmende perspektiv
Vi ser altså hvilket skremmende perspektiv vi har foran oss. Vi kan se for oss at regjering og Storting – som følge av investeringene i industri og krafteksport – om få år vil kunne hevde at Norge vil ha et nytt kraftbehov på henimot 100 TWh, i tillegg til nåværende produksjon på 150 TWh. Selv om vi vil kunne importere 30-50 TWh med EU-«elektrisitet» lagd av kull og gass, vil kraftmyndighetene kunne slå i bordet med at Norge vil trenge et antall nye vindturbiner som er det MANGEDOBBELTE av de som inngår i den aktuelle «nasjonale rammen» for vindkraftutbygging. Strategien er ganske infam: Myndighetene legger nå til rette for en svimlende energibruk i Norge og en ekstrem eksport av kraft, og kan deretter – om få år – lansere sine «løsninger» for å sikre at Norge unngår å få et katastrofalt underskudd på kraft: Vesentlig flere vindturbiner – i HELE landet, også på norske fiskebanker.
Viktige oppgaver
Det blir ei viktig oppgave for den nye organisasjonen «Motvind» å finne en fornuftig strategi mot kraftmyndighetenes energipolitikk som det har vært jobbet systematisk med i årevis – uten foreløpig å ha blitt møtt med nødvendige motforestillinger. Myndighetenes politikk er enkel å gjennomskue: Regjering og Storting gjør først en del meningsløse vedtak (nye eksportkabler og en vill utbygging av kraftkrevende industri). Deretter kommer løsningene – norsk natur skal raseres for at norske husstander fortsatt skal få kraft til vanlige el-formål. Går man mot vindkraftutbygging da, risikerer man svært liten oppslutning fra taperne i dette absurde skuespillet som slett ikke handler om det globale klimaet.
